print logo

Norske rom

Av Hilde Lidén og Ada Engebrigtsen

Den norske gruppen av rom består av ca. 500 personer med norsk statsborgerskap. Disse bor mer eller mindre permanent i Norge, de fleste i Oslo. Gruppen består av etterkommere etter fem familier som alle hadde tilhørighet i Norge før krigen.

Rom-barn fra Tsjekkia, august 2004. Kilde: Wikipedia, brukernavn: Anglos.

Den norske rombefolkningen er kulturelt og sosialt en del av vlach-rom i Vest-Europa. De snakker romanés, som er klassifisert som et indisk språk og som kun forstås av romanéstalende. Betegnelsen rom er vlach-sigøyneres egen betegnelse på seg selv som folk, og viser til grupperinger med en felles historisk tilknytning (se under). «Sigøynere» bruker vi i denne artikkelen som en generell betegnelse om alle grupper som tradisjonelt er blitt omtalt slik av majoriteten, deriblant rom.

De norske rom har status som nasjonal minoritet. Denne statusen ble gitt på bakgrunn av gruppens historiske tilknytning til landet. Anerkjennelsen kom delvis som oppreisning for tidligere tiders assimileringspress, overgrep og diskriminering. Denne posisjonen har avklart deres politiske og juridiske grunnlag som minoritetsgruppe. Rom som kommer fra andre geografiske områder, f.eks. som flyktninger fra Baltikum, lever som separate familier integrert i det norske samfunnet, og definerer seg ikke inn i den nasjonale minoritetsgruppen. De norske rom utgjør dermed bare en del av den rombefolkningen som i dag befinner seg i landet.

Historie

Romanés er et talespråk, og selv om det er utviklet som skriftspråk, brukes ikke dette av rombefolkninger generelt. De rom som kan lese og skrive, gjør det på majoritetens språk. Rom utgjør således primært et skriftløst samfunn, også i Norge er de fleste rom analfabeter. Fortiden formidles dermed hovedsakelig gjennom muntlig overlevering, og det er begrenset hvor langt tilbake historiefortellingene går. Framstillingene er også formet av hvilke hendelser som er viktige for fortellerens nåtid. I dag etterspørres mer forskning for å nyansere den historiske framstillingen av rom.

Norske rom har kunnet fortelle sin historie tilbake til forrige århundreskifte. Skal vi gå lengre tilbake for å finne forklaringer på hvorfor vi har en nasjonal minoritet bestående av rom i Norge, må vi gå til nedtegnelser av møter som andre borgere og myndighetspersoner har hatt med denne gruppen, eller til offentlige dokumenter som har regulert deres tilværelse og tilstedeværelse. En annen måte å få kjennskap til gruppens opprinnelse er å følge sporene gjennom språket.

Språklige spor tilbake til India

De historiske røttene til rom er lite utforsket. Til nå er framstillingen først og fremst basert på språkforskernes teser. De hevder at slektskapet til indiske språk tyder på at disse nomadiske gruppene langt tilbake må ha utgått fra befolkningsgrupper som oppholdt seg på Indus-sletten. Lingvister mener at dette var så tidlig som rundt 500 e.Kr., da det indiske språket hadde en felles språkstruktur, og før dette ble oppdelt i dagens tre språkformer: hindi, urdu og punjabi.

Det vi i dag forstår som romanés (den lingvistiske betegnelsen er vlax romanés), ble utviklet blant rombefolkningen som oppholdt seg i det nåværende Romania. Romanés er basert på det språket denne befolkningen opprinnelig hadde med seg, samt innslag fra bl.a. det rumenske og ungarske språket til de fastboende. Gruppene som hadde reiseruter i andre deler av Europa, har utviklet andre språk og ofte tatt opp det språket som ble snakket i de landene der de slo seg ned. Språklig finnes det også spor etter en orientalsk gren gjennom Midt-Østen, Egypt og Nord-Afrika til Spania. Disse gruppenes opprinnelige språk har blitt iblandet arabisk og deres eget språk har nesten forsvunnet. I stedet bruker de ofte språket til folket i landet de har slått seg ned i.

Rom – et europeisk folk

Selv om språkanalyser peker mot India, bør rom forstås som europeiske folk, ettersom de innvandret til Europa allerede for rundt 800–900 år siden. Det er rimelig å hevde at det er i Europa, og ikke i India, de er blitt definert som en egen folkegruppe og har utviklet seg som tsigani, gitanos og andre sigøynergrupper, deriblant rom.

Den første kjente kilden som beskriver et «sigøynerfølge» i Europa, er fra Kreta i 1322. Siden kan man med utgangspunkt i kirkebøker og rettsprotokoller finne forflytninger til øvrige områder i Europa, som Böhmen i 1399, Paris i 1422, Roma i 1422 og Wales på 1430-tallet.

