«Alarmen gikk klokken 04 om morgenen. Da ble vi stilt opp i rekker, alle de som var gift med ikke-jøder, på én side og alle andre på den andre siden. Mens man holdt på med dette, skjønte vi alvoret.»
«Forbrytelse uten straff
Knut Rød og ansvaret for holocaust i Norge»
Gaute Lund Rønnebu
Aschehoug forlag, 2025
Til røyken fra sigaretten som fikk bli med inn i TV-studioene på den tiden, forteller Kai Feinberg om 26. november 1942. NRK-programmet markerte 25 år siden den første store deportasjonen av jøder fra Norge.
Han var blant de ni som overlevde krigen av de rundt 530 jødene som ble tvunget om bord på det tyske skipet Donau den dagen. Det var også Samuel Steinman:
Mange av oss så sine foreldre, barn og søsken og resten av familien – arrestert. Ingen fikk lov til å hilse på hverandre, og ikke fikk man lov til å hjelpe de syke og gamle.
Det var norsk politi som arresterte jødene og overlot dem til det tyske mannskapet på Oslo havn. Statspolitiets Knut Rød ledet aksjonene i hovedstadsområdet.
Etter krigen var dette det mest alvorlige punktet i landssviktiltalen som påtalemyndigheten reiste mot ham. Rød nektet ikke for hva han hadde gjort. I to omganger frifant likevel lagmannsretten ham for bistand til fienden.
Begrunnelsen var at Rød også hadde drevet et viktig motstandsarbeid under okkupasjonen. I 1950 fikk han i tillegg tilbake sin gamle stilling i Oslopolitiet.
Etter dette forsvant saken lenge fra offentligheten. Da den dukket opp igjen på begynnelsen av 1980-tallet, var det som «landssvikoppgjørets merkeligste».
Rettsprosessen mot Rød har bare blitt mer og mer kontroversiell med årene. Frifinnelsene har stått i sentrum for en betent debatt om den norske delaktigheten i nazistenes folkemord på jødene.
De sentrale spørsmålene i ettertid har blant andre vært: Hvordan kunne det som i kildematerialet fremstår som en uklar forbindelse til motstandsbevegelsen, bety mer enn hans sentrale rolle i forfølgelsen av jødene? Så ikke domstolen på jødene som likeverdige nordmenn? Var det noen med innflytelse på rettsapparatet som sørget for å få Rød frikjent?
Opplysninger som ikke tidligere har vært kjent
Nylig lanserte historiker og forfatter Gaute Lund Rønnebu sin nye bok om Rød-saken, Forbrytelse uten straff, på HL-senteret.
Bakgrunnen for prosjektet var et oppdrag fra HL-senteret om å gi en samlet fremstilling av den kunnskapen som har vært presentert om Rød-saken og se hva et mer komplett bilde kan fortelle.
– Samtidig var det viktig å frambringe nytt stoff om saken, sier Rønnebu. – I dag kjenner mange navnet Knut Rød, men de nærmere historiske og juridiske sidene ved landssviksaken mot ham, har vært lite utforsket.
Boken kommer med en rekke nye opplysninger både om etterforskningen og rettssakene mot Rød. Den gir blant annet et grundigere innblikk i rollen til flere av de sentrale aktørene i rettsprosessen, men også opplysninger om Rød selv som tidligere ikke har vært kjent, både fra hans tid i Statspolitiet og etter krigen.
Ikke minst viser Forbrytelsen uten straff hvordan ettertidens perspektiv på Holocaust har skiftet. Studien gjør det dermed mulig bedre å forstå hvordan landssviksaken kunne ende som den gjorde.
Betent og langvarig debatt
Rønnebu har tidligere forsket på andre temaer fra norsk okkupasjonshistorie, men ikke fordypet seg i Holocaust før han satte i gang med dette prosjektet.
– Det mener jeg var en fordel når jeg skulle analysere en debatt debatt som var så betent og hadde pågått over så mange år, sier forfatteren.
Arbeidet med boken har pågått i nesten tre år. Den består av tre deler.
Første del går tett inn på rettsprosessen mot Rød fra frigjøringen i 1945, og ser den i lys av den bredere historiske konteksten: Landssvikoppgjøret, synet på utryddelsen av jødene, hvilken oppmerksomhet mannen og saken fikk i presse og opinion, samt reaksjonene på frifinnelsene. Også Røds «ekstrarunde» i rettssystemet før han fikk tilbake jobben i Oslopolitiet i 1950 (som det var uenighet om hvorvidt han skulle få), er noe som gås langt dypere inn i enn tidligere fremstillinger.
Bokens andre del handler om de første tiårene etter andre verdenskrig. Rønnebu gransker der hvordan forfølgelsen av jødene ble tatt opp og fremstilt i offentligheten.
