"Det er ikke lenger så kult å være jøde"

Den jødiske minoriteten i Norge er liten, med mellom 1500 og 2000 individer med jødisk identitet. Det finnes to jødiske menigheter, en i Oslo og en i Trondheim. Bare Oslo-menigheten med sine 750 medlemmer har en fast rabbiner. Den er en sionistisk-ortodoks menighet – men de fleste medlemmene definerer seg selv som sekulære eller «kulturelle» jøder. Mange norske jøder har slektninger og venner i Israel, og andelen norsk-israelere i minoriteten er relativt stor ). Uavhengig av politisk ståsted er altså forholdet til Israel - slektsmessig og/eller religiøst – nært for store deler av den jødiske minoriteten. I denne artikkelen beskriver vi erfaringer til norsk-jødiske ungdommer i de to årene som har gått siden Hamas sitt terrorangrep i Israel 7. oktober 2023 og den etterfølgende krigen mellom Hamas og Israel i Gaza. En krig som skapte stort engasjement og solidaritet med palestinere i det norske samfunnet. Hvordan har denne situasjonen påvirket barn og ungdommers hverdag, vennskap og tilhørighet?

Allerede kort tid etter 7. oktober rapporterte Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo (DMT) en økning i ubehagelige opplevelser blant sine medlemmer , noe som kort tid etter også ble bekreftet i en kartlegging blant norske jøder gjennomført av NRK . I samme tidsrommet ble antisemittiske hendelser dokumentert gjennom anmeldelser av hatkriminalitet til politiet. Holdningsundersøkelsen som HL-senteret gjennomførte tidlig på våren 2024 viste en økning i negative holdninger til jøder, sammenlignet med undersøkelsene fra 2017 og 2022. Forekomsten av fordommer mot jøder gikk fra 9,3 % til 11,5 % (som betyr at de støtter mer tradisjonelle, stereotype antisemittiske forestillinger). Den sterkeste økningen fant vi imidlertid i målingen av motviljen mot jøder, fra 4,7 % til 8,6 %.

Med dette som bakteppe etablerte en forskergruppe på HL-senteret våren 2025 et intervjuprosjekt. Gjennom intervjuer med jøder i ulike aldersgrupper begynner vi å danne oss et omfattende bilde av erfaringene med å ha en jødisk identitet i samtiden. Per i dag har vi gjennomført rundt 80 intervju.. I denne artikkelen tar vi utgangspunktet i intervjuer med deltagere i alderen 18–30 år, og intervjuer der foreldre forteller om sine barns og tenårings erfaringer. Formålet med artikkelen er å vise frem noe av materialet vårt som i seg selv gir innsikt i en del vanskelige opplevelser knyttet til det å være synlig jøde i dagens samfunn.

“Det er ikke lenger så kult å være jøde”

I flere av intervjuene med foreldre til barn i skolealder, sammenligner de egne erfaringer som norsk-jødisk ungdom med barnas erfaringer. Å være jødisk ble oppfattet som noe spennende og litt eksotisk. Deltagerne forteller for eksempel om stoltheten de følte når familiemedlemmer ble invitert til skolen for å fortelle om jødiske tradisjoner. Selv om denne “eksotifiseringen” kan ha en fremmedgjørende effekt, så settes disse fortellingene positiv oppmerksomhet i kontrast til dagens situasjon, der det å bli synlig som jøde innebærer en risiko for å bli møtt med negative reaksjoner. Det største skillet mellom «før og nå» legges like fullt til høsten 2023. Skolebarn som tidligere inviterte venner til synagogen eller på jødiske fester i hjemmet, begynte da å underkommunisere sin identitet som jøde.

Negative reaksjoner på det å ha jødisk identitet, for eksempel på skolen, utdanningssted, jobb eller blant venner er ofte beskrevet som subtile, men allikevel nokså direkte koblet til Israel-Palestina konflikten. I form av kommentarer og insinuerende spørsmål stilles barn og ungdommer til ansvar for Israels handlinger, både av fremmede, og av den nærmeste omgangskretsen. Vi har også fått mange fortellinger om brudd i vennskap, for det meste rapportert som “unfriending” på sosiale medier, men også for langvarige og betydningsfulle vennskap.. Jødiske barn og unge opplever også å bli konfrontert av foreldre til sine venner, for eksempel ved middagsbesøk:

«Noen vil jo ofte snakke om konflikten, og det er ikke alltid man har så lyst til. Det blir fort det fra foreldre, synes jeg. Jeg merket det. Det var ofte, hvis jeg var på familie middag, at spørsmålene de stilte var litt.. det virket som det var en baktanke med, litt sånn ledende spørsmål.»