Enkelte steder ble sigøynerne godt mottatt og fikk utstedt anbefalingsbrev fra konger og fyrster. Vi kjenner til dette fra Skottland, hvor kong James i 1505 anbefaler sin onkel, kong Hans av Danmark, å ta godt imot «en hertug av Lille Ægypten, hr. Anthonius Gagino, som med sitt følge av pilegrimer på vei gjennom den kristne verden agtede seg til Danmark». Et følge på 30 par, ledet av den samme Anthonius, blir omtalt for sin tilstedeværelse i Stockholm i 1512, hvor de blir godt mottatt. I 1515 har imidlertid tonen overfor disse blitt en annen, og de utestenges fra markeder og byer. Dette er første gangen vi hører om sigøynere i Norden. Snart kom det lover som var rettet direkte mot dem, de skulle bortvises fra landet, og personer som huset dem, skulle straffes. Det var ikke bare den dansknorske kongen som utstedte slike forordninger, flere andre europeiske land hadde tilsvarende lovbestemmelser.

Det som ble kalt sigøynerfølger har reist i Skandinavia siden 1500-tallet. Vi regner med at de har blitt en del av omreisende følger som i dag kalles tatere. Gruppen av de norske rom, som fortsatt er romanéstalende, har imidlertid et annet utgangspunkt. De kalles vlach-rom, og brøt opp fra Valakia, nå Romania, på slutten av 1800-tallet.

De første nedtegnelsene tyder på at vlach-rom kom som krigsfanger fra krigene mellom de valakiske herskerne og deres naboer, og at de muligens var blitt tatt som krigsbytte etter kriger og hærtog, blant annet i India omkring 900-tallet. I de følgende århundrene ble disse nykommerne innlemmet i de rumenske prinsipatene (føydalherredømmer) som slaver, og etter hvert i det østeriksk-ungarske keiserdømmet, hovedsakelig som livegne. Alle slaver i Valakia var sigøynere, og ekteskap mellom slaver og ikke-slaver var forbudt. Store deler av rombefolkningen ble værende i dette området til opphevelsen av livegenskapen og slaveriet i 1850-årene. Slik ble en betydelig befolkning bestående av forskjellige grupper sigøynere, deriblant rom, værende i disse områdene i 6-700 år. Til tross for sin status som slaver og livegne hadde mange grupper stor bevegelsesfrihet og til dels indre selvstyre. Dette, og det at de i liten grad er blitt utsatt for assimileringspolitikk, kan forklare hvorfor vlach-rom i større grad enn andre sigøynerbefolkninger har vedlikeholdt språk og tradisjoner. 

Da store deler av den rumenske rombefolkningen, som utgjorde en ganske ensartet gruppe språklig og kulturelt, emigrerte til resten av Europa etter 1850, møtte de sigøynerbefolkninger som hadde levd der i mange hundre år, og som hadde utviklet sine egne levesett, eget språk og egen kultur. Rom som forlot Romania, spredte seg over store deler av kloden og etablerte seg som minoritetsgrupper eller ble assimilert. De som ikke ble assimilert, utviklet forskjellige tilpasninger, men holdt overalt fast ved sitt språk og sine kulturelle tradisjoner og institusjoner. På grunn av dette har de opprettholdt kommunikasjon på tvers av grenser, særlig i Europa og Amerika, og må, uansett hvor de lever, kunne betegnes som en transnasjonal minoritet.

Under kommunismen ble sigøynere i østblokklandene innlemmet i arbeidsstyrken på lik linje med andre innbyggere. Dette, sammen med streng innvandringsregulering i de fleste europeiske land etter 1970, satte en stopper for migrasjon fra øst til Vest-Europa. Etter kommunismens fall forverret situasjonen seg for mange sigøynere. I Romania etter Ceauşescus fall, mistet de aller fleste sigøynere, deriblant rom (og også mange rumenere), arbeidet. Man regner med at det finnes mellom 10 og 20 millioner rumenske sigøynere, de fleste rom. De færreste hadde jord å livnære seg av, og få hadde noen form for utdannelse eller spesialisering utenom de gamle håndverksyrkene, som ble mindre og mindre etterspurt. Etter at visumtvangen ble opphevet for Romania, har derfor svært mange rumenere migrert, enten som fagfolk og fagarbeidere, eller – som de fleste rom og andre sigøynere – som selgere, musikere og tiggere. Tiggerne, blomsterselgerne, skopusserne og musikerne som vi ser i mange norske og europeiske storbyer i dag, er i all hovedsak rumenske rom.

