Under 2. verdenskrig drepte den nazistiske staten minst 25 millioner sivile i systematiske, statlig organiserte massedrap. Den meste ekstreme og systematiske utryddelsespolitikken ble rettet mot jødene. Nedenfor er en samling artikler om dette emnet.
Antijudaisme var først og fremst et teologisk program i den nye kristne trosretningen som i sin tidlige fase prøvde å definere seg selv ved å avgrense seg fra jødedommen. Jødene ble kollektivt beskyldt for å være «vantro» og «Kristus-mordere». I en senere fase ble antijudaismen et politisk og ideologisk program for å sikre makt.
Auschwitz er selve symbolet på mordet på de europeiske jødene. Her ble jøder fra hele det tyskokkuperte Europa drept. Her ble sigøynere holdt fanget i en egen leir og myrdet. Her ble de mest umenneskelige eksperimenter på levende mennesker gjennomført. Her var koblingen mellom industrien og SS mest tydelig. Her gjaldt prinsippet om «Vernichtung durch Arbeit» – «tilintetgjørelse gjennom arbeid». Og her ble det industrielle massemordet gjennomført.
Hvite busser fra Svenske Røde kors befridde omkring 15 000 fanger fra konsentrasjonsleirer i Europa i løpet av mars og april 1945. I etterkant har aksjonen blitt et symbol på vellykket humanitær innsats. Men bussene er også blitt kritisert for sitt fokus på skandinavere, for å ha nedprioritert jøder og for å ha hjulpet tyskerne med transport av andre fanger.
Nazismen oppsto i Tyskland etter første verdenskrig. Nazismens ideologi var basert på tanken om at ett folk er bedre enn alle andre og at én leder - eller «fører» - skulle lede dette folket. En del forskere hevder at nazismen best kan forstås ut i fra hvilke motstandere den mente at den hadde: kommunismen, arbeiderbevegelsen, demokratiet, liberalismen og jødene. Andre vektlegger i større grad nazismens «utopiske» målsetninger om det organiske, «raserene» folkefellesskap som selvstendig ideologisk faktor.
Den jødiske minoriteten i Norge på rundt 2100 mennesker opplevde raskt følgene av den tyske okkupasjonen våren 1940. Allerede i mai ble jødenes radioapparater beslaglagt, ett år før det samme skjedde med andre nordmenn. Omtrent samtidig ble de to jødiske menighetene avkrevd lister over sine medlemmer, og noe senere måtte alle jødiske organisasjoner levere fra seg sine medlemslister.
«Einsatzgruppen» kan på norsk oversettes til «innsatsstyrker». Dette var grupper av frivillige fra SS, Waffen SS, det tyske politiet og SD. Gruppene ble ledet av SS-offiserer som så på seg selv som spydspissen i nazismens rasekrig. De fire Einsatzgruppene (A, B, C og D) var ansvarlige for drapet på 1,5 millioner sivile (heriblant 1 million jøder) i forbindelse med nazi-Tysklands krig mot Polen og Sovjetunionen.
200 000 funksjonshemmede ble myrdet og 400 000 mennesker tvangssterilisert i Tyskland i tidsrommet mellom 1935 og 1945. En viktig faktor bak disse forbrytelsene var eugenikken – forestillingen om at det finnes arvelige faktorer som gjør at noen blir bedre mennesker enn andre.
Eutanasiprogrammet er betegnelsen på nazismens massedrap på rundt 200.000 handikappede. De aller fleste av ofrene var tyske, 5-6000 av dem var barn.
Fascismen var en politisk bevegelse, en ideologi og et politisk system som utviklet seg i Italia på begynnelsen av 1900-tallet, og som fikk sitt gjennombrudd etter den første verdenskrig. Betegnelsen er avledet av ordet fasci, som kommer fra det romerske fasces, risknippe og symboliserer autoritet og samhold.
Mellom 30 og 40 % av den jødiske befolkningen i Norge ble drept under andre verdenskrig. Av de 773 jødene som ble sendt fra Norge til konsentrasjons- og utryddelsesleirene, overlevde bare 35. For de fleste overlevende jødene i Norge, bestod redningen i å flykte til Sverige.
De forente nasjoner - FN - ble opprettet 24. oktober 1945. Da hadde et tilstrekkelig antall land akseptert FN-pakten til at den kunne tre i kraft. I dag er nesten samtlige av verdens nasjoner medlemmer av organisasjonen. I tillegg finnes det en lang rekke ulike organisasjoner som deltar i FNs arbeid.
