Leserinnlegg i Aftenposten 14.10.2024
HL-senteret er et forskningssenter som jobber med forskning og formidling om holocaust og livsynsminoriteter i det norske samfunnet. Facebook har vært en viktig plattform for oss, spesielt for markedsføring av senterets mange publikumsarrangementer. At vi nå er stengt ute, gjør at vi mister en viktig kommunikasjonskanal og blir påført store ekstra markedsføringskostnader for å nå ut på andre måter.
Vi har brukt mange timer på telefonen med Meta-support ansatte i India på sprakende telefonlinjer. De starter alltid med å si «Madam, I understand that this is difficult for you”. Så får vi et saksnummer og må fortelle hele historien hver gang. HL-senterets Meta-historie er lang; 7. mars i år ble vi hacket av en svindler som brukte HL-senterets navn og logo for å promotere pengespill og kasinovirksomhet. Etter to måneder og ved bruk av advokat, fikk vi kastet ut svindlerne og kontroll over kontoen.
Men Meta ga oss ikke tilbake full tilgang, muligheten til å annonsere i sosiale medier ble blokkert. Det har den vært siden, til tross for nye timer på telefonen med Meta Support.
Da vi fikk beskjeden om at Meta har stengt Facebooksiden vår permanent og uten ankemulighet, ba vi om begrunnelse. Det fikk vi ikke, kun en henvisning til en nettside med standarder og retningslinjer for Meta. Meta-support medarbeiderne har ikke tilgang til begrunnelsen for stengingen av HL-senterets side, og de som har tilgang er det ikke mulig å kontakte. Det oppleves som en Kafka-prosess. Vi har mottatt en endelig dom, men uten å vite hva vi er dømt for.
Da HL-senteres bedriftskonto ble hacket i mars og vi ikke lykkes i å få kontakt med Meta, tok vi kontakt med Norsk senter for informasjonssikring, Datatilsynet, Nasjonal Sikkerhetsmyndighet og Politiet for å få hjelp. Ingen instanser kunne hjelpe. Verken makter eller myndigheter i Norge har en vei inn i Meta-universet, og står tilsynelatende handlingslammet når Big Tech tar seg til rette med norske aktører.
At Meta ikke bryr seg om små aktører som HL-senteret, eller ser seg tjent med å ha et nasjonalt kontaktpunkt for bedriftskunder i Norge, til tross for årlige inntekter på rundt 2 milliarder, er én ting. Spørsmålet er om vi som samfunn sover godt med at aktører som Meta tar rollen som ytringsfrihetens portvokter uten at noen får innsyn i begrunnelsene når aktører mister taleretten.