Det å ikke selv kunne velge om man vil forholde seg til eller snakke om krigen, og samtidig på en subtil måte blir stilt til ansvar for Israels handlinger, har ført til at flere av våre informanter kjenner på utrygghet. Dette kan være en medvirkende faktor for at noen deltagere forteller at de har trukket seg tilbake fra sine ikke-jødiske sosiale relasjoner.

Men risikoen ved å være synlig med sin jødiske identitet er ikke begrenset til ubehagelige reaksjoner. Gjennom delte historier i det jødiske miljøet er det en delt bevissthet om at jøder som har gått med synlige tegn som kippa eller davidstjerne har blitt trakassert i det offentlige rommet. Slike historier sprer frykt, og flere deltagere uttrykke bekymring for den økende antisemittisme, slik som denne unge kvinnen:

«Jeg synes det er mye mer skummelt å være jøde nå. Før så tenkte jeg ikke like mye over det, og nå virker det jo mer farlig med tanke på det vi har sett av økt antisemittisme og vold.»

Når møtet med majoritetssamfunnet innebærer en risiko, enten for ubehagelige, eller direkte truende situasjoner, så er det nærliggende å beskytte seg ved å skjule sin jødiske identitet.
 

Strategier for å skjule sin identitet

I våre intervju har vi hørt om ulike strategier for å regulere hvem de gir seg til kjenne som jøder for. Veldig mange forteller at de ikke lenger bærer synlige tegn, i offentligheten. To av deltagerne har tatoveringer som viser deres jødiske identitet, og begge forteller at de nå oftere enn tidligere går i klær som dekker tatoveringene når de beveger seg i offentligheten.

Språk er en sterk identitetsbærer, men også avslørende. Flere norsk-israelere forteller hvordan de er påpasselig med å ikke snakke hebraisk i offentligheten. En deltager minner sine barn jevnlig på at de ikke skal snakke om Israel eller noe jødisk i offentligheten, og at familien unngår å snakke hebraisk sammen i offentligheten:

«Snakker ikke hebraisk på bussen. Når min far ringer eller noe sånt, svarer jeg ikke på hebraisk. Sånne ting.»

Flere har sluttet å avsløre sin jødiske identitet når de kommer inn i nye sosiale situasjoner, delvis etter dårlige erfaringer. En ung kvinne opplevde under fadderuken ved studiestart at en medstudent nektet å samarbeide med henne etter at hun fortalte at hun er jøde. Etter det har hun bare fortalt det til noen få medstudenter, når hun var sikker på at hun kunne stole på dem.

Mens mange jøder ikke vil bli oppfattet som “annerledes” på grunn av sitt utseende, blir de som har mørkere hud og hår, gjerne spurt om hvor de kommer fra, i likhet med andre som ikke har et “typisk norsk” utseende. Det er interessant at flere av disse informantene plasserer familiebakgrunnen sin i andre land i Midtøsten for å unngå å nevne Israel:

«Jeg er mørkhudet og blir av og til spurt “hvor kommer du fra?” Jeg svarer at min bestefar ble født i Irak. Det stemmer, men min far ble født i Israel.»

En ung mann med foreldre som flyttet til Norge fra tidligere Sovjetunionen, forteller at han går som “russeren” i guttegjengen sin. Han er redd for hva som ville skje hvis vennene hans fikk vite at han er jøde.

Vi finner altså at det er mange blant de unge som vegrer seg for å vise at de er jøder, eller som føler seg tvunget til å leve et “dobbeltliv” - et liv blant majoritetsnordmenn, der de skjuler en viktig del av sin identitet, og et liv blant andre jøder, der de føler at de kan være “seg selv”. Denne spenningen kan bli veldig krevende, og for noen kan løsningen bli å trekke seg tilbake fra sosiale relasjoner med majoritetsnordmenn.<

Å søke seg til jødiske felleskap

Ubehaget i møte med et majoritetssamfunn som oppleves som tildeles fiendtlig, bidrar til at de jødiske fellesskapene blir viktigere. For flere av våre informanter har eksisterende bånd blitt styrket, og nye fellesskap har oppstått. En kvinne i 20 årene forteller om gjenetableringen av jødisk ungdomsforening (JUF) i tiden etter 7. oktober:

«Det er et helt annet engasjement blant oss unge til å skape møteplasser for å se hverandre og være sammen. Nå er nesten alle mine nærmeste venner jøder. Og sånn hadde jeg det ikke for fem og mer år siden. Og jeg kunne ikke sett for meg at det kom til å bli sånn heller.»

I disse fellesskapene tygges ungdommene i sin bevissthet om sin jødiske identitet, slik denne deltakeren gir uttrykk for:

«Jeg vil si at jeg føler en sterkere identitet og et enda større behov for å være med mine jødiske venner og familie og arrangementer og være med å planlegge ting og få ting til å skje fordi det er så ekstra viktig nå. Så jeg tror det har styrket min identitet, samtidig som det har gjort meg mer redd.»

