HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Nynazismens sentrale komponenter
I likhet med andre ideologier er nynazismen ikke statisk, men har utviklet seg i flere retninger siden krigen. I Norge har den selverklærte nynazist Tore Tvedt, leder for Vigrid, forklart sin forståelse av nynazisme som «nasjonalsosialisme tilpasset Norge i det 21. århundrede.» Mange høyreekstreme organisasjoner tiltrekker seg nynazister, uten at organisasjonen kan betegnes som nynazistisk av den grunn. Andre kan ha nynazistiske symboler, uttrykke nynazistiske meninger internt i lukkede fora, men holder fasaden utad av taktiske årsaker. Så finnes de som er åpne og selverklærte nynazister. For at noen skal kunne betegnes som nynazister, må den nazistiske ideologi – eller dens røtter – kunne identifiseres i ideologi, retorikk og/eller symboler.
Antisemittisme
Nynazisme er et globalt fenomen og en ideologi med mange elementer, men helt sentralt er jødehatet. Jødehatet forsvant i stor grad fra offentligheten i Norge etter 2. verdenskrig, men kom etter hvert tilbake, blant annet med nynazismen på 70-tallet. Det var nedtonet i 80-årene, for å dukke opp igjen i den radikaliserte høyreekstremismen på 90-tallet.
Nynazismen viderefører raseideologien som blant annet definerer jøder som mindreverdige mennesker og en trussel mot den «ariske rase». I tillegg til rasetenkningen har nynazismens jødehat sammensvergelsesmyten som sentralt element. Denne kommer til uttrykk særlig gjennom følgende tre komponenter: (1) falsumet Sions Vises Protokoller, som danner grunnlaget for (2) konspirasjonstesen om den hemmelige, jødiske verdensregjeringen ZOG (Zionist Occupational Government), og (3) Holocaust-benektelse, som er en sentral del av denne tesen, og argumenterer for at utryddelsene er en løgn jødene har konstruert for å vinne sympati.
Sions Vises Protokoller er en av verdenshistoriens mest vellykkede forfalskninger. Rammen rundt protokollene er en verdenskongress der ledende jøder planlegger å spre jødedommen over hele kloden og sikre seg all makt. Boken pretenderer å være beretningen fra dette møtet, der lederne av «den jødiske hemmelige regjering» – de eldre av Zion – legger en detaljert plan for å oppnå verdensherredømme. Protokollene dukket opp i Russland rett etter århundreskiftet og ble i årene etter revolusjonen i 1917 spredt til andre land. Boken ble blant annet varmt mottatt i Tyskland, hvor mange la en stor del av skylden for tapet i 1. verdenskrig på jødene. Protokollene og myten om den jødiske verdenskonspirasjon ble også anvendt flittig i den tyske nasjonalismens propaganda – fra nazipartiets tidlige fase i 1920-årene og frem til Det tredje rikes sammenbrudd i 1945. Den engelske avisen The Times dokumenterte i 1921 at protokollene delvis var et plagiat av en pamflett fra 1865 som angrep Napoleon III. Dette forhindret ikke at protokollene levde videre, for eksempel i USA i 1920-årene, der myten ble viderebrakt av Henry Fords avis, The Dearborn Independent. I Norge ble protokollene utgitt første gang i 1920 og under krigen av Nasjonal Samlings propagandaleder i Oslo, Ørnulf Myklestad. Et opptrykk kom i 1999 i regi av Norges Nasjonal-Sosialistiske Bevegelse (NNSB) da de utga et Holocaust-nummer av tidsskriftet Gjallarhorn. I forordet skriver NNSB følgende:
Vår hobby er sannheten – og det er en skatt som ikke ligger åpent i dagen, slik de fleste nok tror… Konspirasjonen eksisterer — det er slett ingen teori! De historiske fakta og de zionistiske nedtegnelser – både de vi kan bevise er ekte og de zionistene påstår er falske – er spennende og oppsiktsvekkende lesning!
