-(2).jpg)
Fortellingen om norsk-jødisk motstand og krigsdeltakelse er fortsatt lite kjent, og er blitt viet langt mindre omtale enn historien til de deporterte og drepte jødene fra Norge.
Det er blitt sagt at jødene gikk «som lam til slaktebenken». En slik passivitet er grundig imøtegått i boken Inte som lamm til slakt, som kom i fjor, skrevet av den svensk-jødiske forfatteren Kenneth Hermele.
– Han startet sitt arbeid med boken i den hensikt å forklare hvorfor verdens jøder ikke gjorde motstand mot kreftene som ville utslette dem. Historien han fant, ga den motsatte konklusjon, sier faglig leder Mats Tangestuen ved Jødisk Museum Oslo.
Jødenes motstand overgikk andres
Hermeles bok omtaler blant annet at mange jøder var partisaner, og at 1,5 millioner jødiske soldater kjempet i både sovjetrussiske, polske, franske, britiske, amerikanske og andre allierte lands avdelinger.
Jødenes motstand overgikk alle andre gruppers forsøk på motstand mot Hitler, ifølge Hermele. Han opererer med et videre motstandsbegrep enn det som har vært vanlig, noe Tangestuen støtter.
– Kulturell, sosial eller religiøs motstand er ofte blitt nedvurdert, sammenlignet med militær eller væpnet motstand. Hermele påpeker at de andre motstandsformene kunne være minst like farlige – og suksessrike.
I Norge gjelder dette blant annet holdningskampen mot nazifiseringen av samfunnet. Dessuten var de ulike motstandsformene forbundet og avhengig av hverandre, sier Tangestuen.
I tillegg til at jøder deltok i den militære kampen, drev de altså motstandsarbeid i form av for eksempel sabotasje, de smuglet mat, drepte tyske soldater og kollaboratører, gjemte flyktninger, spredte flygeblader og dokumenterte undertrykkelse, skriver Hermele.
Alt fra etterretning til propaganda
Hermeles bok kom i høst på norsk med tittelen Ikke som lam til slakt. Fordi originalen ikke inneholder noe om norske jøders innsats, har Tangestuen skrevet et fyldig etterord der han redegjør for denne motstanden og beskriver en rekke enkeltpersoners innsats og skjebne.
Han bidro også med et foredrag om jødisk motstand i møteserien Antifascisme den gang og nå – hva har vi lært?, som var et samarbeidsprosjekt mellom HL-senteret, LO og Jødisk Museum i Oslo i høst.
I tillegg til å redegjøre for norske jøders militære innsats, opplyser Tangestuen at minst 20 norske jøder deltok i den ubevæpnede motstandskampen. Det totale antall jøder i Norge var rundt 2000 ved krigens start - gamle og unge, kvinner og menn.
– Antallet som gjorde ubevæpnet motstand er trolig høyere enn 20, for kravet til hemmelighold og frykten for infiltratører gjør at de skriftlige kildene er få. Dessuten kan noen ha blitt deportert og drept før de fikk fortalt sine historier etter krigen, sier han.
Men blant dokumentert jødisk, ubevæpnet motstandskamp i Norge, finner vi både illegal etterretning, propaganda, finansiering av motstand, kommunistisk organisering av motstand i fagforeningene og lagring av depoter med sanitetsmateriell.
Navigatør i «The Gestapo Hunters»
Blant enkeltskjebnene Tangestuen skriver om, er historien til Herman Hirsch Becker. Som 21-åring flyktet han i 1941 over Nordsjøen fra Stavanger. Ikke for å redde livet, men for å melde seg til aktiv tjeneste.
Han ble utdannet som navigatør i Little Norway i Canada og fløy først Catalina-fly i den norske 333-skvadronen i Storbritannia. Faren for å bli skutt ned var stor, og etter en hvileperiode etter et visst antall tokt, skulle flybesetninger overføres til annen tjeneste.
Men da Becker i 1944 fikk opplysninger om at familien i Stavanger var deportert, søkte han straks norske militære myndigheter om å få hoppe over hvileperioden og starte rett på en ny operasjonell periode.
Da forespørselen ble avslått, meldte han seg direkte til den australske skvadronen med kallenavnet «The Gestapo Hunters». Der tok de imot ham, og lot ham bruke sin norske uniform.