Ambivalensen som kommer frem i dette sitatet, handler om at tryggheten i de jødiske fellesskapene for enkelte kan komme med en pris: en økende avstand mellom majoritet og minoritet kan bidra til at en allerede liten minoritet kan føle seg mer isolert og utrygg, og at den bokstavelig talt kan bli usynlig for majoriteten. En slik utvikling kan gi grobunn for mer fordommer.
 

Skole som arena for frykt og omsorg

Skolen er en av de viktigste fellesarenaene der norske ungdommer med majoritets- og minoritetstilhørighet møtes og samhandles. Når vi snakker med unge deltagere og med foreldre, blir skolen selvsagt et viktig tema. Mens vi gjennomførte studien rapporterte mediene om at jødiske barn hadde det tøft på skolen . At elevene på Ekeberg skole høsten 2025 kom tilbake til en skolegård og et skolebygg tagget ned med hakekors, fikk en del oppmerksomhet i mediene. En av våre deltagere som har skolebarn i samme aldersgruppe forteller hvordan dette skapte en dyp usikkerhet og frykt fordi hakekorssymbolet opplevdes som direkte truende.

Mens denne taggingen ikke var rettet mot noen spesifikke jøder, finnes det flere erfaringsfortellinger om mer direkte hets og trusler som del av skolehverdagen i vårt materiale. Barn ned i småtrinns alderen har blitt kalt “barnemordere”, og en elev som fortalte om familien i Israel fikk høre at bestefaren fortjener å dø. Barn blir bedt om å si hvem de holder med i krigen og dersom de ikke svarer eller gir feil svar, blir det stengt ute fra fellesskapet.

Foreldre beskriver det som smertefullt når de ber barna og tenåringene sine om å ikke være «så åpne» om sin jødiske identitet på skolen. En mor forteller at hun ba sin ivrige tredjeklassing «om ikke å ta med kake og snakke om Purim til klassen.» Hun fryktet at uttrykk knyttet til jødisk kultur vil kunne medføre ubehagelige opplevelser for barnet. Når egne foreldre formilder utrygghet rundt familiens identitet, er det rimelig å ana at dette i seg selv kan føre til usikkerhet.

En annen strategi fra foreldre er å be barna sine bli tause når Israel-Palestina tas opp i undervisningen, eller ber dem la være å diskutere politikk med venner. En mor forteller:

«Jeg sa til min sønn at hvis noen ønsket å diskutere Midtøsten med ham, skulle han si at han ikke er interessert i politikk. Jeg frykter hver dag at skolen skal ringe om noe har skjedd. Hver dag er jeg glad at ingen har oppdaget hvem han er.»

En del foreldre har også understrekt at de tror at skolen fortsatt er den tryggeste rammen der barna kan lære å stå i de vanskelige diskusjonene. En mor sier at hun tror at datterens tilstedeværelse kan ha virket modererende på medelevene. Men så tilføyer hun at “det er jo både fint, men også litt trist; det burde ikke være på grunn av en jøde i klassen.”
 

Skolens beredskap?

Det opphetede og polariserte klima rundt krigen i Gaza fikk også gjenklang i skolen. Mange elever ble engasjerte, men elevene med direkte tilknytning til konflikten skilte seg ut. Familier med bakgrunn fra Israel og Palestina kunne leve i frykt for sine nærmeste i krigssonen, eller i sorg over noen som de hadde mistet. Klarte skolen å ivareta disse elevene? I vår undersøkelse opplevde mange av de jødiske elevene som var sterkt preget rett etter 7. oktober, at lærerne ikke forsto hvor sårbare og utsatte de var. Også skiftet fokuset veldig fort mot krigen og lidelsene i Gaza, og som en mor uttrykker det, kan dette ha bidratt til at “det var vanskelig for lærerne å se at jødiske barn hadde det vanskelig”.

En god del foreldre har også opplevd å skrive eposter til kontaktlær eller andre ansvarlige ved barnas skole uten å få svar. De har da villet opplyse om at deres barn er ekstra sårbare og bedte om årvåkenhet fra lærerne. Å ikke få svar har vært vanskelig.

En av de vi intervjuet er mor og jobber selv i skolen. Når hun ser tilbake på situasjonen umiddelbart etter 7. oktober er hun sikker på at de fleste lærere var opptatt av å ivareta alle elevene, også de jødiske. Men hun tror at situasjonen traff de fleste skolene uforberedt. Når hun reflekterer over hva som skulle til for å trygge utsatte elever, peker hun imidlertid ikke bare mot den enkelte lærerens bevissthet. Hun peker mot et behov for en mer helhetlig håndtering, også på sin egen skole:

«Har vi sikret dette i klasserommene? Har vi sendt ut melding? Hvordan får vi sikret at elevene får snakke om dette på en trygg og god måte? Er alle lærerne trygge på hvordan de skal stå i dette i klasserommet? Skal vi hjelpe dem?»