Kulturelle trekk

Sosial organisering

Romsamfunnet er et statsløst fellesskap basert på slekts- og familietilhørighet som dannes både gjennom manns- og kvinnelinjen. Rom klassifiserer seg selv og hierarkiserer hverandre i en rekke undergrupper basert på tradisjonelle yrker og andre kriterier (Gjerde 1994). Hver storfamilie utgjør en økonomisk, politisk og juridisk enhet, og det er ingen faste lederposisjoner utover storfamilien. Romsamfunnet er egalitært på den måten at alle voksne menn er likeverdige og har de samme rettighetene. Kjønn og alder er de eneste konstante differensieringskriteriene; menn er ideologisk overordnet kvinner, og voksne er overordnet barn. Personlig autonomi verdsettes både hos voksne og barn, samtidig som den sterke lojaliteten til familie og slekt er en sentral verdi som knytter folk sammen. Det betyr ikke at dette er et konfliktløst samfunn; konflikter mellom brødre, som ofte konkurrerer både om foreldrenes gunst og om markeder, kan være langvarige. Det samme gjelder konflikter mellom familier (Engebrigtsen og Lidén 2011).

Selv om interetniske ekteskap er normen blant rom Norge, forekommer også ekteskap mellom rom og ikke-rom. Vanligst er da at de gifter seg med personer fra andre grupper av sigøynere (som norske tatere/reisende og sinti fra Tyskland, Belgia, Nederland). Arrangerte ekteskap er vanlige, men det varierer fra gruppe til gruppe hvor strengt dette praktiseres. Som i andre familiebaserte samfunn innebærer ekteskapet først og fremst en pakt mellom familier, slekter og individer. I arrangerte ekteskap betaler mannens familie brudepris til kvinnens. Brudeprisen er en forsikring mot at ektefellene bryter ekteskapet. I Norge har det vært mange «rømningsekteskap» der unge som ønsker å gifte seg, rømmer sammen uten foreldrenes godkjennelse. Det har skapt store konflikter mellom de involverte familiene, men påfølgende forhandlinger har vanligvis ført til avtale om ekteskap. Hovedmønsteret etter giftemål er at sønner og svigerdøtre blir boende med eller i nærheten av foreldrene i mange år etter at de selv har stiftet familie, noen ganger hele livet, og inngår i foreldrenes hushold med dem som overhoder. En del unge etablerer også sitt eget hushold, ofte i nærheten av foreldrenes. Etter hvert som et par får voksne barn, stifter de sin egen storfamilie. I prinsippet er ekteskapet livslangt, men det forekommer skilsmisser, særlig tidlig i ekteskapet, og antall skilsmisser ser ut til å øke. Menn er overhoder for familiene og representerer familien utad, mens kvinner er «innenriksministre» og kan oppnå stor innflytelse i eldre år. I praksis har voksne, og ofte eldre, ektepar avgjørelsesmyndighet i enhver utvidet familie.

Romsamfunnet er utpreget transnasjonalt, med slektsrelasjoner i de fleste europeiske land. De fleste rom reiser med campingvognen vår, sommer og høst både i og utenfor Norge. Ofte slår de seg da sammen med familier som de er i nær slekt med. I Norge har rom først og fremst reist for å selge varer og reparere verktøy (sliping). Hvert hushold eller storfamilie er en økonomisk enhet. Det vil si at mesteparten av det som tjenes av husholdmedlemmene, går inn i husholdbudsjettet. Når det er krise, utvides dette solidaritetsnettverket til å omfatte fjerne slektninger.

Pinsebevegelsen er utbredt blant rom i Europa. Norske rom drar for å delta på religiøse møter i hele Europa for å møte familiemedlemmer og andre rom. I og med at den norske gruppa er så liten, er reisevirksomheten sentral for å opprettholde romsamfunnet både sosialt, økonomisk og kulturelt. Etter oppløsningen av Jugoslavia og krigen og konfliktene som fulgte, søkte mange rom asyl i Norge. Disse lever stort sett uten å gjøre sin romtilhørighet gjeldende offentlig, og har liten kontakt med den norske rombefolkningen.


Barn og voksne

Rom har tradisjonelt fått mange barn, men i dag er 3–4 barn det vanligste antallet blant rom de fleste steder. Barna sosialiseres til å bli en del av et stort familiefellesskap. Spesielt i de familiene som reiser mye, er lekekameratene stort sett også familiemedlemmer. Barna er i liten grad skilt ut som egen kategori med egne behov, men deler de voksnes liv og aktiviteter. Det vil si at det ofte ikke er faste måltider, leggetider eller andre rutiner spesielt for dem. Selvstendighet, utadvendthet og pågangsmot verdsettes, sammen med lojalitet til og ansvar for familien (Engebrigtsen 2007, Lidén 1990). Større barn har ofte ansvar for yngre. Jenter deltar ofte i kvinnearbeid fra de er små, mens guttene er med fedrene i deres forretnings- og andre yrkesaktiviteter. I det hele tatt lærer barna tidlig at trygghet og støtte er å finne innenfor eget samfunn og ikke utenfor, hvilket også må forstås ut fra deres situasjon som en liten, utsatt minoritet med en historie av diskriminering og forfølgelse. 
 