Den antisemittiske organisasjonen Vigrid ga i 2007 ut en ny utgave på sine nettsider, og presenterte sitt syn på protokollenes autentisitet: Industrimannen Henry Ford fikk skrevet en bok rundt 1920 som analyserte utviklingen i USA og sammenlignet den med Protokollene. Hans konklusjon slutter Vigrid seg til: Det spiller ingen rolle hvem som skrev Protokollene, for når man ser på utviklingen er det ingen tvil om at de beskriver i detalj den utviklingen vi kan se skjer rundt oss. Og enda mer i dag enn det Ford observerte for 80-90 år siden.
Sions Vise Protokoller selges i dag over hele verden, og er fremdeles det sentrale dokument i nynazistenes jødehat.
Forestillingen om ZOG – Zionist Occupational Government – utgjør kjernen i en konspirasjonsteori om en hemmelig, jødisk verdensregjering. Jødene handler i følge denne teorien etter en samlet plan og har nøkkelposisjoner i medie- og finansverdenen. Begrepet har sin opprinnelse fra USA og den nynazistiske terrorgruppen The Order, som erklærte krig mot ZOG på midten av 1980-tallet og omsatte ord til handling med mord og bankran. Nynazister kartlegger folk de tror er av jødisk avstamming i sentrale posisjoner for derved å «bevise» teoriens riktighet.
Holocaustbenektelse: Holocaust er en av historiens best dokumenterte hendelser. Likevel har det vokst fram en internasjonal kvasivitenskapelig retning som har som hovedmål å motbevise utryddelsen av millioner av jøder under 2. verdenskrig. Nazismen er uløselig knyttet til Holocaust, og skal nazismen igjen bli en akseptabel ideologi, er det tvingende nødvendig å få avvist Holocaust som en løgn. På verdensbasis er det produsert en enorm mengde av bøker, hefter, pamfletter, videoer og fotografier som har til formål å bevise vitenskapelig at Holocaust ikke har funnet sted. Holocaust – eller som høyreekstremistene kaller det «myten om Holocaust» – beskrives som et ledd i en plan fra ZOG om å utnytte verdens sympati til egen fordel ved å framstille jødene som ofre. Holocaustbenektere hevder altså at Holocaust er en løgn iscenesatt av jødene selv.
Holocaustbenektelsen har flere mål: utvikle ny antisemittisme, rehabilitere nazismen og lederne av Nazi-Tyskland, fjerne skyldfølelsen til det tyske folk og skape en ny nasjonalfølelse i tillegg til å angripe staten Israel og bygge opp under myten om den verdensomspennende jødiske sammensvergelsen.
Holocaustbenektelse har i liten grad eksistert i organisert form i Norge, men har vært drevet fram av aktive enkeltpersoner og enkelte organisasjoner. I 1983 utkom et lite tidsskrift kalt Holocaust-nytt som inneholdt klassiske teorier og «beviser». I 2002 utga SS-veteranen Arne Borgir boken Holocaust — Myte eller virkelighet? Innholdet var en gjengivelse av en diskusjon fra Aftenpostens nettsider om hvorvidt systematiske jødeutryddelser fant sted. I dag er det primært organisasjonene NNSB og Vigrid som fremmer Holocaustbenektelse i Norge.
White Power rock`n`roll
Det helt sentrale rekrutteringselementet i nyere tids nynazisme har vært musikk. Nazistene har alltid kunnet selge et budskap. I mellomkrigstidens Tyskland ble symboler, farger, slagord og massemønstringer benyttet til å tiltrekke og begeistre mennesker i titusentall. Publikum var ikke passive tilhørere, men aktive deltakere som jublet i kor og forvandlet taleren fra politiker til folkehelt. Folk ble hisset inn i et fellesskap, og budskapet fulgte med på lasset. I nynazistiske miljøer har musikken fungert på en lignende måte.
Den moderne nazistiske musikkbevegelsen startet midt på 70-tallet i England. I 1981 utkom platen «Strength thru Oi» - en samleplate hvis tittel åpenlyst flørtet med det tyske nazi-slagordet «Kraft Durch Freude». Det britiske partiet National Front startet White Noise Records, Storbritannias første nasjonalistiske plateselskap, og utga Skrewdrivers «White Power». Vokalisten i Skrewdriver, Ian Stuart, startet tidsskriftet Blood & Honour, og nynazistene skjønte at resepten for rekruttering av ungdom var funnet. Det nyttet ikke med kjedelige møter og løpesedler i postkassen om natten. Hard rock, ekstreme tekster, øl og vold var derimot elementer som tiltrakk de typene man trengte.
