Hva vet norske elever om jøder og jødeforfølgelse?

Elevers «forforståelse» av Holocaust viser hvor viktig det er å forstå antisemittismen som historisk fenomen, og ikke minst hvordan de lærer om fenomenet. I dette innlegget gjør jeg meg noen betraktninger om hvorfor elevenes forforståelse, ofte basert på seiglivede forenklinger og/eller myter om årsakene til folkemordet, er problematisk. 

I de to neste blogginnleggene vil jeg se nærmere på hvilke muligheter som ligger i undervisning om antisemittisme.

Aktørforklaringen

En av de mest gjennomgående elevforklaringene er knyttet til Hitler som person og mytisk figur. Aktørforklaringen er enkel: Hitler var gal, han hatet jødene, han var en god taler, han hadde makt og hjernevasket det tyske folk. Fra et elevperspektiv er dette tilsynelatende en vanntett forklaring. Hitlers galskap ledet til et irrasjonelt jødehat og gjennom hans makt (terror) og taleevner (hjernevask) overbeviste han det tyske folk om folkemordets legitimitet. «Hvorfor jødene?» blir i elevenes logikk ganske enkelt: «fordi de var jøder» og Hitler hatet dem.

Det er en rekke problemer forbundet med aktørforklaringen. Det er likevel ett moment i denne forklaringen på at Holocaust kunne skje jeg vil trekke frem som særs problematisk. Hvis et mål med undervisning om folkemord skal ha en forebyggende effekt på elevene og gi økt folkerettslig og demokratisk bevissthet og evne til å gjenkjenne rasisme og andre former for gruppefiendtlighet, avfeier aktørforklaringen den kollektive skylden for Holocaust. Hitler blir en antikrist, en historisk anomali. Denne forklaringen oppfordrer ikke til å se nærmere på jødenes posisjon og forestillingene om dem som gruppe i europeisk sammenheng, da dette blir irrelevant siden folkemordet forblir et resultat av en gal manns vilje.

Poenget her er ikke å minimere Hitlers ansvar, men en sviktende logikk i denne forklaringen er at Hitler som person kunne dukket opp i hvilken som helst historisk periode og kontekst og utfallet ville bli det samme. Det er flere grunner til at denne forestillingen har påvirket vår forståelse av årsakene til andre verdenskrig og Holocaust, men det er liten tvil om at populærkulturens interesse for Hitler som person har spilt en viktig rolle. I alt fra filmer til dokumentarer blir både elever og lærere presentert for Hitlers jernvilje og forføreriske evner. Satt på spissen blir andre verdenskrig og Holocaust forklart gjennom Hitlers «forføreriske asurblå øyne».

I den nære konteksten blir første verdenskrig, det skjøre demokratiet i Tyskland i mellomkrigstiden, inflasjonen, den rasebiologiske vitenskapens gjennomslagskraft som essensielle elementer i nazistenes vei til makten irrelevant. I tillegg forsvinner antisemittismens nedlagskraft og lange virkningshistorie i europeisk sammenheng. Selv om det er forståelig at antisemittismen trekkes inn i Holocaust-undervisningen som det mest ekstreme utrykket for hat mot jødene, blir antisemittismen minimert til et fenomen som skapes i Hitlers hode, og dør med Hitler.

I realiteten var Hitler og nazistenes antisemittisme i svært liten grad original, men fant resonans i verdensbilder som var etablert i Tyskland langt forut for det nazistiske regime, og også utenfor Tysklands grenser – Norge intet unntak. Antisemittismen var et integrert element i et europeisk verdensbilde og selvforståelse forut for nazistene og Holocaust, og nettopp derfor resonnerte den nazistiske antisemittiske retorikken med etablerte og sammensatte forestillinger om jøder som allerede eksisterte i og utenfor Tyskland.

Antisemittiske forklaringer på antisemittismen

Selv om antisemittismen i stor grad ble diskreditert etter den andre verdenskrig, har ikke antisemittismen og antisemittiske forestillinger forsvunnet. Det faktum at antisemittismens eksistens er knyttet til perioden både før og etter andre verdenskrig, bringer oss over på neste elevforklaring: antisemittiske forklaringer på antisemittismen.

I begynnelsen av min karriere som formidler på Holocaustsenteret spurte jeg meg selv om jeg i min undervisning om antisemittisme lærte elevene fordommer de ikke kjente til fra før. På spørsmål om «har dere hørt ordet antisemittisme», rister elvene på hodet, mens noen rekker hånden usikkert i været, muligens i redsel for å bli konfrontert med å forklare hva det er. Var min undervisning deres første møte med antisemittiske stereotypier og verdensbilder?

