HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Betegnelsen «Det tredje riket» stammer opprinnelig fra Arthur Moeller van den Bruck (1876–1925), som utga en bok med denne tittelen i 1923. Moeller van den Bruck var en av flere völkische intellektuelle som avviste den nye demokratiske Weimarrepublikken. «Det tredje riket» var for ham et tusenårig rike før den endelige dommens dag, som skulle ledes av en autoritær leder og bygge på völkisch/rasistiske prinsipper. Det første riket hadde i følge van den Bruck vært romerriket (ca. 500 f.Kr. til 500 e.Kr.), det andre Det tysk-romerske riket (843–1806). Tanken om historien som inndelt i tre tidsaldre var hentet fra mystikeren Joachim av Fiore. Selv om nazistene aldri anerkjente Moeller van den Bruck, brukte de begrepet som en sentral del av ideologien fram til 1945.
Antisemittisme ble raskt en svært viktig del av ideologien. For at et nytt Tyskland skulle kunne stige opp fra ruinene av det gamle, mente nazistene at det ikke kunne være andre enn tyskere i riket, og at det dermed ikke fantes plass til andre grupper. Disse gruppene, og frem for alt jødene, ble demonisert og gjort til ytre og indre fiender av «Det tredje riket». Allerede tidlig på tjuetallet programfestet nazistene at man måtte bekjempe «ethvert undergravende og utysk individ, enten det kommer fra jødiske eller andre kretser». Dette ble senere utdypet av Hitler i Mein Kampf.
For de gruppene det gjaldt, ble konsekvensene av disse ordene enda mer alvorlige siden «Det tredje riket» ikke var begrenset til den tyske stats grenser. Ideen om «Det tredje riket» var ekspansiv, og omfattet også erobringer av store deler av Europa. Rasisme var selve fundamentet i ideologien.
«Det tredje riket» hadde som målsetting å opprette et «folkefellesskap» (tysk: Volksgemeinschaft). Kongstanken var at det tyske folkefellesskapet bare skulle bestå av rasemessig ønskede, ariske innbyggere.