Stuarts misjonering ga resultater over store deler av Europa. Band ble startet, konserter holdt, organisasjoner vokste fram og musikken inspirerte til dannelsen av bl.a. tidsskrifter og postordreselskap som solgte bøker, jakkemerker, t-skjorter og plater fra andre land. Dette medførte at flere startet band og at bandene ikke opererte i noe vakuum, men ofte var medlemmer av en rasistisk/nazistisk organisasjon i tillegg til sitt musikalske engasjement. Konsertene førte ofte til vold og opptøyer over hele Europa. Etter å ha sunget «kill all niggers» i flere timer, ble ikke tilhørerne tømt for energi, men fylt med aggresjon som måtte få utløp, og da ofte ute på gaten.
Ian Stuart besøkte Sverige i 1985 og inspirerte svenskene til å starte White Power, noe de gjorde til gangs. I Sverige begynte det med musikk og endte med terror. Rockebandet Vit Aggression var forløperen til nazistorganisasjonen Vit Ariskt Motstånd (VAM), hvis medlemmer har blitt dømt for alt fra hets mot folkegrupper til bankran. Sverige utviklet nazirocken ved å ikle den vikinghjelm. Symboler og estetikk fra vikingtid og norrøn mytologi har også tidligere vært anvendt innen det nazistiske miljøet, og de svenske nynazistene visste å spille videre på dette.
Nazirocken har aldri blitt solgt gjennom vanlige platebutikker eller spilt på radio og TV, og musikken har derfor tilhørt en liten subkultur. I Sverige ble tekstene renset for de verste ord og uttrykk for å få fram budskapet til et større publikum, og resultatet ble «viking-rock», som nådde et stort publikum.
Ti år etter fulgte Norge i fotsporene til utviklingen innen europeisk høyreekstremisme. White Power kom først til Norge i 1994. En viktig faktor i denne utviklingen var Oslo-nærradioen NiteRocket som både var et møtested for unge høyreekstremister og ikke minst en iherdig formidler av nazi- og vikingrock. Flere tidsskrifter begynte å selge svensk viking-rock. Dette utviklet seg til postordreselskapet NordEffekter, som sammen med Boot Boys Records ble den viktigste formidler av White Power-produkter i Norge.
Det ble imidlertid aldri det samme i Norge som i Sverige. Noen få band eksisterte og en håndfull konserter ble avholdt, men motstanden fra antirasister og samfunnet for øvrig var så sterk at miljøet aldri fikk etablert seg. Inspirasjon fra utlandet og den nazistiske rockemusikken var imidlertid viktige ingredienser i den norske nynazismen.
Fremveksten av nynazismen i Norge etter 2. verdenskrig
Norge er nå under INVASJON av fremmede folkeslag som ønsker å ta over hjemmene, jobbene og landet vårt! Okkupantenes uniformer er hudfargen deres.
(Løpeseddel fra Nasjonalt Folkeparti 1976)
Nazismen som ideologi var diskreditert da krigen sluttet, men rasismens røtter var lange og de forsvant ikke fra Norge da den siste tyske soldat reiste hjem. Det besnærende og forførende med enkle løsninger på vanskelige spørsmål og forestillingen om en heroisk kamp for land og folk fant nye tilhengere. Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var juridisk og primært rettet mot landssviket. Det var ikke et verdioppgjør med rasisme, antisemittisme eller den nazistiske ideologi. Til tross for at frontkjempere og andre landssvikere ble idømt lange fengselsstraffer, ville ikke alle gi opp ideologien og politikken. Den øvrige befolkningens hat mot nazistene – både tyske okkupanter og deres norske meningsfeller – var så sterkt at det var umulig å fortsette en nazistisk organisasjon, men det ble startet kameratforeninger for å hjelpe de dømte og forsøke å påvirke rettsoppgjøret.
