I 1986 ble Robert Savosnicks memoarer fra krigen utgitt som bok, med tittelen Jeg ville ikke dø. På omslaget er en eldre Robert Savosnick avbildet i kortermet skjorte, med det tatoverte fangenummeret fra Auschwitz tydelig synlig på venstre arm. I boka er det tidsvitnet og den holocaust-overlevende Savosnick som forteller sin historie – fra arrestasjonen, deportasjonen og interneringen i Auschwitz, til krigens slutt og hjemkomsten i 1945.
Robert Savosnick - overlevende og tidsvitne
Gjennom prosjektet «Robert Savosnick – overlevende og tidsvitne», presenterer HL-senteret dokumenter og gjenstander fra arkivet etter Robert Savosnick.
Arkivet inngår i HL-senterets arkivsamling, og belyser ulike sider ved Savosnicks liv: Oppveksten i Trondheim, årene som fange i det nazistiske konsentrasjonsleirsystemet og tiden som engasjert og aktivt tidsvitne etter krigen. Arkivet etter Savosnick vil presenteres med de norske jødenes historie før, under og etter krigen som bakgrunn. Prosjektet er støttet med midler fra Arkivverket.
I tillegg til dokumenter fra arkivet etter Savosnick, bygger tekstene i all hovedsak på følgende faghistoriske oversiktsverk: Oskar Mendelsohns Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, Jon Reitans Jødene fra Trondheim og Bjarte Brulands Holocaust i Norge. Det er også hentet opplysninger fra Savosnicks utgitte memoarer, Jeg ville ikke dø, og samtaler med familien.
Den 16. desember 1918 ble det tatt flere fotografier av familien Savosnick i Trondheim. Tre år gamle Robert og hans eldre bror Michael ble kledt i matrosdress og avbildet sammen. Mor og far i familien, Dika og Ernst Salomon, var også ulastelig antrukket for anledningen. Kjernefamilien Savosnick utgjorde fire av de cirka 300 jødene som levde i den nordlige delen av landet rundt 1920. Flertallet av dem var bosatt i og rundt Trondheim, som ved siden av Oslo var landets andre by med et tydelig jødisk miljø og egen menighet.
På begynnelsen av 1900-tallet hadde Robert Savosnicks farfar, Michael Savosnick, flere annonser på trykk i den lokale Trondheims-avisen Dagsposten. Annonsen kunne opplyse leserne om at urmaker M. Savosnick drev byens «største, bedste og billigste uhrforretning og reparationsværksted». Savosnick skiltet også med prisbelønt deltakelse under verdensutstillingen i Paris i 1900.
Den 8. oktober 1928 fylte Robert Savosnick 13 år. Familien Savosnick var tilknyttet Trondheims mosaiske trossamfunn, og sønnens 13-årsdag markerte dermed også at han var blitt et fullverdig medlem av det jødiske religiøse fellesskapet – en bar mitzva eller sønn av loven. I anledning av Roberts bar mitzva kjøpte foreldrene et sølvbeger med navnet Robert inngravert. Ifølge familien kom foreldrene over begeret mer eller mindre tilfeldig, men bestemte seg for å kjøpe det på grunn av den allerede utførte inngraveringen med sønnens navn – til tross for den feilaktige datoen.
Våren 1942 fylte Robert Savosnick ut det såkalte Spørreskjema for jøder i Norge. Han var 26 år gammel og Norge hadde vært under nazistisk okkupasjon siden 9. april 1940. Det finnes ingen kopi av dette skjemaet i privatarkivet han etterlot seg. Spørreskjemaet skulle nemlig kun fylles ut i tre eksemplarer – ett til det lokale politikammeret, ett til NS’ statistiske kontor og ett til Politidepartementet. I likhet med de fleste andre kilder som dokumenterer den nazistiske forfølgelsen av jødene i Norge, er det utfylte spørreskjemaet bevart på Riksarkivet i Oslo.