Skutt ned før han fikk medaljen
Becker ble tildelt Distinguished Flying Cross, britiske myndigheters nest høyeste stridsdekorasjon, som honnør for at han valgte å hoppe over hvileperioden. Men han rakk aldri å få overrakt medaljen.
Sent i mars 1945 omkom fenrik Becker og hans australske pilot da Mosquito-flyet de førte, styrtet i sjøen i Storebælt. De ble truffet av tysk luftvernild på vei tilbake etter det berømte angrepet på Gestapo-hovedkvarteret i København.
Liket av Herman Becker drev i land ved øya Samsø, der han ble begravet som «En ukendt engelsk flyver». Først i år 2000 fikk den norske krigsgravtjenesten informasjon som tilsa at det var fenrik Becker som lå der.
En viktig del av identifikasjonen var at den gamle obduksjonsrapporten beskrev en gullfarget vinge på uniformen med bokstaven «S» for Speider. Vingen ble kun båret av navigatører i Marinens flyvåpen.
Møtt med fordommer og sjikane
Harald Hartmann, som tjenestegjorde sammen med Becker i 333-skvadronen, antyder i sin bok Catalina mot ubåt at Becker ble møtt med negative ytringer fra høyere norsk befal fordi han var jøde.
Også andre norske jøder som deltok i motstandsarbeidet, ble møtt med antisemittisme og fordommer.
– I det norske eksilmiljøet i Sverige gikk det rykter om at jøder snek seg unna militærtjeneste, noe som kan ses i sammenheng med den gamle, inngrodde fordommen om at jøder ikke er lojale mot landet de er bosatt i, sier Tangestuen.
Etter flere episoder med sjikane mot jøder i det norske Reservepolitiet i Sverige, anså sjefen for denne politistyrken det nødvendig å sende ut en kunngjøring. Der viste han til disse episodene og ba leirkommandanten om å hindre gjentakelser.
– Den vanligste fordommen i det norske eksilmiljøet var imidlertid at jøder fikk mer hjelp av den norske legasjonen enn andre nordmenn, og at de også styrte legasjonen.
Dette finnes det ikke noe belegg for. Legasjonen hadde en stab på over ett tusen, hvorav 14 norske jøder hadde underordnede stillinger og bare to var mellomledere, sier Tangestuen.
Er vi allikevel «bare» jøder?»
En norsk jøde som gjorde en betydelig krigsinnsats, og som etter krigen betalte en høy pris i form av psykiske problemer, var Bernhard Goldberg fra Oslo.
Den ikke ferdigutdannede medisineren tjenestegjorde som skipslege på norske jagere etter sin flukt over Nordsjøen i 1941. Han var med på flere trefninger til sjøs. Blant annet overlevde han torpederingen av HMS «Eskdale» i april 1943, der han utmerket seg ved å binde sårede fast på flåter mens skipet gikk ned.
Goldberg var også med da KNM «Stord» deltok i senkningen av det tyske slagskipet «Scharnhorst», og han fulgte skipet under invasjonen i Normandie. Goldberg ble tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren. I mai 1947 skrev han et innlegg i Dagbladet med tittelen «Er vi jøder allikevel av mindre verdi?»
Der protesterte han mot at tyske og norske gjerningsmenn som sto bak deportasjonen og drapene på rundt 40 prosent av den norske jødiske befolkningen, fikk redusert straff.
Samtidig stilte han et retorisk spørsmål ved om rettssakene hadde fått et annet utfall dersom ofrene hadde tilhørt den norske majoritetsbefolkningen. Han understreket at han følte seg norsk, og var norsk, men at krigsoppgjøret hadde fått ham til å spørre seg «Er vi allikevel «bare» jøder?»
Vi er kommet tilbake – alene
Uten å nevne sin egen krigsinnsats, skrev han at «Mange av oss kjempet så godt vi kunne for det som var vårt fedreland».
Slik beskrev han hjemkomsten til Norge, der mange norske stridende ble gjenforent med sin familie, og der de fleste nordmenn var i fredsrus:
«Så kom vi tilbake. Til et folk som jubler av lykke. Jeg tror jeg tør si at vi ikke har plaget dem med vår sorg, med de fantastiske tap vi har hatt. Vi er kommet tilbake – alene.»