Forbundet for Sosial Oppreisning begynte i 1949 å arbeide for en nordisk samling av meningsfeller. Deres primære anliggende var å rettferdiggjøre sin aktivitet under krigen. De utga tidsskriftet Skolenytt som i 1954 skiftet navn til Folk og Land. Tidsskriftet ga spalteplass til NS-medlemmers forsvarstaler, men befattet seg i liten grad seg med dagsaktuell politikk. På begynnelsen av 1970-tallet organiserte en del landssvikdømte seg i stiftelsen Institutt for norsk okkupasjonshistorie (INO) og utga flere bøker der man i stor grad forsvarte nazismen som ideologi.
De yngre var i liten grad opptatt av landssvikoppgjøret, men glødende interessert i den nazistiske ideologi. Allerede her kom et skille mellom det som har blitt kalt «gammel-nazister» og en ny generasjon som tok den nazistiske ideologi som et grunnlag for å utvikle en politikk i samtiden som var tro mot de nazistiske grunnverdier.
På 1960-tallet og fram til midten av 1970-tallet var den ekstreme antikommunismen et viktig bidrag til aktivitet på den ytterste høyrefløy, og mange små, ultrakonservative grupper dukket opp og forsvant igjen. Med utspring i Folk og Land ble to nye organisasjoner stiftet høsten 1968: den forsøksvis moderne, antikommunistiske Nasjonal Ungdomsfylking (NUF) og den mer tradisjonelle, nazistiske Nordisk Ungdomsfront (NU).
Det var imidlertid de unge som gjorde seg mest bemerket. NUF var aktive på skoler og universiteter med løpesedler og slagordmaling, samtidig som det kom en økning i høyreekstreme aksjoner over hele landet, som f.eks. tåregass mot 1. mai-tog og hærverk mot den venstreradikale bokhandelen Tronsmo i Oslo. Aksjoner av denne art var nytt i Norge og fikk mye medieomtale, der sanne og usanne påstander om organisasjoner og medlemstall ble tatt for god fisk.
10. oktober 1975 ble Norsk Front dannet, og formannen Eriks Blücher lanserte arbeidets tre faser: Først medieomtale, deretter medlemsverving og skolering, og til slutt deltakelse i Stortingsvalg. Blücher gikk ikke åpenlyst inn for vold og aksjoner, men mange aksjoner ble likevel utført og dette tiltrakk seg ungdom som ønsket handling. Norsk Front fikk mye medieomtale, men opplevde ingen dramatisk økning i aktive medlemmer. Nynazismen ble for drøy kost for de fleste.
På slutten av 1970-tallet demonstrerte ungdom i mange byer natt til 1. mai, og det ble ofte konfrontasjoner med politiet. I 1979 var nazistene ute på gatene, og et NF-medlem kastet en bombe inn i folkemengden i Slottsparken så en person ble lettere skadet. Dagen etter hadde som vanlig konservative og høyreradikale ungdommer samlet seg utenfor Høyres Hus for å markere mot 1. mai-toget som passerte, med slagord som AKP, AKP — mei dem ned med AG3. Midt i folkemengden var en gruppe NF-gutter, og en av dem kastet en hjemmelaget sprengladning mot toget som skadet en togvakt hardt. Mannen ble dømt til fem års fengsel og Norsk Front oppløstes 26. juli 1979 som en taktisk reaksjon. Nasjonalt Folkeparti ble opprettet like etter, og de fleste av Norsk Fronts medlemmer ble med der.
1. mai-bomben hadde bidratt til overskridelse av en voldsterskel blant de høyreradikale. Flere grupper dukket opp, og en av dem var Norges Germanske Armé (NGA) som ville ha våpen for å virkeliggjøre sine fantasier. Et innbrudd for å skaffe våpen førte til at tre gutter fra NGA drepte sine to medsammensvorne. Gjerningspersonene ble idømt lange fengselsstraffer. Organisasjonen de tilhørte hadde kort levetid, og antas å ha eksistert bare fra 1980 til 1981.