Moralsystemet

Roms forståelse av seg selv og verden er nært knyttet til deres moral- og normsystem; mahrimé. Moralsystemet uttrykker roms forestillinger om sosial orden og om forholdet mellom åndelige krefter. Det viser til bestemte ideer om kropp og bevissthet, det mannlige og kvinnelige og rom/ikke-rom som uttrykkes i termer av «rent» eller «urent» (Douglas 1966). For å unngå at noe blir «urent», holdes gjenstander og gjøremål knyttet til ulike deler av kroppen atskilt, og dermed overholdes også den sosiale orden. Mahrimé kommer til uttrykk gjennom klesdrakt, mattabuer, vaskeritualer og etikette i sosial omgang. Dette regulerer dermed kvinners hverdagssysler og livssyklus, så vel som kontakten mellom kvinner og menn. Overholdelse av reglene bekrefter fellesskap og moral. Hva som legges vekt på når det gjelder mahrimé, varierer mellom forskjellige grupper av rom, men de aller fleste som kaller seg rom, underkaster seg et slikt moralsystem i en eller annen form. I Norge har mahrimé en sentral plass som regulerende mekanisme mellom rom selv, og det brukes også til å klassifisere og vurdere den moralske standarden til andre romfamilier, til rom utenfor Norge, og til å ta avstand fra sider ved livsformen til gažé, som er deres betegnelse på ikke-rom.


Det juridiske systemet

Kris er et juridisk system som er basert på konsensus og har referanser til mahrimé og ære/skam. En kris er i praksis et møte der de impliserte familiene innkalles til forhandlinger. Kris er særegent for rom og brukes ofte som en begrunnelse for hvorfor rom ikke gifter seg med andre grupper; uten et felles juridisk system og leveregler blir det vanskelig å løse konflikter. Kris er først og fremst virksomt i konflikter mellom familier, men hvem som helst kan be om at en konflikt behandles i en kris. En kris ledes av nøytrale domsmenn som ikke har lojalitet til noen av de impliserte partene. Disse er alltid menn, ofte eldre som nyter respekt blant rom generelt. Familiene som er i konflikt, presenterer sine synspunkter og domsmennene megler til konsensus er nådd. Menn og kvinner kan delta på kris, men kvinner har ikke uttalerett. Unge oppfordres til å delta og lære. En kris kan ilegge straffer som stort sett består av bøter til den fornærmede part. Dersom de ikke betales, setter man seg utenfor romsamfunnet.


Rom og «gažé»

Romsamfunn har de fleste steder utviklet et motsetningsforhold til myndighetene (Stewart 1997, Lidén 1990, Engebrigtsen 2007). Igjen må dette blant annet forstås som en følge av erfaringer med stereotypisering, ekskludering og undertrykkelse fra majoritetssamfunnet. Dette forholdet kommer til utrykk på forskjellige måter i forskjellige samfunn, men motstand mot lønnsarbeid, skolegang og militærtjeneste er utbredt blant mange romgrupper (Engebrigtsen 2007, Okely 1983, Stewart 1997). De fleste rom i Europa lever i fattigdom, men i alle land kan man også finne svært velstående romfamilier og grupper. I mange europeiske land finnes også rom med akademisk utdannelse som er vel integrert i majoritetssamfunnet, men de har ofte begrenset kontakt med den øvrige rombefolkningen. Noen steder er kriminalitet blitt den viktigste leveveien for mange, andre steder er handel eller håndverk viktigste inntektskilder. I et land som Romania, med store og differensierte rombefolkninger, er det stor variasjon i leveveier fra tigging og gatesalg til forretningsvirksomhet som transportfirmaer og eiendomssalg.

Fra barna lærer å snakke lærer de å forstå seg selv som annerledes enn gazé, og å se på eget fellesskap og levemåte som det «gode samfunnet». Denne overbevisningen ser ut til å gi barna og etter hvert de voksne et effektivt våpen mot det de senere kan oppleve av stigmatisering fra ikke-rom (Lidén 1990, Hvinden, Niemi og Engebrigtsen 2007). For de barna som har utviklet en slik selvfølelse, blir diskriminering og stigmatisering irrelevant fordi den ikke kommer fra ens signifikante andre. Denne holdningen er imidlertid også sentral i roms segregering og motstand mot å godta for eksempel skolegang og lønnsarbeid. Den må forstås som en psykologisk og kulturell strategi som rom har utviklet gjennom hundrevis av år som ikke-borgere i de land de har oppholdt seg. Slike virkelighetsforståelser og strategier er dypstrukturert i roms levemåte og samfunnsform og endres ikke lett. Men som alle kulturelle systemer er romanés, forstått både som språk og tenkemåte, dynamisk og formes av omgivelsene, og vil endres over tid. Kulturelle trekk ved rom må følgelig forstås innenfor de relasjonene som rom har til andre grupper og majoritetssamfunnet der de lever (Engebrigtsen 2007).