10 prosent av jødene deltok militært
Ser vi på den snevre definisjonen av militær motstand, inklusive handelsflåten, var jødiske nordmenn representert de fleste steder der majoritetsbefolkningen deltok, sier Tangestuen.
Den lille jødiske minoriteten bidro i 1940 både i kampene ved Segelstad bru, i Valdres, på Vestlandet, ved Hegra festning i Trøndelag og i Narvik.
– I forbindelse med åpningsutstillingen for Jødisk Museum i Oslo i 2008 registrerte jeg over 150 jødiske krigsdeltakere, et tall som bare inkluderte dem som falt inn under den snevre definisjonen av motstand, nemlig militær motstand: Deltakelse i kampene i 1940, i motstandsgrupper, handelsflåten og i norske og utenlandske avdelinger utenfor landet.
Siden er det dukket opp flere navn, og det samlede antallet representerer nå over 10 prosent av jødene som hadde norsk statsborgerskap.
Skulle majoritetsbefolkningen i et Norge som den gang hadde et folketall på knappe tre millioner ha oppnådd en like høy deltakerandel, måtte over 300.000 kvinner og menn ha deltatt, sier Tangestuen.
Han tilføyer at den høye jødiske krigsdeltakelsen har sammenheng med at en høyere andel norske jøder enn nordmenn flest flyktet til utlandet under krigen, og dermed hadde anledning til å slutte seg til norske avdelinger i utlandet og til allierte styrker.
Motstand allerede før okkupasjonen
Jødisk deltakelse i motstandskampen startet tidlig. Allerede før Norge ble okkupert mistet den 18 år gamle lettmatrosen Tor Abraham Friedmann fra Oslo livet da D/S Hop gikk ned i februar 1940, sannsynligvis som følge av å ha blitt torpedert av en tysk ubåt.
Over 40 jødiske nordmenn deltok i felttoget i 1940. 34 år gamle Max Ivar Gittelsen fra Oslo falt allerede 15 april, da han var på vei til Lillehammer for å melde seg til tjeneste. Bilen hans ble beskutt av tyske fallskjermjegere ved Øyen gård, sør for Dombås.
Leif Sigurd Markus fra Elverum var 20 år da han startet sin militærtjeneste i mars 1940. Han deltok i kampene og var med i troppen som eskorterte kronprinsesse Märtha og kronprinsbarna til Sverige.
Markus ble arrestert i mars 1942 etter å ha blitt angitt for å ha hjulpet flyktninger til Sverige, og satt fanget til han ble deportert til Auschwitz og drept i mai 1943.
Svømte mellom isflak
Sigmund Meieran (født Meieranovskij) var i utgangspunktet pasifist, men da Oslo ble besatt av tyske tropper, gikk han på ski gjennom Nordmarka til Brandbu og meldte seg for de norske styrkene der.
«Jeg svømte over en elv mellom isflakene, med skiene foran meg», fortalte han i et intervju skrevet av Aftenpostens journalist Gunnar Magnus i 1998.
Han hadde blitt rasende da han så de tyske soldatene, og tenkte «Her sitter vi og venter på at engelskmennene skal redde oss. Vi må gjøre det selv.»
Jeg regnet Norge som en eiendel som ble tatt fra meg
Da kampene ble oppgitt i Sør-Norge, kom han seg til Sverige, og via Sovjetunionen og Japan til Canada, der han ble utdannet navigatør. Han ble mannskap på et britisk Halifax-bombefly, og på hans åttende tokt ble han skutt ned og endte i tysk krigsfangenskap.
Han forsøkte å flykte seks ganger, til han ble plassert i en leir for spesielt rømningsfarlige fanger. Etter 19 måneder ble han frigitt av britiske tropper under ledelse av feltmarskalk Montgomery.
«Jeg regnet Norge som en eiendel som ble tatt fra meg», sa Meieran til Aftenposten som begrunnelse for sin krigsinnsats.
Hjulpet av motstandsfolk forkledt som tyskere
Arnold Selikowitz fra Oslo forsøkte først forgjeves å melde seg til tjeneste i april 1940. To år senere, da tyskerne startet aksjonene mot jødene, flyktet han til Sverige, gjemt i et stort garderobeskap som ble fraktet på lastebil av hjemmefrontfolk forkledt som tyskere.