På 1980-tallet ble innvandrere hovedmålet for Nasjonalt Folkeparti, og den nazistiske ideologien kom i skyggen av ren rasisme. Et NF-medlem begikk et bombeattentat mot en moské i Oslo og medførte slik en politioffensiv med mange arrestasjoner og razziaer der politiet beslagla skytevåpen og dynamitt. Flere NF-medlemmer ble dømt til fengsel for en rekke aksjoner og forhold som spraymaling, telefonterror, våpenbesittelse, sprenging av døren til innvandrerkontoret i Oslo og tilgrising av den jødiske synagogen i Oslo.
Voldelige aksjoner med påfølgende arrestasjoner, sterkt mediefokus og interne stridigheter bidro til at den harde kjerne av nynazister ikke maktet å opprettholde sitt aktivitetsnivå, men det var også kommet andre grupper som tiltrakk seg rekrutter.
Nynazistene hadde skapt en grobunn for innvandrerfiendtlighet som ble utnyttet av andre grupperinger som ikke var nynazister, men som delte det rasistiske menneskesynet. Norsk høyreekstremismes andre bølge kom i 1987 da FMI og formannen Arne Myrdal valgte asylsøkere som hovedangrepsmål. De etablerte seg innenfor et offentlig holdningsklima som allerede var svært opphetet etter at Norge opplevde en økning i antall asylsøkere. Dette bidro til en revitalisering av høyreekstremister og innvandringsmotstandere som dannet nye organisasjoner. I kjølvannet av FMIs høye aktivitetsnivå vokste det fram en underskog av forsøksvis stuerene grupperinger av innvandringsmotstandere.
Dette aktivitetsnivået fra høyreekstreme organisasjoner, et holdnings- og debattklima som var negativt mot innvandrere og et radikalisert ungt nynazistisk miljø i Europa bidro til at nynazismen igjen ble en faktor i norsk samfunnsliv utover 90-tallet.
Hvit, «arisk» og snauklippet - nynazismen på 90-tallet til i dag
Det er slik i dag at det er kun nasjonalisme som er rett lære, — og den eneste løsning som kan redde nasjonen! Det er vi som tar opp kampen — går fra ord til handling — og gjør motstand! HVIT MOTSTAND — RASE OG NASJON! BLOD OG ÆRE! FRYKT ER VÅRT VÅPEN — HEVN VÅR RETTFERD! HVIT MAKT! (Fra Ragnarokk nr. 4 1993)
Rekrutteringsmønsteret var ganske likt fra sted til sted: Gutter i midten av 20-årene rekrutterte andre gutter ned i 13 -14 års-alderen. Rekrutteringen foregikk på gaten, på skoler og fritidsklubber. De fleste var kun innom for en kortere periode, men lokale ildsjeler maktet å holde aktivitetsnivået oppe til tross for det store gjennomtrekket. Selv om media utropte ulike steder til Norges rasist-hovedstad, var det neppe lokale negative holdninger som var årsaken til at steder som Brumunddal, Arendal og Hønefoss kom i fokus. Hovedtyngden av aktivitet var på Sør- og Østlandet, noen få grupper oppsto på Vestlandet, mens Nord- og Midt-Norge glimret med sitt fravær.
Sammenliknet med andre europeiske land var det norske nynazist-miljøet på 90-tallet et marginalt fenomen. Sverige var på denne tiden en stormakt i militant høyreekstremisme, mens Norge hadde på det meste et tyvetalls grupper og to-tre hundre aktivister med stort og smått. Få aktivister hindret imidlertid ikke at det var et høyt og bredspektret aktivitetsnivå i Norge med et mylder av organisasjoner, mange hundre tilfeller av vold og trusler, en rekke arrangementer og aktiv reisevirksomhet. Tre selvbiografiske bøker er skrevet fra denne perioden, og de forteller alle den samme historien om frustrasjon, alkohol, paranoia, ville planer, vold og intriger – og en fascinasjon for nazismen.