Den norske gruppen av rom og forholdet til storsamfunnet

Den norske rom-gruppens berøringspunkter med det norske samfunnet viser ulike tiders ideologiske strømninger som har åpnet og lukket de fysiske så vel som de sosiale grensene mellom sigøynerne og majoritetsbefolkningen. I 1860 var det i Norge blitt vedtatt en lov om «Afskaffelse af det tvugne Pasvæsen med videre». Det lå dermed ingen formelle hindringer i veien for reisende som ville ta seg inn i landet på denne tiden. Rundt 1900 skilte ikke vlach-rom seg fra andre reisende. Deres økonomiske aktiviteter og sosiale organisering var tilpasset en omreisende tilværelse, og vi kjenner til at de i likhet med andre reisende var hestehandlere og kjeleflikkere. De skilte seg imidlertid ut ved å være katolikker. De oppsøkte katolske menigheter for å få barna døpt og ekteskap godkjent av kirken.

Vlach-rom i Norge vedlikeholdt kontakten med slektninger i andre land, og deres internasjonale kontaktnett ble viktig for å komme unna det presset om assimilering som de reisende i økende grad opplevde på begynnelsen av 1900-tallet, da Norsk Misjon blant hjemløse begynte sitt arbeid for å gjøre de reisende bofaste. Justisdepartementet beskjeftiget seg ikke særlig med rom og deres virksomhet før i 1922, da følgende pålegg ble sendt til landets politimestre: «I alle tilfeller hvor der for sigøyneres og tateres vedkommende foreligger opplysninger om at de har hjemstavn, innfødsrett eller statsborgerskap i et annet land, må der gjøres skritt til om mulig å få dem uttransportert av Norge» (Justisdepartementet 1922).

Rom som kunne vise til norsk tilknytning, fikk være i fred. Mange hadde fått utstedt statsborgerpass i årene etter første verdenskrig av de lokale politimestrene. Grunnlaget for å få statsborgerskap i Norge hadde siden den første særskilte lov om statsborgerrett kom i 1888, bygget på avstamningsprinsippet. Det avgjørende var at en var født av norske foreldre, og dåpsattesten var som regel den avgjørende dokumentasjonen.

I 1924 skjerpet imidlertid Justisdepartementet politikken overfor rom. Departementet understreket at pass ikke måtte utstedes til andre enn norske borgere. Det ble bemerket at eldre norsk pass ikke var godt nok bevis for norsk statsborgerrett, og at ingen av de sigøynerne myndighetene hadde oversikt over kunne antas å være norske statsborgere (Justisdepartementet 1924). I 1925 kom et nytt rundskriv, der det het at: «Hvis det kommer zigøynere som har norsk pass hvori det er angitt at de er norske statsborgere, er slikt pass uriktig og bør inndras.» I den nye fremmedloven av 1927 gjeninnføres lovforbudet som ble opphevet i 1860: «Sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket» (fremmedloven av 1927,§ 3 3. ledd).
Myndighetenes nye interesse for sigøynerne og mistroen til disses papirer skapte usikkerhet. Det ble også kjent at omstreiferes barn ble tatt fra foreldrene og plassert på barnehjem, og at de voksne skulle sendes til Svanviken arbeidskoloni, som ble drevet av Norsk Misjon blant Hjemløse. Frykt for dette, samt enkelte konflikter med lokalbefolkning og myndigheter i områdene de hadde etablert seg, førte til at flere familier reiste til Frankrike og Belgia i løpet av siste del av 20-tallet. Flere kom tilbake i kortere perioder, de siste i 1929. De hadde merket at det var vanskelig å bli akseptert av norske myndigheter med passene de hadde.

Forfølgelse

I begynnelsen av 1930-tallet ønsket flere romfamilier igjen å komme til Norge. I 1934 ble en gruppe på 68 rom stoppet på grensen mellom Tyskland og Danmark. Norske myndigheter hadde gitt beskjed til danske grensevakter om å avvise alle sigøynere som prøvde å komme til Norge. De norske passene ville ikke bli godkjent. Gruppen ble sendt i egen togvogn sørover igjen og internert i Altona, like ved Hamburg. Derfra tok flere seg over grensen til Belgia (Skogaas og Lilleholt 1978). Før og under andre verdenskrig ble sigøynere internert i oppsamlingsleirer, og mange steder sendt videre til konsentrasjonsleirer. Under nazismen ble sigøynere utsatt for systematisk forfølgelse og utryddelse på grunnlag av rasetenkning. Bare et fåtall av medlemmene i de norske familiene overlevde.
Også etter krigen videreføres en politikk hvor norske rom utestenges fra landet til tross for norske pass og gyldige papirer. Etter krigen var de familiemedlemmene som hadde overlevd, statsløse med midlertidig oppholdstillatelse i Belgia. I 1953 søkte den første familien innreisetillatelse til Norge. Familieoverhodet hadde en fødselsattest som viste at han var født i Norge, men han ble likevel avvist. Etter flere søknader ble statsborgerskap i 1956 gitt til familien som kunne vise til norsk opphav. Også overlevende fra en annen storfamilie kunne vise tilsvarende tilknytning til Norge, og fikk etter hvert innvilget statsborgerskap.

