HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Hva er Holocaust-benektelse?
Holocaustbenektelse dreier seg kort fortalt om enkeltpersoner eller grupper som påstår at nazistenes mord på omlag 6 millioner jøder under 2. verdenskrig ikke fant sted. Holocaust er i følge benekterne en myte, som er opprettholdt av pro-jødiske historikere og ”jødiskdominert” media. Holocaustbenekterne hevder at «myten om Holocaust» først og fremst eksisterer fordi historikerne arbeider ut ifra foreldede dogmer. De påstår dessuten at Holocaust er oppfunnet for å presse Tyskland for erstatningsbeløper, for å rettferdiggjøre Israels opprettelse og tilstedeværelse i Midtøsten og for å sikre jødisk kulturell og økonomisk dominans over verden.
Holocaustbenektelse tar mange former, men et gjennomgangstema er at man avviser tre av Holocausts kjerneelementer:
• Nazistene drepte omlag seks millioner jøder.
• Drapene skjedde blant annet ved bruk av gasskamre.
• Drapene ble utført systematisk og med overlegg.
Benekterne bygger sin argumentasjon rundt tre motsatte grunnsetninger:
• Antallet på seks millioner er sterkt overdrevet: Det døde ikke seks millioner jøder – og det var jødenes egen skyld at de ble forfulgt.
• Det ble ikke anvendt gasskamre til å myrde jøder.
• Hitler beordret ikke jødeutryddelsene, som dermed ikke var offisiell politikk. Jødene ble bare deportert «østover».
En av Holocaust-benekternes mest hardnakkede påstander er at antallet på seks millioner jødiske ofre er altfor høyt. Dersom man spør benekterne om hva som skjedde med de seks millioner jødene som forsvant under 2. verdenskrig, blir det svart at befolkningsstatikkene som ble oppgitt under krigen var feilaktige. Siden antallet jøder før krigen er uavklart, ser det ut som det «mangler» omtrent seks millioner selv om egentlig ikke gjør det. En annen «forklaring» benekternes fremlegger er påstanden om at jødene reiste til Israel, Sibir, USA osv., der de i dag holder seg skjult.
Holocaustbenekterne avviser samtidig at det har eksistert gasskamre. Når de konfronteres med det faktum at det finnes tegninger av slike kamre, vitneutsagn, tilståelser, bestillinger av gassarten Zyklon B og gasstette dører, hevder benekterne at gasskamrene riktignok eksisterte, men at de ble benyttet til avlusning av de innsattes klær og tepper, og ikke til henrettelser. En annen påstand er at jødene som befant seg i ghettoer og leirer kun døde som et resultat av sykdommer. Det var derfor nødvendig å anbringe dem i leire og brenne likene for å forhindre overføring av smitte til tyske soldater.
Hvordan vet vi at Holocaust skjedde?
Holocaust bestod av en rekke hendelser som fant sted på en rekke steder og som er bevist ved hjelp av mengder av kildemateriale i ulike former. Holocaustbenekterne mener at hele vår kunnskap om folkemordet bryter sammen dersom de finner enkeltfeil eller uoverstemmelser i bevismaterialet. Benekterne velger ut enkeltstående kilder, løsriver disse fra sin kontekst og ser bort i fra alt annet. Holocaust kan imidlertid aldri bevises ved hjelp av en eller noen få kilder. Drapet på de europeiske jødene foregikk i over 20 europeiske land. Nærmere seks millioner jøder ble drept. Hvert drap har sin egen historie, og det er umulig at få oversikt over alle. Grunnen til at historikerne uten den minste tvil kan hevde at Holocaust er skjedd, er den enorme mengden av beviser som finnes:
• Det eksisterer hundretusener av skrevne dokumenter: brev, notater, memoarer, skisser/planer, ordre, regninger, taler, erindringer, tilståelser osv.
• Det finnes tusenvis av øyenvitneskildringer: fra jøder som unnslapp Einsatz-gruppene, overlevende fanger fra leirene, SS-vakter, soldater, annet personale i leirene, lokale vitner og høyt rangerte nazister som talte åpent om jødeutryddelsene.
• Det eksisterer fotografier: offisielle militærfotografier, pressefotografier og fotografier tatt av sivile vitner, hemmelige fotografier tatt av ofrene selv, tyske og allierede filmopptak og uoffisielle fotografier tatt av folk i det tyske militærvesenet.
• Et viktig bevis er leirene selv: konsentrasjonsleirer, utryddelsesleirer og arbeidsleirer, som stadig eksisterer – riktignok med varierende grad av autensitet .
• Det finnes inferentielle beviser (beviser man kan ressonnere seg frem til): for eksempel kan man se på befolkningsammensetningen i Polen før og etter krigen osv.