Boot Boys var den førende kraft blant de militante nynazistene og deltok på alle samlinger og treff. De anså ikke politisk analyse og propaganda som sitt sentrale element. Det var fest, musikk og action som var hovedingrediensene. Musikk var viktig, og konsertturer til Sverige var en av de få sosiale aktiviteter miljøet hadde. De arrangerte Norges første nazi-konsert i 1995, og fra dette miljøet kom også Norges første CD med bandene Rinnan Band og Vidkuns Venner. De norske innslagene er preget av dårlig lydkvalitet, men med klare tekster: «Spark dem, slå dem, spark dem, slå dem, spark dem så dem blør!» Vidkuns Venner ser både oppover og bakover i sangen Odin Herre, der refrenget lyder: «Odin Herre, gi meg nå et svar. Jeg vil ha Norge som det engang var!»
En reiselysten Boot Boys-gjeng, stor aktivitet i Sverige, mye mediedekning og et intenst debattklima rundt asylsøkere og innvandring – det var faktorer som bidro til at det på mange steder i Norge dukket opp grupperinger som ønsket å gjøre seg bemerket. Det var ikke noe ungdomsopprør, da det var et fåtall som ble fascinert, men de som ble aktive, gjorde til gjengjeld mye ut av seg. Ideologisk skolering var ingen hovedbeskjeftigelse, men fascinasjonen over nazismen og dens symboler var en av faktorene som bandt dem sammen nasjonalt og internasjonalt.
Noen yngre og ideologisk skolerte nynazister hadde en sterk fascinasjon for det norrøne, og de fikk en symbolsk lederskikkelse i Varg Vikernes – svartmetall-musikeren som ble dømt for drap og kirkebrenninger. Han var en kultfigur i Black Metal-kretser, men utvidet horisonten under soningen med lesing og skriving i stor skala. Hans bok Vargsmål ble både trykt og lagt ut på Internett og var populær blant den yngre garde av leseglade høyreekstremister. Vikernes kanaliserte sitt engasjement i Norsk Hedensk Front (NHF), som ble grunnlagt i 1993 og som etterhvert la grunnlaget for det internasjonale nettverket Allgermanische Heidnische Front. De ønsket å skape et fritt «Fellesgermania» med et kompetent forsvar og en sterk og ansvarlig ledelse som skulle tjene folket, og knytte bånd mellom det og fedrelandets jord. Slik skulle de styrke enhet og lojalitet og norrøn/førkristen religion og kultur. NHF hadde et omfattende program, der det het at: «Mennesker med alvorlige uhelbredelige eller smittsomme sykdommer skal gis en human død. Homofili hos begge kjønn, samt bifili hos menn, er en alvorlig åndelig defekt. Homofile menn og kvinner, samt bifile menn, skal behandles som andre alvorlig uhelbredelige syke.» Vikernes undertegnet sine artikler med Varg Quisling Búri Larssøn Vikernes.
«Einsatz»-gruppen fra Haugesund forsøkte også å revitalisere nynazismen. Lederen, Tom Kimmo Eiternes, var involvert i en rekke voldssaker og under sine fengselsopphold skrev han pamfletten Den Jødiske fare — en introduksjon om ZOG (under pseudonymet Tom Olsen), som var et sammendrag av opprinnelig amerikanske tekster:
Vi må bekjempe ondskapen, vi må stoppe dem, venner! Likevel, så må jeg innrømme at selv om hatet mot Jødene og alt det de står og lever for er ubeskrivelig sterkt, så finnes det noen jeg hater mer: hvite rase-forrædere, for uten dem ville aldri Jødene ha kommet så langt som de nå har nådd! Rase-forræderi kan kun straffes med døden!
Oslo var lenge forskånet fra oppblomstring av nynazistiske grupper, noe som ikke minst skyldtes Oslos store og tildels militante antirasistiske miljø. Viking ble likevel stiftet 20. juni 1994, og var sentral i en rekke voldelig aksjoner. De klarte også i to korte perioder å etablere et samlingssted i Oslo, men disse ble nedlagt etter store motdemonstrasjoner.