«Det tredje riket» var nazistenes betegnelse på Tyskland under Hitler og det nasjonalsosialistiske partiets (NSDAP) ledelse. Den ideologiske bakgrunnen for «Det tredje riket» var troen på en overlegen tysk rase, en rase som ble hevdet å stå over andre folkeslag. Det tredje riket var fundert på et styresett og en ideologi som krevde konstant bekreftelse og entusiasme fra sin egen befolkning, og som tok i bruk sterke, symbolske virkemidler for å opprettholde massenes tilslutning.
Etter maktovertakelsen i 1933 siktet nasjonalsosialistenes politikk mot å utestenge jødene fullstendig fra det tyske samfunnet. Det såkalte «jødespørsmålet» skulle i første omgang løses gjennom «frivillig» emigrasjon eller systematisk fordrivelse. Rundt 2000 antijødiske lover og forordninger ble utformet, med det formål å jage de ca. 525 000 jødene i Tyskland ut av landet.
Med frigjøringen av døds- og konsentrasjonsleirene gikk det opp for omverdenen hvilke enorme grusomheter Nazi-Tyskland hadde gjort seg skyldig i. Selv etter frigjøringen døde mange fanger av sult og sykdom
Generalplan Øst var en gigantisk mordplan for å kolonisere de vestlige delene av Sovjetunionen og flytte tyskere dit. Planen forutsatte at befolkningen i området skulle reduseres med 30 millioner mennesker.
Germaniseringspolitikken i Øst-Europa ble konkretisert i Generalplan Ost.
Hitler-Jugend var de tyske nasjonalsosialistenes ungdomsbevegelse. Ved hjelp av propagandamarsjer, parader og campingturer søkte organisasjonen å formidle den nasjonalsosialistiske ideologien til ungdommen. Samtidig var det et mål å gi tysk ungdom en før-militær utdannelse og formidle militære idealer som pliktoppfyllelse og troskap.
I løpet av 2. verdenskrig myrdet den nazistiske staten minst 25 millioner sivile i systematiske, statlig organiserte massedrap. Den mest ekstreme og systematiske utryddelsespolitikken var rettet mot jødene. Det ble utarbeidet detaljerte planer for å tilintetgjøre alle som ble definert som jøder. Nærmere 6 millioner ble drept. På hebraisk har dette folkemordet fått navnet Shoah, som betyr katastrofe eller ødeleggelse
Selv om Holocaust er det mest veldokumenterte folkemordet noensinne, finnes det mennesker som benekter at folkemordet på de europeiske jødene fant sted. Holocaustbenekternes teser strekker seg fra påstanden om at det ikke fantes gasskamre eller dødsleire til at Hitler ikke beordret Holocaust eller kjente til drapet på jødene. Holocaustbenektelsen skjer av mange årsaker, men rommer alltid et element av antisemittisme.
Begrepet antisemittisme benyttes ulikt av forskjellige mennesker, men felles for definisjonene er at det er snakk om negative forestillinger om jøder. Noen vil hevde at antisemittisme omfatter enhver form for fiendtlighet rettet mot jødene gjennom historien, enten den har vært religiøst eller sekulært begrunnet, mens andre bare bruker begrepet om den rasistiske jødefiendtligheten som vokste frem på slutten av 1800-tallet.
Raphael Lemkin skapte begrepet folkemord og var helt sentral i utviklingen av FNs folkemordkonvensjon, men hyllet ble han ikke før etter sin levetid.
Josef Terboven (1898-1945) ble utpekt som rikskommissær i det okkuperte Norge 24. april 1940 og ledet rikskommissariatet fram til den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. Terboven hadde nærmest ubegrenset makt og var bare underordnet Hitler.
Nesten 8000 mennesker flyktet til Sverige etter at nazistene startet forfølgelsen av jødene i Danmark i oktober 1943. I samme periode ble 472 jøder deportert, de fleste av dem til Theresienstadt. Blant de opprinnelig deporterte overlevde 419. Både flyktningene og de Theresienstadt-overlevende vendte stort sett tilbake til Danmark i løpet av sommeren 1945. De fleste fikk sine leiligheter med innbo tilbake, siden organisert plyndring ikke fant sted i Danmark.
Nazistenes leirsystem ble utviklet kort tid etter maktovertakelsen i 1933. Ordet «konsentrasjonsleir» viser til titusener av enkeltleirer og satellittleirer som var alt fra politiske omskoleringsanstalter til rene drapsmaskiner.
Det norske partiet Nasjonal Samling (NS) var ledet av Vidkun Quisling, og samarbeidet med Nazi-Tyskland under 2. verdenskrig. Medlemskap i NS ble regnet som en forbrytelse av den norske regjeringen i London.
