Kronikk skrevet av Vibeke Moe, forsker ved HL-senteret
Vårt Land, 27.01.2026
I løpet av krigsårene, hovedsakelig i 1942-43, ble 772 jøder deportert fra Norge, de fleste til Auschwitz. I nazistenes leirer ble de ofre for en ideologi og politikk der målet var utryddelse. Bare 37 av de deporterte fra Norge, overlevde. Om lag seks millioner jøder ble drept under Holocaust.
Holocaust var et bredt anlagt prosjekt iverksatt i områder okkupert av Nazi-Tyskland. Samtidig er det lokalhistorie, noe som ble utført og opplevd av individer i nabolag og gater i norske bygder og byer.
Forskere har pekt på hvordan jødiske overlevende opplevde en følelse av sorg og savn i møtet med seiersrusen som preget majoritetssamfunnet. Flere ga viktige vitnemål i rettsoppgjøret etter krigen. Deres skildringer bidro til forståelsen av hva som hadde foregått.
Minnekultur i endring
Minnekulturen etter 2. verdenskrig og Holocaust har gjennomgått ulike faser siden krigen tok slutt. Den har reflektert den nasjonale selvforståelsen og ulike samfunnsmessige behov. Fremdeles står Holocaust høyt på den politiske dagsordenen i Europa.
Forskning på den tidlige etterkrigstidens fremstillinger av Holocaust i Norge viser både at kunnskapen om grusomhetene var til stede, og at ansvaret i stor grad ble tillagt det nazistiske regimets ideologi og –aktører. En latent skepsis til jøder kan også spores i offentligheten.
Først utover på 80- og 90-tallet vokste et mer selvkritisk perspektiv frem, der det norske bidraget til og ansvaret for Holocaust ble tydeligere formidlet. Erkjennelsen av at antisemittisme også har lange spor i den norske kulturen er en del av denne utviklingen. Gradvis har forskning og formidling beveget seg bort fra sort-hvitt fremstillinger og i retning av mer komplekse fortellinger.
Holocaust brukes mot jødene
På et annet plan har det vært en politisering av historien der referanser til Holocaust blir brukt og misbrukt. I den offentlige samtalen er referanser til Holocaust i dag vanlig, ikke minst når temaet er den israelsk-palestinske konflikten.
HL-senterets holdningsundersøkelser har gjennom mange år vist sterk støtte til en påstand om at Israels politikk overfor palestinerne kan likestilles med det jødene ble utsatt for under 2. verdenskrig. Over 30 % av befolkningen har støttet dette i alle fire kartlegginger som er gjennomført siden 2011. I 2024 målte vi over 50 %. Det er ikke unikt for Norge, men tendensen er spesielt tydelig her, og bekymringsfull. Det er liten tvil om at selve økningen må forstås i sammenheng med utviklingen etter 7. oktober og krigen i Gaza.
Komparative analyser med utgangspunkt i Holocaust kan belyse autoritære tendenser og hatefulle ideologier i vår egen tid, blant mye annet. Enkle analogier undertrykker på sin side viktige historiske nyanser og bidrar ikke til forståelsen, hverken av det som skjer i samtiden eller av de historiske realitetene.
Resultatene fra HL-senterets undersøkelse sier imidlertid noe om hvordan referanser til Holocaust har en bestemt funksjon. I ønsket om å fremme kritikk synes det nærliggende å gripe til nazismens symboler. I den norske debatten vises koblingen også når utsagn som «ofrene har selv blitt overgripere» trekker en direkte linje fra jøder under andre verdenskrig til dagens israelere og politikken overfor palestinerne, og tillegger jøder en kollektiv skyld.
I holdningsundersøkelsene har vi også bedt respondentene beskrive i åpne svar hva de tror er årsaker til negative holdninger til jøder. På den ene siden peker befolkningen da på forklaringer som er velkjente fra forskningen – for eksempel at antijødisk tankegods spres og videreføres i kulturen, eller at holdninger henger sammen med et bredere mønster av gruppefiendtlighet som inkluderer negative syn også på andre minoriteter.
Samtidig gir materialet et inntrykk av hvordan forståelsen av antisemittisme preges av aktuelle situasjoner og endres over tid. Konspirasjonsforestillinger knyttet til Covid-19 som ga jødene skylden for pandemien, er et eksempel som dukket opp i kartleggingen i 2022.
En økende andel respondenter viser til den israelsk-palestinske konflikten når de skal beskrive årsaker til negative holdninger til jøder. Forskning kan bekrefte at manifestasjoner av antisemittisme svinger i takt med utviklingen i konflikten. Noen av svarene viser imidlertid en sammenblanding når respondentene begrunner antisemittisme med måten «de» behandler palestinerne. Samtidig som skylden for antisemittisme legges på jødene, fritas vi-et for ansvar i disse beskrivelsene.
Et symbol på ondskap
Nytt i materialet fra 2024 er at Israels politikk overfor palestinerne beskrives som verre enn Holocaust. Et utsagn som forklarer negative holdninger til jøder med at «de behandler palestinere og alltid har behandlet palestinere verre enn de selv ble behandlet før og under 2. verdenskrig», gir grunn til å stoppe opp. Påstanden kan tilbakevises med utgangspunkt i historiske fakta, men sier først og fremst noe om hvordan Holocaust instrumentaliseres som målestokk for ondskap.
At forestillinger om det jødiske kobles til ondskap er en del av den kristne antijudaismens lange historie, i deler av debatten om Israel har denne ideen tatt nye former. Den samme assosiasjonen ligger til grunn for at «Israhell» tagges på skiltet til HL-senteret.
Vårt ansvar
På ett plan er Holocaust ikke til å fatte. Tragedien har et dyp vi som aldri opplevde den, bare kan begynne å nærme oss. Samtidig som minnet etter Holocaust er utfordret, lever historien videre som eksistensiell erfaring og generasjonstraume blant jøder. Å forsøke å forstå betydningen av denne historien er en etisk og moralsk forpliktelse for samfunnet i dag, som det var da sporene var ferske. Det inkluderer å ivareta en kritisk selvrefleksjon når vi skal forstå drivkreftene bak antisemittisme.