HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.
Når man snakker om det flerkulturelle samfunn, kan man si at «enheten» er den norske staten og «delene» som skal føyes til er etniske eller religiøse minoriteter. Integrasjon er en prosess som finner sted mellom enkeltmennesker og institusjoner i et samfunn der ulike minoriteter og majoritetssamfunnet, på et eller annet nivå, blir knyttet sammen i «det norske samfunnet». I norsk politikk er integrasjon knyttet til et prinsipp om at alle skal ha like plikter og rettigheter innenfor nasjonalstaten, men at minoriteter har retten til å bevare sin kulturelle egenart.
I integrasjonspolitikken har to motsatte begreper hatt stor betydning: segregasjon og assimilasjon.
«Segregasjon» betyr isolasjon eller separasjon av en del av et samfunn fra resten av samfunnet. En total segregasjon der en minoritet har eget boområde, egne skoler og yrker, er ofte et resultat av en aktiv politikk for å holde minoriteter atskilt fra majoriteten. Segregasjon kan også være betegnelsen på et individs valg om å ta aktivt avstand fra samfunnet man lever i og kun ta del i livet innenfor en minoritetsgruppe.
«Assimilasjon» er et ord fra latin og betyr å gjøre eller bli lik. Ordet betegner ideen om at et fellesskap er avhengig av at menneskene er så like som mulig for å fungere. Assimilasjon dreier seg altså om å redusere forskjeller i et samfunn ved at minoriteten tilegner seg den samme levemåten og kulturen som flertallet. Innen assimilasjonsteori tenker man seg at skillelinjene mellom ulike kulturelle grupper vil forsvinne over tid. I Norge ble det ført en tydelig assimileringspolitikk overfor samer og romani langt ut på 1900-tallet. Dette ble kalt fornorskningspolitikk og handlet om å renske bort minoritetenes tradisjoner og erstatte det med «norsk kultur».