En vinterdag i begynnelsen av 1943 mottok den unge studenten Håkon Holm et spesielt brev. Det var skrevet på tysk av hans gode venn Robert Savosnick, som i likhet med flere enn 770 jøder i Norge ble arrestert og deportert av nazistiske styresmakter høsten og vinteren 1942-43. Brevet åpnet slik: «Kjære venn! Jeg er i en leir og jeg er frisk og sunn». Leirens navn var oppgitt like under avsenderens, øverst til venstre: «Arbeitslager Monowitz. Oberschlesien».
Den 23. september 1943 sendte Robert Savosnicks onkel, Marcus Savosnick, et brev til den svenske legasjonen i Berlin. Han visste at nevøen satt i nazistisk fangenskap, og ba innstendig om hjelp til å få ham frigitt. Brevet var det siste i rekken av flere desperate forsøk. I mars samme år hadde Marcus blant annet skaffet en bekreftelse fra justisdepartementet på at Robert var blitt svensk statsborger. I brevet til legasjonen understreket han derfor at det dreide seg om frigivelsen av den «svenske undersåten Robert Savosnick».
I mai 1945 fikk Robert Savosnick anledning til å kontakte sin mor og bror i Sverige for første gang på over to og et halvt år. Brevet han sendte var skrevet for hånd, og datert 20. mai: «Endelig har jeg anledning å skrive nogen ord til dere. Jeg har oplevet og lidd meget, men er Gudskjelov frisk og håper vi vil treffes snart». Noen uker tidligere hadde amerikanske styrker inntatt leiren Allach ved München, og Robert var blitt en fri mann: «Det er en merkelig følelse igjen å være fri efter nesten tre års helvede».
Den 7. september 1945 fikk Robert Savosnick utstedt Kontrollbok for krigsskadelidte. Det tynne heftet ble stemplet ved Statens flyktningkontor, og skulle blant annet fremvises ved utlevering av rasjoneringskort og mottakelse av stønader. Kontrollboken ble tildelt personer som på ulike vis var skadelidende under krigen. Det kunne dreie seg om personer som hadde fått boligen ødelagt under luftangrep, men også hjemvendte nordmenn som hadde sittet i tysk fangenskap. Betegnelsen «tysklandsfange» var påført tredje side i Savosnicks kontrollbok. På første side sto også fangenummer 79224 – nummeret han ble tildelt ved ankomsten i Auschwitz.
I januar 1946 fikk Robert Savosnick et brev fra den unge legen Leo Eitinger. Det var ikke lenge siden de begge hadde kommet tilbake til landet etter flere år i det nazistiske leirsystemet. Eitinger kom som jødisk flyktning til Norge fra det annekterte Tsjekkoslovakia høsten 1939. I 1942 ble han innhentet av det nazistiske regimet han flyktet fra, og i februar 1943 ble han deportert med skipet Gotenland, i den andre store deportasjonen av jøder fra Norge.
I desember 1975 ble lektor ved Stokmarknes videregående skole, Olav Hoaas, siktet for brudd på straffelovens paragraf 135 a, etter gjentatte rasistiske og antisemittiske uttalelser i flere av landets riksaviser. Til VG uttalte Hoaas blant annet at «gasskamrene var oppspinn» og at norske jøder burde emigrere: «Om de ikke vil flytte frivillig bør de isoleres i et eget jødesamfunn for seg selv. De opptar plass og stillinger for nordmenn».
I 1986 fylte Robert Savosnick 70 år. I over 25 av dem hadde han arbeidet som barnelege i Trondheim, blant annet som skolelege ved Strindheim og Berg skole og som overlege ved Trondheim helseråd. Han var derfor allerede en kjent skikkelse for mange av byens innbyggere da han dette året, i samarbeid med journalisten Hans Melien, utga boken Jeg ville ikke dø. Med utgivelsen av memoarene fra tiden som fange i det nazistiske leirsystemet, ble Savosnick i enda tydeligere grad også kjent som tidsvitne. Flere av byens skoleelever valgte Savosnicks memoarer som utgangspunkt for særoppgaver om forfølgelsen av jøder under andre verdenskrig.