I Skandinavia forsøkte nynazistene å bygge en felles organisasjon, Blood & Honour Scandinavia, der Erik Blücher igjen inntok førersetet og var klar i sin tale til de unge:
Dette samfunnet er så sykt at ingenting, ingenting av det dere gjør kan være verre enn det dette samfunnet gjør mot dere, hva dette samfunnet gjør mot Sverige, hva dette samfunnet gjør mot Europa, hva dette samfunnet gjør mot den hvite rasen… Vi skal gripe hver eneste sjanse til å ødelegge dette samfunnet.
Interne stridigheter, fengsling av sentrale medlemmer og intens motstand fra antirasister gjorde at også dette forsøket rant ut i sanden.
Etter at Viking gikk i oppløsning, ble en Oslo-fraksjon av Boot Boys den viktigste grupperingen i området. 19. august 2000 startet 40 nazister Norges første minnemarsj for nazisten Rudolf Hess fra en parkeringsplass i utkanten av Askim sentrum. Boot Boys-leder Terje Sjølie talte:
Vi er samlet her i dag for å hedre vår store helt, Rudolf Hess, for hans modige forsøk på å redde Tyskland og Europa fra Bolsjevismen og Jødedommen under andre verdenskrig […].Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker. […] Vår kjære fører, Adolf Hitler og Rudolf Hess satt i fengsel for det de trodde på, vi skal ikke vike fra deres prinsipper og heltemodige innsats, tvert imot skal vi følge deres fotspor og kjempe for det vi tror på, nemlig et Norge bygget på Nasjonalsosialismen!!! [Sic]
Boot Boys hadde bebudet en kjempemarsj med internasjonal deltakelse opp Karl Johans gate, men da resultatet ble 40 meningsfeller på en parkeringsplass i Askim, gikk mange lei og forsvant fra miljøet. Den harde kjerne ble likevel igjen, og 26. januar 2001 ble den femten-årige Benjamin Hermansen knivstukket til døde på Holmlia i Oslo. Få timer etter ble flere nynazister arrestert av politiet, og to nynazister tilknyttet Boot Boys Oslo ble dømt til 16 og 15 års fengsel for forsettlig drap under særdeles skjerpende omstendigheter. Retten fastslo at drapet var rasistisk motivert. Drapet medførte store demonstrasjoner over hele landet og det ble umulig å være nynazist i den norske offentligheten.
Nynazismen er internasjonal i den forstand at man både anser seg som en global enhet av nasjonalister og deretter som medlem av et hvitt brorskap som er pan-nasjonalt. Norske høyreekstremister har alltid hatt kontakt med utlandet, men aldri blitt akseptert som en jevnbyrdig partner. Gammelnazistene og frontkjemperne fra den 2. verdenskrig holdt kontakten og dro jevnlig på møter i Europa så lenge helsen tillot det. 90-tallets militante nynazister dro i særlig grad til Sverige. Den viktigste funksjonen til de internasjonale kontaktene var av ideologisk art. Sverige og USA var de viktigste produsentene av bøker, hefter og artikler som ble lest og ikke minst oversatt og gjengitt i tidsskrifter og på nettsteder. I 2011 er Storbritannia og English Defense League det internasjonale knutepunktet for nynazisme, med nynazister i sentrale posisjoner. Disse nedtoner imidlertid sin ideologiske bakgrunn til fordel for anti-islamisme.
Nynazismen har ikke hatt et solid fotfeste i Norge etter krigen. Mange små grupperinger har kommet og forsvunnet. Det har blitt avsagt en rekke dommer som har satt sentrale aktivister ut av spill og medført at de resterende aktivistene gradvis har trukket seg fra miljøet. De arresterte har også bidratt med viktige opplysninger i avhør, og slik forsterket interne stridigheter, mistenkeliggjøring og samarbeidsproblemer som ytterligere har bidratt til å oppløse gruppene. Kombinasjonen av sterkt sosialt press og mangel på aktiviteter har også medført at mange etter hvert har forlatt miljøet.
I 2011 er det ingen tegn som tyder på at nynazisme igjen vil bli en faktor i norsk samfunnsliv, men det er små subkulturer som fortsatt er sterke i troen, og nynazismens klare budskap vil alltid ha en potensiell tiltrekkingskraft på ungdom i en stadig mer komplisert hverdag.