Endelig akseptert at også Norge har rasisme

Boken ble første gang utgitt i 2015, men er i år kommet i revidert utgave. Ikke bare for å ta inn at vi nå ifølge forfatterne har fått en allmenn aksept for at vi har rasisme også i Norge, selv om det kan være uenighet om utbredelse og formål. De siste årene er også forskningen på rasisme vesentlig styrket, og den nye forskningen er inkludert i den oppdaterte boken.

Da HL-senterets Cora Alexa Døving og Sindre Bangstad ved KIFO skrev den første utgaven for åtte år siden, var rasisme et sjeldent tema i norsk offentlighet.

- Begrepet rasisme var fraværende i politiske debatter og programmer. Og mange opererte med et snevert og strengt rasismebegrep, stort sett knyttet til hatuttrykk og ekstremisme, slik rasismen viste seg i nynazistiske bevegelser, drapet på Benjamin Hermansen og 22.- juli-terroren, sier Døving.

Ble møtt med kritikk

Hva er rasisme? redegjør for hva som er kjernen i all rasisme, samtidig som den viser at rasisme kan ha svært mange ulike uttrykksformer og konsekvenser.

- Da boken først kom ut i 2015, var det mange som hevdet at man utelukkende kunne snakke om rasisme dersom mennesker ble utsatt for diskriminering på grunn av hudfarge eller forestillinger om rasetilhørighet. Vi utvidet rasismedefinisjonen til også å omfatte en underordning av mennesker grunnet religiøs eller kulturell tilhørighet, slik det allerede var gjort i forskningen i flere andre land. Det fikk vi svært mye kritikk for den gang, sier Døving.

Situasjonen i dag er en helt annen, understreker hun. Innen forskning har det lenge vært kjent at rasisme skjer på skiftende grunnlag, men en mer generell aksept for en utvidet rasismedefinisjon setter hun i sammenheng med Black Lives Matter-bevegelsen, som kom til Norge fra USA etter at George Floyd ble drept i politiets varetekt i mai 2020.

Betydningen av Black Lives Matter

- Selv om demonstrasjonene begynte som en solidaritetshandling overfor svarte i USA, ble blikket ganske raskt vendt mot erfaringer med rasisme i Norge. Dette åpnet opp for en rekke nye perspektiver på hvordan rasisme kan uttrykkes og oppleves. Minoritetene i Norge var veldig villige til å dele sine historier, og mediene i Norge var flinke til å følge opp. Dermed fikk vi en rekke erfaringsfortellinger fra ulike minoritetsgrupper, og det igjen førte til en aksept for at det ikke lenger er kontroversielt å hevde at vi har rasisme i Norge, sier Døving.

Forskningen som fantes hos oss, dreide seg stort sett om den samiske befolkningen og fornorskningspolitikken

Hun påpeker at vi i dag kan snakke om hverdagsrasisme, altså rasisme som ikke er voldelig eller springer ut av handlinger fra overbeviste rasister. Minoritetenes egne fortellinger har vist oss at rasisme også kan være mer eller mindre intendert bruk av fordommer og stereotypier.

- Disse fortellingene gir oss som forskere et stort felt av erfaringer som nå kan analyseres, sier Døving. Hun viser også til at vi i Norge de senere år har fått en rekke gode bøker skrevet av mennesker med minoritetsbakgrunn.

- De gir et mangfold av fortellinger om hvordan det oppleves å ikke bli oppfattet som norsk i Norge. Noen av erfaringene og refleksjonene som er beskrevet i disse bøkene, er tatt med som eksempler i den reviderte utgaven av Hva er rasisme?.

Ny norsk forskning om rasisme

I 2015, da boken første gang ble utgitt, hadde forfatterne lite norsk forskning å bygge på. En del av den mer rikholdige forskningen fra andre land, ikke minst dem med kolonial historie, var ikke direkte overførbar på norske forhold.