«Sigøynerproblemet» og særtiltak

I 1962 opprettet Sosialdepartementet et kontaktutvalg for «sigøynerspørsmål». («Sigøynerutvalget»), som skulle koordinere mulige hjelpetiltak. Nedsettelsen av utvalget innebar at sigøynernes levesett og livsvilkår ble definert som et avgrenset problemfelt, og som noe annet enn «omstreiferproblemet», som gjaldt taterne. Gruppen av vlach-rom med norsk tilknytning omfattet da ca. 60 personer. De oppholdt seg periodevis i utlandet, men fikk medieoppmerksomhet og vekket offentlig bekymring og engasjement når de slo seg ned i Oslo eller reiste i andre deler av landet. I arbeidet med å lage retningslinjer for tiltak overfor sigøynerne spilte talsmenn for gruppen en viktig rolle, og rom opptrådte i liten grad selv i offentligheten. Talsmennene påvirket det arbeidet som foregikk på departementsnivå, og brukte pressen aktivt for å forandre majoritetsbefolkningens holdning til sigøynerne og denne gruppens stilling i det norske samfunnet. Det ble også sendt et brev til de norske myndighetene underskrevet av «lederen» for de norske rom. Sigøynerutvalgets arbeid resulterte i en innstilling om tiltak for sigøynere, som ble lagt til grunn for St.meld. nr. 37 (1972–73) «Om tiltak for de norske sigøynere». Stortingsmeldingen kan i ettertid sees som det første uttrykk for en politikk som brøt med det tidligere assimileringspåtrykket.

Stortingsmeldingen skisserte de viktigste satsningsområdene, som var bosetting, undervisning og arbeid, og disse måtte sees i nær sammenheng. Fast bosted var en forutsetting for utdanning, som igjen la grunnlaget for nye ervervsmuligheter, slik at gruppen ikke ble gjort økonomisk avhengig av det offentlige. Undervisning av både barn og voksne var nødvendig for å muliggjøre at de kunne bli selvhjulpne. Det ble understreket at sigøynerne skulle dras aktivt med i vurderingen av forslag til tiltak. Tiltakene som i første omgang ble igangsatt, var opprettelse av romanés-klasse for barn og voksenopplæringstilbud for voksne. Oslo kommune opprettet en egen avdeling for «sigøynersaker», som skulle ta seg av den løpende kontakten med sigøynerne og blant annet arbeide med å framskaffe boliger. I 1978 ble det opprettet en barnehage for alle sigøynerbarn, foruten et ungdomsklubbtilbud. I 1988 ble sosialkontorfunksjonen overført fra Avdeling for sigøynersaker til de enkelte distriktskontorene som de ulike familiene hørte inn under. Dette var ett av uttrykkene for en ny politikk som gikk ut på å «normalisere» gruppens forhold til samfunnet. Særtiltakene for gruppen skulle avvikles. Dette gjenspeiler integreringspolitikken som nå hadde fått gjennomslag, der velferdstilbud ble basert på individuelle rettigheter og ikke på grupperettigheter. Siden 1970-tallet hadde det norske samfunnet gjennomgått en vesentlig forandring når det gjaldt både økt arbeidsinnvandring og økt andel flyktninger, og sto dermed overfor nye utfordringer når det gjaldt integrering av minoriteter.


Motstandsstrategier

Roms kulturelle overlevelsesevne som folk er basert på en kombinasjon av motstand mot forandring, vedlikehold av sentrale institusjoner og tilpasning der det er ønskelig og nødvendig. Samtidig som rom ofte er økonomisk avhengige av majoritetssamfunnet, strever de for å vedlikeholde sosial, juridisk og psykologisk uavhengighet. Forskning fra Romania tyder på at den delen av rombefolkningen som har opprettholdt uavhengighet i form av reisemønster, språk og tradisjoner, er økonomisk og sosialt bedre stilt enn de gruppene som ikke har det (Engebrigtsen 2007). Kombinasjonen av tilpasning og motstand er ikke spesiell for rombefolkningen, den er et trekk ved relasjonen mellom majoritet og minoriteter generelt. Det spesifikke ved roms situasjon i Norge er at de utgjør en svært liten befolkning som i stor grad er økonomisk avhengig av staten. De er dermed i en utsatt posisjon når det gjelder krav om tilpasning til storsamfunnet.


