«Beklager, denne delen av utstillingen er stengt. Men den åpner igjen snart.»
«Beklager, denne gjenstanden er det kun et bilde av her nå. Men den kommer snart tilbake.»
I sommer har Holocaust-utstillingen, som vitner om de norske jødenes og romenes skjebne under andre verdenskrig, vært delvis utilgjengelig og delvis ufullstendig.
Håndverkere har arbeidet i bygningen. Da måtte gjenstandene i utstillingen pakkes ned og passes på. For alt du kan se her i kjelleren er ekte – og dermed gammelt, skjørt og sårbart.
Gjenstandene ivaretas av historikere og eksperter så alle kan se de fysiske bevisene på folkemordet under andre verdenskrig.
Tirsdag ble de satt tilbake.
Villa Grande var hjemmet til Vidkun Quisling under andre verdenskrig. HL-senteret flyttet inn i 2005.
Noen gjenstander i utstillingen er utlånt av norske etterlatte. Andre kommer fra Auschwitz-Birkenau Memorial and Museum. Alle behandles svært varsomt. Både for at de skal vare – og av respekt.
Flyttingen foregikk mellom tredje etasje og kjelleren. Alt ble båret for hånd ned trappende, forbi klokken Donau, som klang da skipet fraktet 529 jøder ut av Norge i 1942, og forbi rekkene av eksempler på antisemittisk propaganda.
Nede i gangen hvor norske tidsvitner er filmet mens de deler sine historier, ble brev sendt fra og til fortvilte familiemedlemmer plassert i rengjorte montere.
En håndsydd bamse ble forsiktig, forsiktig pakket ut. Den ligger ved siden av bildet av ei bild, lita jente med nye melketenner og sløyfer i håret. Eksempler på utryddelsespolitikk på norsk vitner om hva som hendte med barn som henne.
I enden av gangen ble gjenstander som viser dehumaniseringens endepunkt, satt tilbake denne tirsdagen. Som fangedrakten. I dødsleiren Auschwitz-Birkenau skulle alle fangene se like ut. Snauklipt eller skinnet på hodet og i stripete skjorte og bukse. Hver drakt har en trekant som viste om fangen var jødisk, homofil, rom eller andre «kategorier» nazistene plasserte menneskene i. Foruten denne var fangene redusert til tallet de fikk tatovert inn på armen.
Det historikere og konservatorer som de som var på jobb denne dagen, gjør, er å ivareta disse menneskenes stemmer – mange tiår etter at de stilnet.
Også de bitte små.
Dokumentasjon teller. Kunnskap teller.