Mot slutten av 1970-tallet festet begrepet holocaust seg, og det ble et skarpere søkelys på nordmenns rolle i folkemordet. Denne dreiningen ble påvirket av at landssviksaken mot Rød, eller «politiinspektør R» som han en stund ble omtalt som, stadig oftere ble trukket frem.
Tredje del følger de siste 35 årenes debatt. Hele veien med utviklingen i historieskrivningen om Holocaust og gjerningspersoner internasjonalt i sidsynet, for den henger sammen med skiftene i den norske forståelsen av folkemordet på jødene.
Endringer i synet på Holocaust
– Dette er en velskrevet, grundig og interessant bok, sier Kjetil Braut Simonsen.
Historikeren og forfatteren var invitert for å kommentere Rønnebus bok under lanseringen på HL-senteret.
– Boken korrigerer en god del feilaktigheter, lettvinte påstander og ensidige forklaringsmodeller som er blitt reist i den tidligere debatten, sier Simonsen.
Han mener at Rønnebus arbeid utvider forsknings- og kunnskapsbildet om ikke bare Rød-saken, men også hvordan folkemordet på jødene er blitt forstått og fortolket i ulike faser siden 1945 og frem til i dag.
– Tilintetgjørelsen er blitt anvendt som en historisk referanse i den samtidige kampen mot rasisme, fordommer og antisemittisme. Også her gir den nye Rød-boken viktige innsikter, påpeker Simonsen.
Historikeren mener den nye boken er et bidrag også til forskningen på nazismens gjerningspersoner, det som gjerne er blitt kalt täterforschung.
– Gir egentlig gjerningsmannen Rød et prototypisk bilde av de ulike aktørene som var delaktige i den antisemittiske politikken på norsk jord? Det er et sentralt spørsmål, mener Simonsen.
Politiinspektøren i populærkulturen
I Forbrytelse uten straff viser Rønnebu blant annet hvordan Knut Rød har vært fremstilt i populærkulturen. Landssviksaken har de siste årene inspirert både et teaterstykke og en kriminalroman, og i 2020 var Rød en av karakterene i spillefilmen Den største forbrytelsen, som bygget på Marte Michelets bok med samme tittel fra 2014.
Skuespiller Anders Danielsen Lie lånte ansikt til Rød i filmen. Karakteren har kun en beskjeden plass, likevel takket Lie ja.
– Jeg var i tvil. Men mannen er så mystisk, en mange har sett på som en «dødsbyråkrat», som gjør det han får beskjed om best mulig, uten at det er dokumentert at han hadde en sterk ideologisk drivkraft bak. Og så var valget av scener så interessant, sier Lie.
Lie sikter spesielt til hendelsen som er en gjenganger i debatten om Knut Rød og hans valg og handlinger, og som også tas opp i Forbrytelse uten straff: I slutten av november 1942 banket nemlig hans jødiske nabo Amalie Laksov på døren.
Laksovs mann var allerede arrestert, og hun fryktet for å miste leiligheten og selv å bli arrestert.
– Det finnes minst to versjoner av samtalen mellom Laksov og Rød, sier skuespilleren, som benyttet seg av både skriftlige kilder og fagfolk for å forberede seg til rollen.
– I filmen valgte vi den versjonen hvor Rød ikke advarer Amalie direkte, men hun gjør sin egen, stille konklusjon, sier Lie.
Kort tid etter å ha snakket med Rød, rømte Amalie Laksov til Sverige med sønnen Dan på to år. Etter krigen var hun ett av vitnene i den andre rettssaken mot Rød.
– Men hva hun da fortalte, vet vi ikke noe om, forteller Rønnebu: Retten var imidlertid av den oppfatning at Rød hadde bidratt til å varsle jøder i forkant av aksjonene mot jødene i oktober og november 1942. Det bidro sterkt til frifinnelsen av ham.
Et utålelig nasjonalt problem
Med tiden har flere og flere spørsmål reist seg. Spekulasjonene har økt i takt med kunnskapen om holocaust i Norge.
Rød-saken er nå et fenomen i norsk offentlighet. Den er blitt et prisme til å vektlegge den norske medvirkningen til folkemordet, mener Rønnebu.
– Frifinnelsesdommene hans er mer og mer blitt ansett som et utålelig nasjonalt problem, sier Rønnebu.
Vår tids syn på holocaust skiller seg fra fortidens. Og gjennom hvert kapittel kommer leseren nærmere et svar på de historiske spørsmålene som omkranser Rød-saken.
– I dag, 80 år etter frigjøringen og starten på landssvikoppgjøret, gir det et grunnlag for en kunnskapsbasert og dekkende forklaring på hvorfor saken mot Knut Rød fikk det utfallet den gjorde, avslutter Rønnebu.