Skolegang blant rom i Norge

I Norge er motstand mot skolen helt sentral for roms overlevelse slik de ser det selv (Lidén 1990, 2005).  I dag går mange barn på skole, men det ser ut til å være vanskelig å få kontinuitet i skolegangen, og man kan spørre seg om mange barn er på skolen fordi foreldrene er redde for at de ellers ville bli meldt til barnevernet eller fratatt sosialhjelp og støtteordninger. Siden rehabiliteringsprogrammet ble igangsatt på slutten av 1970-tallet, har to ungdommer fullført videregående skole. Dette er uttrykk for kompliserte relasjoner og en sterk redsel for assimilering som verken myndighetene eller rom selv finner løsninger på. Å vokse opp med stor familie og mange slektninger som deler verdensbilde, levemåte og språk, og som til dels står i et motsetningsforhold til majoritetssamfunnet, ser ut til å bidra til utviklingen av en sterk samfølelse og identitet som rom. Mange rom er bekymret for at barna slutter å ivareta deres verdier, symboler og tradisjoner, og at gruppen blir assimilert og går til grunne. Vi blir ingenting hvis vi mister barna våre – er foreldrenes måte å uttrykke denne framtidsfrykten på (Bay 2002). Både motstand, forhandling og kompromisser har derfor preget forholdet mellom myndighetene og rom når det gjelder skolegang.

En gjennomgang av svenske og norske rapporter om rom viser hvordan de samme forsøk og innsats fra myndighetenes side har gjentatt seg gjennom flere tiår (Lidén 2005). Lite har endret seg i roms tilpasning til det norske samfunnet. Dette kan forstås som at rom har lyktes med å unnslippe majoritetssamfunnets kontroll, og at de ikke deler majoritetssamfunnets mål og retning for bedrede vilkår. Nedleggelsen av særtiltak innebærer at rom behandles som andre minoritetsbefolkninger, uten et særskilt kontaktledd til myndighetene. Et slikt kontaktledd kan imidlertid være avgjørende for at integrasjon av rom i skole og arbeidsliv skal fungere (Bay 2002).

Hva betyr den nye statusen som nasjonal minoritet i praksis?

I 1999 ratifiserte Norge Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter av 1994. Status som nasjonal minoritet ble gitt til rombefolkningen ut fra gruppens historiske tilknytning til landet, og delvis som oppreisning for tidligere assimileringspress, overgrep og diskriminering. I tillegg til Rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoriteter er minoritetspolitikken bundet av den europeiske pakt om regions- og minoritetsspråk (ECRML) av 1998. I Norge har romanés fått status som minoritetsspråk med vern etter nivå II i henhold til språkpakten.

Status som nasjonal minoritet gir rett til å utvikle og videreføre egne tradisjoner og fellesskap. For rom betyr denne statusen en offentlig anerkjennelse av deres samfunn og kultur. I praksis har minoritetsrettigheter i hovedsak vist seg å gi tilgang til statlige støtteordninger for å utvikle språk og tradisjoner som står i fare for å forsvinne. Roms minoritetsstatus gir imidlertid myndighetene ekstra hodebry: Hva skal retten til å utvikle og videreføre egne tradisjoner og fellesskap bety i praksis hvis en gruppe ikke viser interesse for tilknytning til og deltakelse i de sentrale samfunnsinstitusjonene? Hva når de selv oppfatter at videreføring av fellesskapet og kulturspesifikke levemåter betyr ikke å følge det gjeldende regelverket f.eks. om rett og plikt til grunnskoleutdanning? Retten til vedlikehold av kulturelle tradisjoner gjelder ikke ubegrenset. De sentrale menneskerettighetskonvensjonene sier at kulturelle og religiøse rettigheter kan begrenses når dette har hjemmel i lov og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til andre interesser, blant annet for å sikre andres rettigheter og friheter. Skolevegring og ekteskap blant unge under 18 år er eksempler på praksiser som ikke er legitime innenfor norsk lov.

Roms handlinger er i hovedsak motivert av lojalitet til og vedlikehold av eget fellesskap. I den norske gruppen av rom er det i dag svært vanskelig å leve som delvis integrert, fordi dette for mange oppfattes som å bryte de praktiske og moralske handlingsreglene som binder fellesskapet sammen (se over). Romlederne ønsker å ha gode relasjoner til myndighetene for å kunne leve på sine egne premisser. Viktige betingelser for å opprettholde den nåværende levemåten kan ikke forhandles om på etnisk grunnlag fordi vesentlige strategier går ut over hva som utgjør det legale fundamentet i samfunnet (utdanningslover, regler om ekteskap ol). Dermed vil ikke forhandlinger med myndighetene ut fra statusen som nasjonal minoritet føre tilstrekkelig fram på disse områdene. Likevel vil slike forhandlinger være vesentlige å opprettholde for begge sider.

