Ordet «nazisme» er en kortform av navnet til partiet Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP), grunnlagt i München i årene 1919/20.
NSDAP var i begynnelsen bare én blant mange ultranasjonalistiske organisasjoner som vokste frem i kjølvannet av det tyske krigsnederlaget under første verdenskrig og den tyske revolusjonen i november 1918, og som motsatte seg den demokratiske Weimar-republikken og fredsbetingelsene som ble pålagt Tyskland i Versailles i 1919.
Partiet hadde mye til felles med fascistiske bevegelser i andre land, særlig Italia. Felles for disse bevegelsene var at de var hierarkisk organisert, med en allmektig og antatt allvitende «fører» på toppen. De hadde sine egne militært organiserte styrker som førte brutale og voldelige kampanjer mot politiske motstandere, og de dyrket en totalitær ideologi som for en stor del var definert gjennom fiendebilder – rettet mot kommunismen, arbeiderbevegelsen, demokratiet, liberalismen og jødene.
Den radikale nasjonalismen hadde ideologiske røtter i det tyske keiserriket. I tiden før krigsutbruddet i 1914 appellerte blandingen av raseprogram, antisemittisme og ekspansjonskrav imidlertid bare til et mindretall på den borgerlige høyresiden. Selv om ideologien vokste i styrke under krigen, var det først i Weimar-republikken at tilstrømningen til den ekstreme høyresiden omskapte den til en massebevegelse og en reell maktfaktor.
NSDAP samlet i løpet av 1920-årene mange av dem som hadde tilhørt den ekstremnasjonalistiske, raseideologiske og elitistiske völkisch-bevegelsen.
Hva var det som ledet store deler av det øvre borgerskapet, den lavere middelklassen, bondestanden og selv deler av arbeiderklassen i en slik retning?
Krigsnederlaget og Versailles-freden opprørte millioner. Nederlaget såret nasjonalstoltheten. De politiske partiene eller bevegelsene som var klarest motstandere av fredsbetingelsene, ble raskt populære.
Den rasistiske, völkische nasjonalismen hadde sin egen tolkning av årsaken til nederlaget: Dolkestøtslegenden, som hevdet at jøder og kommunister hadde stukket den tyske hæren i ryggen med november-revolusjonen av 1918, mens hæren var «ubeseiret i felten». Weimar-republikken (og det «vestlige», demokratiske systemet den representerte) fikk skylden for nederlaget, og for fredsbetingelsene den var blitt tvunget til å undertegne i juni 1919.
I tillegg til kampen mot Versailles-freden og Weimar-republikken, kunne nazismen tilby en fremtidsvisjon av et «folkefellesskap» som skulle beskytte det nasjonale næringslivet mot den internasjonale kapitalismen og gi «folkekameratene» sosial og økonomisk sikkerhet, samtidig som den bekjempet marxismens oppløsende klassekamp.
For å styrke det nasjonale samholdet måtte de «rasefremmede» elementene fjernes fra befolkningen. det gjaldt for eksempel kommunister, sosialdemokrater og liberalere, men fremfor alt hevdet nazismen at det var jødene som undergravde den germanske rasen, både biologisk (som en «parasittisk» rase), politisk (gjennom marxismen) og økonomisk (gjennom den internasjonale finanskapitalen).
Særlig etter at den verdensomspennende økonomiske krisen slo innover Tyskland i 1930, vendte millioner seg til Hitler. Han ble redningsmannen, den som både ville frigjøre landet fra de utenrikspolitiske «lenkene» som angivelig hadde forårsaket den katastrofale økonomiske situasjonen, og gjenreise et nytt «folkefellesskap» på ruinene av det «mislykkede demokratiet».