Det viste seg imidlertid at selv om begrepet antisemittisme var ukjent, var ikke de antisemittiske forestillingene ukjente, noe som fremgikk tydelig da jeg heller spurte elevene om «hva vet dere om jøder?». Her ble jeg fortalt at jødene var flinke med penger/regnskap og derfor var nazistene/tyskerne misunnelige på jødene. Jeg ble fortalt at jødene enten ble beskyldt for å stå bak første verdenskrig eller at de faktisk sto bak, noen påpekte også at jødene sto bak kommunismen og at de drepte eller ble beskyldt for å drepe Jesus.

Dette må ikke forstås som en påstand om at elvene har antisemittiske holdninger. Jeg vil hevde at en vesentlig faktor er at selv om antisemittismen ble diskreditert etter Holocaust, ble det i realiteten ikke tatt et oppgjør med de antisemittiske forestillingskompleksene. Resultatet er at seiglivede antisemittiske forestillinger har levd videre, og sammenblandes i dag med faktisk kunnskap om jødene og det jødiske.

I en nylig publisert intervjubasert masteroppgave understreker Anne Often en fallgruve i undervisning om jødene og det jødiske i historieundervisningen på videregående skole: fokuset på det ekstreme i undervisningen.[1] Often viser at hovedandelen av undervisningen om jøder, blir avholdt i tilknytning til andre verdenskrig. Ifølge henne er årsaken lærernes ønske om å gjøre undervisningen spennende og engasjerende, noe som fører til at fokuset havner på de mest ekstreme aspektene av historien. Som en av lærerne understreker, er det først når han snakker om raseteorier og Hitler han bringer glød inn i undervisningen. Often betegner undervisningen som sensasjonspreget, noe som skaper avstand til jødene og det jødiske. Jødisk liv og mangfold i og utenfor Europa før og etter andre verdenskrig forblir ukjent og fremmed for elevene. «Jøde» blir et konsept tilknyttet nazistisk ideologi og ikke en gruppe mennesker med en jødisk identitet som kom fra ulik religiøs, sosial, økonomisk og kulturell bakgrunn.

Jeg vil tillegge et minst like alvorlig aspekt som følge av den sensasjonspregede undervisningen: Nazistene sitter fortsatt med definisjonsmakten over hvem jøder er. Gjennom å lære om Hitlers antisemittisme og raselære blir elevenes kunnskaper om jøder først og fremst presentert gjennom det nazistiske verdensbildets forestillinger. I samtale med elever er det åpenbart at de sliter med å skille mellom antisemittiske forestillinger og fakta om jøder og det jødiske.

En gjenganger er forestillingen om jøders rikdom. Forestillingen om at jødene var flinke med penger er en av de seiglivede mytene elevene bringer med seg, og som for dem blir en sentral faktor i forklaringen på hvordan Holocaust kunne skje. Elevforklaringen på «hvorfor jødene» i denne sammenhengen blir derfor: Jødene var rike, noe som gjorde at Hitler/nazistene var misunnelige, og derfor drepte de jødene. Til tross for at elevene føyer til en moralsk hale på resonnementet, «man skal ikke drepe folk bare fordi de er flinke med penger», fremkommer det implisitt at noe hadde jødene gjort – ingen røyk uten ild.

Her er det viktig at vi som undervisere forstår elevenes perspektiv: Det er utfordrende å forholde seg til at drapet på 6 millioner jøder ikke hadde forankring i faktiske samfunnsmessige sosiale problemer. Resonnementet er forståelig i den forstand at det bidrar til å gi litt mening til det uforståelige. Problemet er naturligvis at det har lite med virkeligheten å gjøre. Tidsmessig begrenses fenomenet til mellomkrigstiden og andre verdenskrig og til en del av tysk historie (som overgripere) og eventuelt jødisk historie (som ofre).

Elevenes perspektiv peker på et helt sentralt problem i undervisning om antisemittisme, følgelig at antisemittisme som fenomen reduseres til delvis å forklare nazismens ideologi og folkemordet på jødene.  Antisemittismens lange og komplekse religiøse, kulturelle og nasjonalistiske virkningshistorie som et europeisk (og globalt) fenomen forsvinner, og tåkelegger det europeiske ansvaret for antisemittismen og Holocaust. I tillegg tåkelegger forklaringsmodellene elevenes muligheter for å gjenkjenne antisemittisme og beslektede fenomener i dag.