- Forskningen som fantes hos oss, dreide seg stort sett om den samiske befolkningen og fornorskningspolitikken. Eller sosiologiske analyser av diskriminering i arbeidsmarkedet. Nå er situasjonen en annen. Vi har fått en bredere forskning om rasisme i Norge, og et viktig mål med den reviderte utgaven var å få med noe av denne nye kunnskapen, sier Døving.

Hun påpeker at det i dag er mye lettere enn i 2015 å gi ut en bok som tar for seg mange ulike begreper og perspektiver på rasisme.

- Noen av disse perspektivene og begrepene passet kanskje bedre i USA, England og Frankrike, samfunn som har en kolonial og ganske tung rasistisk historie. Men nå har flere norske forskere brukt disse perspektivene, omformet dem, og trukket ut hva vi kan bruke på det norske samfunnet.

- Det har gjort det mye lettere å inkorporere begreper som kritisk raseteori, strukturell rasisme, hverdagsrasisme og hvite privilegier også i norsk rasismeforskning. Den reviderte utgaven er derfor utvidet på teorifeltet.

Antisemittisme og muslimfiendtlighet

Blant de temaer som det siden utgaven fra 2015 er kommet mye ny forskning på, er antisemittisme og muslimfiendtlighet, ikke minst i regi av HL-senteret. Etter 22. juli ble det gitt penger til forskning på høyreekstremisme. Dette innebar også mer rasismeforskning, for hvit overlegenhetstenkning er en stor del av det høyreekstreme tankegodset. Vi har også fått forskning om rasisme på nettet og om utenlandsadopterte og deres erfaringer med rasisme.

- Rapportene om utenlandsadopterte har vært med og endre oppfatninger i allmennheten om at det minoriteter kan oppfatte som rasisme, bare skyldes at de ikke kan godt nok norsk, ikke kjenner kodene og ikke er godt nok integrerte. Årsaken til erfaringer med diskriminering eller rasisme ble plassert hos offeret.

Jødisk ungdom opplevde å bli generalisert: Du er sånn, fordi du er jøde.

- Det kan en jo ikke si om adopterte som har vokst opp i norske familier. Men det man kan si, er at de er synlige utseendemessig. Deres opplevelser av diskriminering og rasisme tror jeg også har bidratt til erkjennelsen av at rasisme i ganske klassisk form også er et fenomen i Norge, sier Døving.

Synlighet og usynlighet

Betydningen av hudfarge, gjerne koblet til religion og kultur, tillegges nå igjen større vekt i rasismeforskningen.

- Dette fordi hudfarge er så synlig, man trenger ikke åpne munnen en gang for å bli forhåndsdømt. Å være norsk er fortsatt forbundet med å være hvit – i hvert fall for oss litt oppi alder. Men sånn er jo ikke virkeligheten lenger. Mange som ikke har hvit hud, forteller at folk automatisk oppfører seg mot dem som om de ikke var norske. Norskhet og identitet er et tema som er nært knyttet til rasismefeltet, sier Døving.

Hun var sentral i HL-senterets arbeid med utstillingen U/Synlig – hverdagsrasisme i Norge.

- Gjennom de fortellingene vi da samlet, fant vi både likhetstrekk og klare ulikheter i hva de forskjellige minoritetene opplever.  Samer vi intervjuet, fortalte mye om å bli gjort narr av. Muslimsk ungdom la vekt på at de omtales som en fiende eller at de utdefineres av «det norske». Intervjuobjektene med familiebakgrunn fra Afrika fortalte om hvordan de kunne bli møtt med dyrelyder og klassisk, rasistiske skjellsord. Jødisk ungdom opplevde å bli generalisert: Du er sånn, fordi du er jøde.

- Men det som var en felles erfaring, var å være utsatt fordi de var synlige på en eller annen måte, enten det var på grunn av navnet deres, hudfargen eller klærne. Samtidig hadde de også en erfaring om å være usynliggjort, fordi de bare blir ansett som representant for en gruppe, de regnes ikke med som et individ. Altså en opplevelse av både å være synlig og usynlig, sier Døving.