Norske rektorer er unnvikende overfor rasisme

– Mange barn og unge opplever rasisme, og vi vet at skolen er en primærarena for dette. Derfor har skolen, og rektorene som skoleledere, en svært viktig rolle i å forebygge og reagere på rasistiske holdninger og handlinger, sier Nyegaard.

Som ledd i sitt doktorarbeid om hvordan den norske skolen forholder seg til rasisme, har hun gjort dybdeintervjuer med 14 rektorer på norske barne- og ungdomsskoler.

Formålet var å undersøke hvordan de selv beskriver sitt arbeid mot rasisme og hvordan de begrunner sine tiltak. Studien er publisert i det tverrfaglige, internasjonale tidsskriftet Ethnic and Racial Studies.

– Intervjuene er utført blant rektorer på skoler man kan anta har en spesiell interesse for arbeid mot rasisme, nemlig skoler som har vært nominert til Benjamin-prisen eller Dronning Sonjas skolepris for likeverd og inkludering, sier Nyegaard.

Unngår å snakke om rasisme

Studien viser at rektorenes tilnærminger til rasisme kunne deles inn i to hovedkategorier: Tiltak som adresserer rasisme og tiltak som i realiteten ikke adresserer rasisme, men snarere unnviker, benekter eller legger skylden på offeret.

Hennes analyse konkluderer med at bare et fåtall av rektorene hadde satt i verk helhetlige tiltak for å adressere rasisme på egen skole.

Ett eksempel på unnvikelse av å forholde seg til rasisme, er rektorer som sier at skolen ikke arbeider direkte mot rasisme, men fokuserer på mangfold og inkludering, altså at man unngår å bruke ordet rasisme, og heller bruker mer generelle og positive begreper.

En rektor begrunnet valget om å unngå begrepet rasisme med at bruken av det kunne skape frykt blant elevene. En annen trakk frem at fokus på rasisme kunne forårsake offermentalitet.

Andre igjen snakket om at beskyldninger om rasisme kunne brukes som våpen av elever når noe ikke gikk deres vei, som for eksempel at de fikk dårlige karakterer.

Et annet eksempel på unnvikelse er å begrense seg til mer symbolske handlinger, som å henge opp flagg fra ulike land, synge sanger, spise «internasjonal» mat og feire FN-dagen.

Benekter rasisme på egen skole

Fornektelse var en respons som gikk igjen blant rektorene.

– Veldig få av respondentene anså rasisme som et direkte relevant problem for deres skole. Mange så på det som noe som hørte fortiden til, eller som bare gjaldt andre steder, sier Nyegaard.

Fornektelse av rasisme kom blant annet til syne der rektorer ga uttrykk for at det ikke forekom rasisme ved deres skole. Med basis i forskningen på elevers erfaringer med rasisme, er det usannsynlig at man selv skal være unntaket, sier Nyegaard.

Hun peker på at denne antagelsen ofte var bundet i en tro på at rasisme ikke er et aktuelt problem ved skolen, enten fordi det var få elever med synlig minoritetsbakgrunn, fordi det var så mange elever med ulik minoritetsbakgrunn ved skolen, eller fordi skolen hadde jobbet så godt mot rasisme at det ikke lenger var aktuelt.

– Disse antagelsene innebærer gjerne et syn på rasisme som enten et «minoritetsproblem» som ikke angår majoriteten, et problem som blir borte av at elever møter mangfold, eller et statisk syn på rasisme.

Men vi vet at rasisme angår majoriteten, at mangfold i seg selv ikke løser problemene, og at rasisme må motvirkes kontinuerlig nettopp fordi den endrer seg og gjerne er subtil.

Fornektelse av rasisme skjedde også når rapporterte opplevelser med rasisme ble «skrevet om» til å dreie seg om andre ting. I følge Nyegaard kan dette tyde på at rektorer tidvis velger å ikke anvende merkelappen «rasisme», men snarere finne alternative forklaringer.

Gjør minoritetselevene medskyldige

Noen rektorer benektet også rasisme ved å gjøre minoritetselever medskyldige i at de var utestengt fra det sosiale livet i klassen..

Manglende evne og vilje til integrering ble brukt som forklaring på utestengelse av disse elevene, og som begrunnelse for at skolen ikke kunne gjøre noe med det.

Nyegaards kommentar til dette er at det samsvarer med forskningen som viser hvordan mange elever med minoritetsbakgrunn opplever at det som kreves for å være integrert i skolen, er å være på en bestemt måte, nemlig majoritetsmåten.

– Det sterke likhetsidealet presser elever inn i en form de ikke ønsker å være i, sier hun.

Handlingsplaner og økt kunnskap

Intervjusvarene som ifølge Nyegaards analyse falt i kategorien «adresserer rasisme», var konkrete tiltak som var direkte rettet mot å redusere eller få bukt med rasisme, som å lage lokale handlingsplaner eller øke de ansattes kunnskap om rasisme og antirasisme.

Det var også tiltak som siktet mot å redusere konsekvensene av rasisme, og tiltak for å undersøke om elever var blitt utsatt for rasisme.

– Det overrasket meg at mange av rektorene ikke hadde gjort denne type tiltak, ikke minst på grunn av det utvalget jeg hadde av rektorer.

Langt flere hadde valgt tiltak som ikke adresserer rasisme, sier hun, og understreker at det er vanskelig å jobbe mot rasisme hvis man ikke erkjenner rasismen som et faktisk fenomen man må forholde seg til og gripe fatt i.

Ingen moralsk dom

Nyegaard understreker at hennes konklusjoner ikke må oppfattes som en moralsk dom over rektorene, og sier at hennes resultater ikke må tolkes dithen at rektorene ikke ønsker å motarbeide rasisme.

Men hun mener det er en del bakenforliggende forhold som kan forklare at så få viste seg å ha iverksatt målrettede tiltak.

– Samfunnet har strukturer som gjør at vi bortforklarer rasisme og ikke vil erkjenne utbredelsen av fenomenet. Rasisme ses ofte på som et individuelt problem, som ikke trenger å møtes med overordnede tiltak.

Dessuten gjør den økende markedsorienteringen i skolen, med sterkere vekt på resultater og en stadig økende ansvars- og oppgavemengde for rektorer, at arbeidet mot rasisme ikke er blant målene som prioriteres høyt, sier hun.

Gode og helhetlige strategier

Nyegaard er tydelig på at rektorene vil vel, og at det nettopp derfor er viktig å legge til rette for at de kan gjøre en bedre jobb og iverksette gode og helhetlige strategier i skolen.

– De må få en reell forståelse for at rasisme kan forekomme på alle skoler, og at rasistiske handlinger og holdninger kan manifestere seg på mange ulike måter.

Derfor er det viktig at de i tillegg til å drive inkluderingsarbeid ved å henge opp flagg og synge sanger, iverksetter tiltak som er direkte rettet mot å forebygge og gripe fatt i rasisme, sier Nyegaard.

Hun understreker at det også er viktig at ledelsen har tydelige forventinger og tilrettelegger for lærernes antirasistiske arbeid, sånn at det ikke blir opp til enhver lærer å bestemme hvorvidt rasisme er noe som skal motvirkes aktivt.

Elevene kan ikke stå alene i dette, og det kan ikke lærerne heller.

– Rektorene og skolen må også ta elevenes fortellinger om opplevd rasisme på alvor, ikke avfeie og bortforklare dem, for vi vet at rasisme er skadelig for elevene. Det er et problem at ikke alle elever føler at det er trygt å komme til læreren eller rektor og fortelle hva de har opplevd, sier Nyegaard.

Her kan du lese forskningsartikkelen.