Utover dette er det verdt å merke seg at Tyskland åpent innrømmer at det var Hitlers og nazismens mål å utrydde jødene og at bevisene for Holocaust er overveldende. Man kan straffes med bøter eller fengsel i opp til fem år dersom man benekter eller bagatelliserer nazistenes forbrytelser i Tyskland.
Hvorfor benektes Holocaust?
Dersom man spør Holocaust-benekterne selv om motivet for å bruke så mye tid og krefter på Holocaust, svarer de ofte at de søker å finne sannheten om en periode i europeisk historie som er av stor aktuell betydning. Hvis man ser nærmere på Holocaust-benektelsen blir det imidlertid tydelig at den har røtter i antisemittismen – av den enkle årsak at benektelsen dypest sett bygger på forestillingen om at det finnes en gigantisk jødisk konspirasjon som opprettholder illusjonen om Holocaust av hensyn til egen makt og innflytelse. Benekterne betrakter Holocaust som en jødisk oppfinnelse, som fungerer som et våpen mot omverdenens kritikk av jøder og jødisk kultur. Dessuten oppfattes Holocaust som en «pengemaskin», som presser Tyskland for store pengesummer. På denne måten knyttes jødene til en lang rekke klassiske antisemittiske klisjeer og stereotypier, for eksempel anklager om at jøder er grådige, forræderiske, slue og overmektige.
Når man går de enkelte holocaustbenekternes internettsider, publikasjoner og ytringer nærmere etter sømmene, fremgår det tydelig at et flertall av dem er fascinert av totalitære regimer og at de ofte har forbindelser til rasistiske organisationer. Etter 2. verdenskrig næret de fleste mennesker en dyp forakt for nazismen, blant annet nettopp som følge av folkemordet på seks millioner jøder. For å gjenopplive nazismen som legitim ideologi er det derfor nødvendig for dens tilhengere «å kvitte seg med» Holocaust, eller i det minste å «påvise» at antallet jødiske ofre var langt mindre enn seks millioner og at drap på jødene ikke atskilte seg fra andre krigsforbrytelser. Ved å «påvise» at jødeutryddelsene aldri har funnet sted, men at de tvert imot er «jødenes egen oppfinnelse», søker holocaustbenekterne å rehabilitere nazismen og antisemitismen som akseptable ideologier.
Holocaustbenektelsen inngår også i en argumentasjon hvor det hevdes at staten Israel ble opprettet på et ulovlig grunnlag. Omdreiningspunktet her er tanken om at staten Israel aldri hadde blitt opprettet uten Holocaust og at urolighetene i Midtøsten dermed hadde vært unngått. Dersom man kan bevise at Holocaust ikke har funnet sted, men at det er et uttrykk for et jødisk/israelsk/sionistisk barbari, vil Israel være opprettet på falskt grunnlag. Dermed bør staten også oppløses.
Hvorfor Holocaustbenektelse ikke er revisjonisme
Holocaustbenekterne betegner gjerne seg selv som «Holocaustrevisjonister». Dette er en betegnelse man bør stille seg kritisk til. Begrepet om revisjonisme henviser til en historiografisk tradisjon som går ut på å revurdere eller presisere av våre oppfatninger av fortiden. Det klassiske revisjonismebegrepet viser til noe alle historikere bør drive med – å forsøke og oppnå ny innsikt i fortiden – enten nytolkningene skyldes nye kilder eller en nye fortolkninger av eksisterende kilder. Nye tolkninger av historien skal foregå på en måte som lever opp til noen basale krav til bevisføring, dokumentasjon og historisk vitenskapelighet.
Holocaustbenekterne er ikke berettiget til å smykke seg med den selvvalgte revisjonismetittelen. Kjernepunktet i den historiografiske revisjonismen er nye fokus på og nye fortolkninger av historiske begivenheter, ikke å så tvil om hvorvidt dokumenterte hendelser har skjedd eller ikke. holocaustbenektere vil typisk sett angripe enkeltlevninger fra fortiden og ta dem ut av sin rette kontekst. Dette er det stikk motsatte av hva en faghistoriker gjør. Benekterne tar enkeltpoenger – for eksempel at det ikke eksisterer noen skriftlig ordre fra Hitler om å myrde de europeiske jødene – ut av sin sammenheng og generaliserer på dette grunnlaget. Benekterne argumenterer for at de forbrytelsene som muligens ble begått mot jødene ikke var offisiell nazistisk politikk, men at de snarere skyldtes individer som handlet på egen hånd. Dersom man ikke kjenner til de enorme mengdene av kildemateriale som peker i motsatt retning, kan benekternes påstander om Hitlers uskyld virke overbevisende. Et annet eksempel på en slik tvilsom kildeanvendelse er påstandene som er blitt fremsatt om gasskamrene i Auschwitz. Det er umulig å bevise ett hundre prosent sikkert om dørene til gasskamrene i Auschwitz åpnet seg innover eller utover. Dette får benekterne til å avvise at gasskamrene overhodet har eksistert, grunnet på en antakelse om at det ville være for vanskelig å åpne kamrene og fjerne likene dersom døren ble åpnet innover. Der en faghistoriker bygger sine kunnskaper om gasskamrene på en lang rekke kilder; hundrevis av vitner, dokumenter, fysiske levninger og annet, benytter benekterne manglende kunnskaper om en detalj ved gasskamrenes dørhengsler til å avvise kamrenes eksistens og omfanget av folkemordet.