I 1944 kom han seg til Storbritannia og arbeidet som tannlege for Shetlandsgjengen og MTB-våpenet, før han via en av Murmanskkonvoiene ankom Kirkenes som militærtannlege i januar 1945.
Her innredet han tannlegekontor i en hytte med tak av bølgeblikk, og arbeidet i temperaturer ned til minus 38 grader, fortalte han Aftenposten.
Selikowitz stilte med medaljer og marineberet på ulike minnemarkeringer sammen med andre veteraner fra Sjøforsvaret de siste årene av sitt liv.
Bløffet general til overgivelse
VGs kjente avistegner Pedro het egentlig Salo Goldfarb (senere Grenning) og var også krigsdeltaker i 1940. Han tjenestegjorde senere som norsk løytnant i en britisk avdeling etter å ha kommet seg over til Storbritannia på Leif Larsens (Shetlands-Larsens) første tur.
Han gjorde seg sterkt bemerket da han ved hjelp av dristighet og kløkt i november 1944 klarte å overtale generalløytnant Daser ved den tyske hovedkommandoen i Middelburg på den nederlandske øya Walcheren til å overgi seg.
Den tyske garnisonen besto av 2000 mann. Selv hadde Goldfarb bare én panservogn og 11 mann i ryggen, men bløffet om at tyskerne var omringet av britiske soldater som var tallmessig overlegne. I realiteten var de bare 200 mann.
40 år senere ble han dekorert for sin innsats, utnevnt til æresborger av byen og takket av dronning Beatrix personlig. Han ble også mottatt av president Ronald Reagan i Det hvite hus.
Ropte over høyttaleren i Buchenwald
Josef Mendelsohn fra Trondheim studerte i USA da krigen kom, og vervet seg til den amerikanske hæren. Han gikk i land på Omaha Beach i Normandie, deltok i Ardennerslaget og ankom Buchenwald konsentrasjonsleir bare dager etter at den ble frigjort.
Mendelsohn hadde da lett forgjeves etter overlevende familiemedlemmer i andre leirer. Over Buchenwalds høyttaleranlegg ropte han ut på norsk og engelsk og etterlyste nordmenn i leiren. Fem overlevende jøder fra Norge dukket opp, deriblant hans fetter Julius Paltiel.
De fem hadde få dager tidligere bedt en norsk oberst i amerikansk tjeneste om å sende melding til norske myndigheter i London om at de ønsket å bli hentet ut straks, slik at de kunne delta i frigjøringen av Norge.
Moritz Kahan (senere Kongstad) fra Oslo var overlevende fra Auschwitz og klarte å bli soldat før krigen var slutt. Han hadde deltatt som frivillig i den finske vinterkrigen, i felttoget i Norge og senere i motstandsarbeid.
Etter å ha blitt deportert på «Donau», ble han fraktet med tog fra Auschwitz da sovjetrussiske styrker nærmet seg, klarte å flykte da toget ble bombet, og endte i en amerikansk avdeling som ga ham våpen og uniform.
Flukt er også motstand
I tråd med et utvidet motstandsbegrep peker Tangestuen på at det å unndra seg arrestasjon og flykte fra landet også kan forstås som en klar motstandshandling.
Det samme gjelder jøders flukthjelp til andre jøder, og jødiske kvinners forsyninger av klær, mat og kontakt med hjelpere til jødiske menn som lå i dekning.
På samme måte som flukt var en motstandshandling, kunne det å ikke flykte ses på som motstand.
Rabbiner Isak Julius Samuel unnlot å følge et hint fra tysk hold om at han burde flykte. Han ble arrestert, mishandlet, deportert og drept i Auschwitz.
Hans kone, Henriette, klarte å komme seg unna sammen med barna, blant annet hjulpet av kona til en norsk frontkjemper som var på østfronten høsten 1942.
Hun vitnet i rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961 om hva som hadde hendt med de norske jødene under okkupasjonen. I retten fortalte hun at hennes mann helt siden okkupasjonen i 1940 hadde sagt at det var hans plikt å bli hos sin menighet, sier Tangestuen.