Rammekonvensjonen for vern av nasjonale minoriteter vektlegger minoritetspolitisk organisering, noe som innebærer at minoriteter pålegges å tilpasse seg majoritetssamfunnets organisasjonsmodell. For rom bryter dette med den tradisjonelle sosiale organiseringen gjennom storfamilie og slektskap, med et klart kjønns- og aldershierarki. Dermed kan tildelingen av minoritetsstatus på majoritetens premisser også innebære en standardisering og kontroll av romsamfunnets organisering. Kravene som majoritetssamfunnet stiller til minoritetsorganisering og støtteordninger kan også bidra til å institusjonalisere posisjoner og gi makt til personer som ikke har legitimitet blant rom. Etter at rammekonvensjonen ble innført har flere romorganisasjoner sett dagens lys. Hvor representative disse er for befolkningsgruppen, er imidlertid usikkert.

Et viktig resultat av statusen som nasjonal minoritet er at roms posisjon i samfunnet kan diskuteres ut fra et juridisk fundament som skal ivareta deres særlige posisjon som minoritetsgruppe. Det gjenstår å se om roms status som nasjonal minoritet kan støtte dem i å inngå i langsiktige forhandlingsprosesser der deres frykt for å «miste» barna og fellesskapet anerkjennes og det lages overgangsordninger som de kan tilpasse seg, f.eks. angående skolegang, eller om den først og fremst blir et redskap for myndighetenes kontroll av romsamfunnet.

Litteratur

Achim, V. (2004), The Roma in Romanian history. Budapest og New York: CEU Press

Bay, T. (2002), Før det er for sent: sigøynernes livsbetingelser i Norge. Hovedoppgave ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for økonomi-, kommunal- og sosialfag.
 

Brochmann, G. og K. Kjeldstadli (2008), A history of Immigration. The case of Norway 900-2000, Oslo: Universitetsforlaget

Clebert, J.P. (1970), The Gypsies, London: Penguin Books

Douglas, M. (1966), Purity and Danger. An Analysis of the Concepts of Pollution and Taboo, London: Ark Paperbacks

Engebrigtsen, A. (2007), Exploring Gypsiness. Power, Extchange and Interdependence in a Transylvanian Village, New York-Oxford: Bergham Books

Engebrigtsen, Ada og Hilde Lidén (2010), «Å finne sin plass som minoritet – Rombefolkningen i Norge i dag», i: Anne Bonnevie Lund og Bente Bolme Moen (red.), Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk Forlag s. 199-211.

Etzler, A. (1944), Zigenere och deres avkomlinger i Sverige, Historie och språk. Stockholm

Gjerde, L. (1994), The Orange of Love and other stories: The Rom-Gypsies Language in Norway, Oslo: Scandinavian University Press

Hanisch, T. (1976), Om sigøynerspørsmålet. En undersøkelse av bakgrunnen for sosial konfrontasjon, Oslo: Institutt for samfunnsforskning

Hvinden, B., Niemi, E. & Engebrigtsen, A. (2007) Nasjonale minoriteter i Norge (National minorities in Norway): Kunnskapsbehov og strategi for kunnskapsutvikling,
Rapport fra forskningskonferanse og forslag til oppfølging til oppdragsgiver Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Johansen, J.O. (1989), Sigøynernes holocaust, Oslo: Cappelen

Justisdepartementet (1922), Rundskriv, datert 14. des. 1922

Justisdepartementet (1924) Skriv, datert 17. juni 1924

Justisdepartementet (1927) Fremmedloven av 1927

Lidén, H. (1990), Vokse opp som sigøyner i Norge Sosialisering i en etnisk minoritetsgruppe, Magistergradsavhandling ved Universitetet i Oslo, Institutt for Sosialantropologi

Lidén, H. (2005), Barn og unge fra nasjonale minoriteter. En nordisk kunnskapsoversikt, Rapport 7. Universitetet i Oslo, Institutt for samfunnsforskning

Lidén, Hilde og Ada Engebrigtsen (2010), «De norske rom – og deres historie», i: Anne Bonnevie Lund og Bente Bolme Moen (red.), Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk Forlag, s. 87-96

Okely, J. (1993), The Traveller-Gypsies, Cambridge: Cambridge University Press

Skogaas og Lilleholt (1978), En for hverandre. Sigøyerne Milos Karoli og Frans Josef forteller, Oslo: Gyldendal

Stewart, M. (1997), The Time of the Gypsies, Colorado: Westview press

St.meld. nr. 37 (1972/73) Om tiltak for norske sigøynere

St.meld. nr. 15 (2000–2001) Nasjonale minoritetar i Norge – om statleg politikk overfor jødar, kvener, romanifolk, rom og skogfinnar, Kommunal- og regionaldepartementet

Tomasevic, N.B, R. Djuric og D. Zamurovic (1989), Gypsies of the World, London: Flint River Press

Emneord: Rom, Sigøynere, Minoriteter
Publisert 19. okt. 2011 12:37 - Sist endret 6. sep. 2012 12:01