Her ser vi en tenkning som tar hensyn til at skolens hverdag og virksomhet omfatter mange aspekter: lærernes møter med elevene i og utenfor klasserommene, deres rolle i å tilrettelegge for læring og vise omsorg, men også skolens kontakt og samarbeid med foresatte. Hun er tydelig på at alt dette ikke kommer av seg selv og at lærerne nok vil trenge støtte til dette. Mye av det vi finner i vårt materiale peker mot at skolene ikke klarte å la elevene snakke om konflikten “på en trygg og god måte” og at de heller ikke klarte å spille på lag med foreldre som var fortvilet over at barna deres hadde en utrygg skolehverdag.

Selv om negative erfaringer er dominerende, finner vi også gode. En far med søsken på en Oslo skole forteller at kort tide etter 7 oktober mottok alle skolens foreldre og ansatte en epost fra rektor. Den begynte med å slå fast at skolen er klar over at det er mange konflikter og kriger i verden som elevene ved skolen er direkte berørt av, og fortsatte med å slå fast at foreldre skulle vite at lærere ser det som sin rolle å støtte disse barna og at foreldre måtte si fra med en gang dersom de kom hjem med negative opplevelser. Vår informant sier at denne mailen fra rektor ga han en etterlengtet trygghet.
 

En fremtid for unge jøder i Norge?

Vi har stilt alle deltagere spørsmål om hvordan de ser på en fremtid for den jødiske minoriteten i Norge. Vi får et blandet bilde. Fra både unge og eldre deltagere hørte vi om vurderinger rundt det å flytte fra Norge på grunn av det de anser som et fiendtlig klima som har oppstått, eller som andre vil si: har blitt forsterket, i forbindelse med krigen i Gaza. NRKs karlegging i 2023 viste hele 81% hadde tenkt på det. Vi hører dette også fra ungdommene vi intervjuet. En ung kvinne i begynnelsen av 20 årene sier:

«Det siste året er første gang jeg i det hele tatt har vurdert om det finnes en fremtid for jøder i Norge. Og så liker jeg ikke å tenke sånn. Jeg blir stresset av å tenke sånn.. men på en måte.. den retningen det har gått så langt med folks holdninger til jøder og sånn, at jeg virkelig ikke er sikker på om det er forsvarlig å oppdra barn her liksom og utsette dem for den negativiteten. Fordi at det er enda verre enn det det var da jeg vokste opp. Og da jeg vokste opp så var det jo en del også. Det var mange små kommentarer, men ingenting sånn like tydelig kanskje.»

På den andre siden finner vi tegn på at jødisk liv i Norge har blitt styrket etter 7. oktober. Som vi har vist har jødiske fellesskap blitt viktigere i denne tiden, og mange gir uttrykk for en økt bevissthet over sin jødiske identitet.

For ungdommer har fellesskapene i de religiøse menighetene blitt styrket, noe som gjenopprettelsen av Jødisk ungdom etter 7. oktober illustrerer, men det gjelder også andre fellesskap. To eksempler på dette er kos&kaos, en organisasjon som har blitt opprettet som et ikke-religiøst sosialt fellesskap for voksne og ungdommer, og som i de siste par årene har hatt økt aktivitet og fått flere medlemmer, og Jødiske stemmer for rettferdig fred som er et nettverk av jøder som viser politisk støtte for palestineres rettigheter.

Dette er internt mangfold og en motstandsdyktighet i den jødiske minoriteten i en tid som har vært krevende for mange av dets medlemmer, ikke minst de yngste. Når så mange av de vi intervjuer forteller om at de i møte med majoritetssamfunnet blir ansvarliggjort, og nærmest begrenset til å representere staten Israel sine handlinger, så viser dette en mangel på kunnskap og bevissthet om hva jødisk identitet og liv i Norge faktisk innebærer. Men mest av alt viser det en form for generalisering fra «jødisk» til å inneha en bestemt type meninger, ha et ansvar og ikke minst settes i sammenhenger man ikke har valgt kun grunnet identitet. Når forestillingene om jøder frakobles fra den levde, mangfoldige virkeligheten i minoriteten som lever blant oss, så slipper forestillinger fra antisemittismens lange tradisjon lettere til, og kobler seg til en dagsaktuell konflikt. Forestillinger om jødisk makt og jødisk ondskap har blitt vanlig kost på sosiale medier. Skolen er en av de arenaer hvor fordommene kan forebygges, fanges opp og motarbeides.