Holocaust-benektelsen utvikling fra 1945 til i dag
Benektelsen av Holocaust begynte allerede før folkemordet fant sted og under selve drapene, i den forstand at nazistene gjorde det de kunne for å skjule sine planer og hemmeligholde sine forbrytelser. Kort tid etter krigens slutt begynte de første formene for Holocaustbenektelse å dukke frem i overflaten. I begynnelsen var det bare et fåtall som benektet Holocaust eksplisitt, i stedet forsøkte man å nedtone drapene. Heinrich Himmler påstod for eksempel kort tid før sitt selvmord i 1945 at jødene døde som følge av sykdommer, og at det derfor var nødvendig å anbringe dem i leire og brenne likene, siden de ellers ville ha smittet tyske soldater. Jødene hadde dessuten oppført sig fiendtlig, hjulpet partisanere og skutt på tyske tropper, slik at det – som med enhver annen fiende – hadde vært nødvendig å uskadeliggøre dem. En annen måte å nedtone drapene på var påstanden om at de alliertes fremferd var like ille eller verre enn nazistenes. På denne måtene ble drapet på seks millioner jøder fraskrevet sin særegne karakter og redusert til en blant mange grusomheter. I 1948 offentliggjorde en av Holocaust-benektelsens opphavspersoner, Paul Rassinier, boken La Passage de La Ligne (som kan oversettes til «å gå over streken»). Dette var den første av en rekke bøker hvor forfatteren hevdet at vitneutsagnene fra de overlevende i konsentration- og utryddelsesleirene var verdiløse. Påstanden gikk ut på at det riktignok foregikk drap, massakre og enkelte gassinger, men at dette utelukkende skyldtes enkeltekstremister og at det dermed ikke var en del av en fastsatt tysk politikk. Blant andre innflytelsesrike tidlige holocaustbenektere kan nevnes Harry Elmer Barnes, Austin J. App og Maurice Bardèche. Felles for de tidlige benektere er at de ikke nekter fullstendig for at Holocaust fant sted, men at de forsvarer og søker å rettferdiggjøre nazistenes handlinger, for på denne måten å nedtone folkemordets betydning.
I 1976 forfattet Arthur R. Butz, en amerikansk universitetsprofessor i elektroenergi, boken The Hoax of the Twentieth Century. Boken ble skjellsettende for Holocaust-benektelsen. Butz’ bok kan i flere henseender betraktes som et oppgjør med tidligere benekteres publikumsstrategi. Butz var den første blant holocaustbenekterne som forstod betydningen av å signalere vitenskapelig seriøsitet – blant annet kritiserte han andre benektere for å være lite troverdige og uvitenskapelige. Selv signaliserte han det motsatte gjennom utstrakt bruk av fotnoter, en akademisk skrivestil, henvisninger til anerkjente forskere og takksigelser til kjente arkiver.
En slik pseudo-vitenskapelig fremgangsmåte er senere blitt videreført, særlig fra og med åpningen av Institute for Historical Review (IHR) i USA i 1979. Her har benekterne forstått betydningen av å finpusse en strategi som går ut på å demonstrere store spesialkunnskaper om enkeltaspekter ved Holocaust, slik at man kan fremstå som faglig funderte og profesjonelle. Der finnes eksempelvis «rapporter», hvor benekterne har gjort kjemiske analyser av murverk fra gasskamrene i Auschwitz eller utført komplekse utregninger av forbrenningstiden for lik, antallet kremeringsovner, brennstoff til rådighet og antallet ofre. Disse rapportene konkluderer med at det ikke ble gjennomført gassinger av mennesker, og at antallet ofre for Holocaust er overdrevet. Selv om påstandene er grundig tilbakevist, fortsetter benekterne å henvise til konklusjonene fra rapportene. Årsaken er at det kan virke overbevisende på ikke-fagfolk når det sjongleres med historiske og tekniske detaljer – også når detaljene er fordreide, manipulerte eller forfalskede.