Den rasebiologiske forklaringen

Raseantropologi, rasebiologi og rasehygiene er begreper som utvilsomt har sin plass i den nazistiske ideologien og som, dog i forenklet form, står sentralt i elevenes forforståelse. Nazistenes selvforståelse som «arisk rase» og at jøder, rom, homofile og psykisk syke og psykisk utviklingshemmede var blant gruppene som ble ofre for den nazistiske raseideologien er ofte kunnskap elevene bringer til bordet i innledningen av en undervisningsøkt.

Samtidig bidrar rase som forklaring til forvirring når det kommer til antisemittisme som fenomen. Den nazistiske ideen om «undermennesker» og elevenes bevissthet om at jødene hadde en særegen plass i fiendebildekonstruksjonen, leder ofte elevene til å trekke den konklusjonen at jødene var på bunnen av det nazistiske hierarkiet. Antisemittisme blir derfor redusert til å være et annet begrep for «rasisme mot jøder».

Utfordringen her er at mens ideer om rasebiologi er et moderne fenomen tilknyttet vitenskapen, er antisemittismens opphav tilknyttet religion, hvor sjel og åndelighet har vært sentrale i dets verdensbilde, også i den sekulære fasen fra slutten av 1700-tallet. Selv om man i antisemittismeforskningen snakker om en kristen antijudaisme og moderne antisemittisme, operer begge størrelsene parallelt og henter næring fra hverandre. Den moderne antisemittismen ligger tettere på den rasebiologiske forklaringen, men har i likhet med den kristne antijudaismens sentrale og viktige elementer av forestillingen om ånd og sjelsliv – ideen om eksistensen av en særegen «jødisk ånd». Forestillingen om eksistensen av en jødisk ånd var innlemmet i både den kristne kulturen (antijudaisme) og nasjonalkulturen (antisemittisme) som begge peker på et sentralt element i antisemittismens historie: eksistenskampen.  

I en religiøs kontekst ble jødene demonisert som kristusmordere, beskyldt for å stå i ledtog med djevelen, materialister og jødedommen blir betraktet som et sett av tomme ritualer, blottet for sjelelig nærhet til Gud. Til tross for at jødedommen og kristendommen fra et teologisk perspektiv står i en uløselig forbindelse med hverandre (toraen og det gamle testamentet), forkynte antijudaismen en forestilling om at jødene hadde mistet sin posisjon som «Guds utvalgte folk» ved ikke å anerkjenne Jesus som den sanne Messias, og ble derfor evig fordømt.

Fra midten av 1700-tallet og frem til nazistenes maktovertakelse ble den religiøse argumentasjonen supplert med, og etter hvert delvis erstattet av, ideologiske antisemittiske motiver (moderne antisemittisme).  Særlig fra 1880-årene og fremover vokste det frem partier og organisasjoner som gjorde antisemittismen til en kampsak og antisemittismen ble en del av den politiske kulturen i flere europeiske land. I den moderne konteksten ble den negative koplingen til jødene satt i forbindelse med en ny «religion»: nasjonalismen.

Selv om nasjonalismen var en del av det moderne prosjekt, var den samtidig en motreaksjon på de store forandringene i de europeiske samfunnene (industrielle revolusjon, klassesamfunn, nye politiske retninger, kvinnefrigjøring, presse m.m.). De store samfunnsendringene ble ansett som negative og at de brakte de nasjonale særegenhetene i ubalanse. Eksistenskampen ble derfor forestilt som en kamp mellom det tradisjonelle og det moderne. Mer enn noen ble jødene beskyldt for å ha brakt moderniseringsprosessen inn i nasjonale samfunn.

Helt sentralt i denne sammenhengen står forestillingen om jødene som internasjonalister, et folk som var spredd til alle verdenshjørner, men som ikke følte noen nærhet eller kjærlighet til det nasjonale samfunn de levde innenfor. Ifølge antisemittene hadde ikke jødene ektefølt nasjonalånd: nestekjærlighet, altruisme og moral, dygder som var påfallende identiske med kristne dygder. Fra antisemittens perspektiv var jødene styrt av egoisme og maktbegjær, og jødene ble beskyldt for å stå bak en konspirasjon, hvis mål var å overta hele verden gjennom å bryte ned det kristne og nasjonale samfunn (mest kjent gjennom det forfalskede skriftet Sions vises protokoller).

Det aktørforklaringen, antisemittiske forklaringer på antisemittismen og den rasebiologiske forklaringen har til felles er at de undergraver antisemittismens lange historie og det felleseuropeiske direkte og/eller indirekte ansvaret for folkemordet på jødene. I tillegg overskygger disse forklaringene en svært nyttig effekt av undervisning om antisemittisme, følgelig at elevene lærer å gjenkjenne fenomenet eller beslektede fenomener i dag.