Så sent som på 1990-tallet var det ikke mange som hadde hørt om Holocaust-benektelse. I dag er det derimot et velkjent fenomen. Det er flere årsaker til at benektelsen av Holocaust er blitt mer utbredt de siste årene. En sentral faktor er likevel at personer som benekter Holocaust har vært dyktige til å utnytte de mange mulighetene som finnes på internet. Internets utvikling har gjort det mulig for benekterne å spre sine budskaper på en måte som var umulig i mer tradisjonelle medier. Holocaustbenektelsen og kjennskapen til denne har ikke bare blitt utbredt gjennom mengder av internettsider, men også som følge av benekternes tilstedeværelse i chatforaer, på blogger og nyhetssider. Med internett har benektere verden over fått et medie, med hvilket de kan nå ut til langt flere mennesker enn gjennom de traditionelle informasjonskanaler, som tidsskrifter, bøker og radio – og også langt billigere.
Ytringsfrihet og forbud mot holocaustbenektelse
For å komme holocaustbenektelsen til livs har Israel og en lang rekke europeiske land valgt å utforme lovforbud mot virksomheten. Strafferammen varierer betydelig fra land til land – fra bøter til flere års fengsel. En ny rammeavgjørelse innenfor EU fastslår at holocaustbenektelse i utgangspunktet er ulovlig i EU-området, men fortolkningen av avgjørelsen er svært forskjellig i ulike stater. Benektelsen betraktes nemlig bare ulovlig dersom den anses som en oppfordring til rasistisk motivert hat eller vold, og de ulike landene ser i denne sammenheng temmelig ulikt på holocaustbenektelsens betydning.
EU’s rammeavgjørelse er et uttrykk for et kompromiss fordi flere land, som blant annet Danmark, Sverige og England, protesterte mot et generelt lovforbud mot Holocaust-benektelse, idet man fryktet at dette ville innebære en innskrenkning av ytringsfriheten. Man var for eksempel redde for at filmer, som for eksempel den oscarvinnende «Livet er herlig», som behandler livet i en konsentrasjonsleir-leir på en humoristisk måte, kunne risikere å bli utsatt for sensur, eller at akademiske debatter der man diskuterer om en massakre er uttrykk for folkemord eller ikke – eller hvor mange ofre det fantes i en gitt utryddelsesleir – ville kunne klassifiseres som benektelse. Andre motstandere av lovgivningen påpeker at det er vanskelig å forby seg ut av problemet, siden en slik lovgivning ikke utfordrer holocaustbenektelsen eksistensgrunnlag. Det argumenteres dessuten med at et forbud vil bli fortolket som et uttrykk for at det ikke eksisterer nok dokumentasjon som kan bevise at Holocaust fant sted. Det finnes også eksempler på at domfellelser kan få utilsiktede konsekvenser: Da holocaustbenekteren David Irving ble dømt til tre års fengsel i Østerrike i 2006, medførte det at han fikk sympatierklæringer fra mennesker som ellers ikke har særskilt til overs for benekternes sak. Den harde dommen mot Irving ga ham dessuten taletid i medier som i andre sammenhenger ikke ville ha rørt ham med ildtang, og han forstod å bruke denne interessen til å argumentere for sine påstander.
Tilhengere av forbud Holocaust-benektelse hevder i motsetning til dette at en lovgivning er mer nødvendig enn noensinne, siden det snart ikke er flere tidsvitner i live. Samtidig understreker man at ofrene har krav på å bli beskyttet mot krenkelser. Et annet argument for forbud, er at en lovgivning mot holocaustbenektelse kan bidra til å forhindre at historien gjentas, siden den umuliggjør forherligelsen og dermed en gjenoppblomstring av nazismen og andre rasistiske ideologier.
Forbud mot holocaustbenektelse er og blir et omdiskutert tema. Blant fagfolk foreligger det likevel bred enighet om at det viktigste våpenet mot holocaustbenektelse er utdannelse og informasjon. Historikernes arbeid med å tilbakevise benekternes absurde påstander har således – ironisk nok – i flere tilfeller bidratt til å genere betydelig utvidede kunnskaper om Holocaust.
Forslag til litteratur
Blum, Jacques og Eva Bøggild. Løgnens veje – om benægtelse af Holocaust, Lindhardt og Ringhof, 2002
Eaglestone, Robert. Postmodernism and Holocaust Denial, Icon Books, 2001
Evans, Richard J. Telling Lies about Hitler: the Holocaust, History and the David Irving Trial, Verso, 2002
Lipstadt, Deborah. Denying the Holocaust: The Growing Assault on Truth and Memory, Penguin, 1994
Lipstadt, Deborah. History on Trial – My Day in Court with a Holocaust Denier, Harper Perennial, 2005
Longerich, Peter. The Unwritten Order. Hitler’s Role in the Final Solution, Gloucestershire, 2001
Shermer, Michael og Alex Grobman. Denying History – Who Says the Holocaust Never Happened and Why Do They Say It?, University of California Press, 2000
Zimmerman, John C. Holocaust Denial – Demographics, Testimonies and Ideologies, University Press of America, 2000
Lenker