print logo

Etnisitet

Av Thomas Hylland Eriksen

Det kanskje eldste filosofiske spørsmålet stilt av mennesker lyder: «Hvem er jeg?» Lignende spørsmål stilles overalt i verden, ofte presisert til «Hvem er vi?», og det kan gis en rekke ulike svar. Et av de viktigste forskningsområdene i samfunns- og kulturfagene handler likeledes om hvordan mennesker utvikler tilhørighetsfølelse og hvordan de avgrenser seg i forhold til andre grupper, og hvilke videre politiske og kulturelle konsekvenser slike gruppedannelser medfører. En av de mest stabile og utbredte formene for sosial gruppedannelse finner sted gjennom etnisk tilhørighet.

Bunaden blir ofte oppfattet som et symbol på norsk kultur og identitet. Bildet viser tradisjonelle folkedrakter fra østre Telemark.

For å forstå menneskelig identitet, selvet, i hele sin fylde, er det nødvendig å bruke kraftige metaforer. Hos en del vestafrikanske folk er skilpadden den sentrale. I likhet med skilpadden, har personer en offentlig og en privat identitet. Når den stikker hodet ut av skallet er den sårbar og usikker på seg selv, men da er den også i kontakt med verden. Når den trekker hodet inn i skallet er den trygg, men samtidig isolert. Metaforer som denne sier noe universelt om hva det vil si å være menneske, men det er ikke lett å peke på nøyaktig hva de sier. Dette kapittelet vil vise hvordan antropologer har utforsket identitet, og vil derigjennom forsøke å presisere hva metaforene om identitet betyr.

Identitet er mangesidig

Vi kan begynne med å definere personlig identitet som det man ser i speilet. Det kan være litt av hvert. Man kan se et kjønn – jeg er kvinne eller mann. Eller man kan se en alder – jeg er ung, middelaldrende eller gammel (dette er avhengig av humøret, vil noen utvilsomt, og med rette, tilføye). Eller en hudfarge – jeg er brun eller rosa. Noen ser en religion eller en personlig overbevisning – jeg er rettroende eller ateist, sosialist eller nasjonalist. Noen ser kanskje først og fremst en person som fremstår som mer eller mindre attraktiv for andre personer, for identitet er grunnleggende sosialt. Kanskje er det riktig å si at på seg selv kjenner man andre, men det gjelder også i høy grad at man kjenner seg selv gjennom andre og gjennom deres oppfatninger av en selv. Hva vi ser i speilet avhenger av dagsformen og lignende vilkårlige omstendigheter, men også av fantasien og selvbildet. For identitet er først og fremst mangfoldig. Vi har alle et stort antall mulige eller potensielle identiteter, og det er bare noen få av dem som får anledning til å slå ut i full blomst i løpet av et liv. Imidlertid velger vi ikke fritt på øverste hylle; sosiale og kulturelle forhold begrenser valgmulighetene. Noen av dem kan vi gjøre noe med, men noen av dem er gitt. Ta for eksempel morsmål: Selv om jeg fra og med i morgen bestemte meg for aldri å ytre et ord på noe annet språk enn tysk resten av livet (et prinsipielt mulig valg), ville jeg aldri kunne bestemme meg for at norsk ikke skulle være mitt morsmål.

Identitet skiller og forener: Den avgrenser oss i forhold til andre, men den skaper samtidig fellesskap med andre. Hvem vi er, altså hva som er vår identitet, avhenger av hvor vi befinner oss i øyeblikket. I norsk dagligspråk har «identitet» etter hvert kommet til å bety det samme eller nesten det samme som etnisk, religiøs eller nasjonal identitet. Men i andre samfunn enn vårt eget, og i et stort antall ulike situasjoner i vårt eget samfunn, er andre fellesskap enn de etniske eller nasjonale langt viktigere. Noen sterke former for sosial identitet kan være basert på klasse, kjønn, religion, språk, kultur, yrke, stedstilhørighet eller slektskap. Ingen av dem er etniske, men de har generelle fellestrekk med etnisk identitet. Alle gruppeidentiteter er eksempelvis eksklusive: Ikke alle kan være med, og det finnes kriterier for inkludering og ekskludering.

Etnisk identitet og etniske grenser

Etnisk identitet er altså én av mange typer fellesskap som eksisterer i et samfunn. Hvor viktig eller uviktig den er, blir et empirisk spørsmål. I USA finnes noen millioner mennesker som gjerne kaller seg «Norwegians»; de har norsk avstamning og markerer kanskje sin norske tilhørighet på høytidsdager som 17. mai og julaften. Resten av året er de imidlertid vanlige, hvite nordamerikanere. Deres etniske identitet har lav intensitet og relativt liten betydning for deres totale livsverden. Annerledes er det i et samfunn som Trinidad, der de største etniske gruppene – afro-trinidadere og indo-trinidadere – konkurrerer om knappe ressurser innen blant annet økonomi og politikk. Der er den etniske identiteten det første man legger merke til når man møter et nytt menneske.

Det er ikke mulig å gi en objektiv definisjon av hva som skal til for å skape en etnisk grense, det vil si en grense som skaper solidaritet og gruppefølelse innad, og utelukkelse utad. I Norge er for eksempel ikke det faktum at folk snakker ulike dialekter og tilhører ulike menigheter tilstrekkelig til å skape etniske grenser; de kan oppleve seg som medlemmer av det samme etniske fellesskapet likevel. I Bosnia, derimot, er dialekt og religion viktige markører på etnisk identitet. Andre steder kan hudfarge, språk, religion eller klesdrakt være slike symboler eller markører på etnisk identitet og forskjell. På Mauritius er en rekke kriterier i bruk for å avgrense ulike grupper: Geografisk opprinnelse brukes for å definere kineserne; religion brukes for å definere hinduene og muslimene; og en kombinasjon av språk, religion og hudfarge brukes for å definere kreolene (av afrikansk opprinnelse) samt franko-mauritierne (av fransk opprinnelse).

Etniske grupper og etniske grenser defineres altså innenfra, av gruppene som selv er involvert i etniske relasjoner, eller av en overordnet maktinstans som en stat, som tilskriver identitet for eksempel i folketellinger.

Til tross for at mange ulike kriterier kan brukes for å definere etniske grenser og grupper, er det et nesten universelt fenomen at etniske grupper påberoper seg felles og eksklusiv opprinnelse, altså at de har en historisk opprinnelse som de ikke deler med andre. Men også dette er det vanskelig å begrepsfeste presist. Dels skyldes det at folkegruppens opprinnelse vanligvis legges til en mytisk urtid, dels at det ikke finnes noen klar regel om hvor langt tilbake man er nødt til å gå for å finne sin «opprinnelse». Det lar seg ikke på noen måte påvise at nordmenn har en felles stamfar som vi ikke deler med svensker og dansker, og selv om så var tilfellet, kunne vi spørre om man ikke ville ha kommet til et annet resultat om man gikk enda fem hundre år tilbake. Gikk man enda noen tusen år tilbake, så ville man endog oppdage at alle germansktalende folk har felles opprinnelse.

Kontakt, ikke isolasjon

Det er en utbredt oppfatning, ikke minst blant medlemmer av etniske grupper med sterk gruppefølelse, at etnisitet har med faktiske kulturforskjeller å gjøre. Dermed skulle man også tro at etnisitet ble viktigere jo større de kulturelle forskjellene var, og at fenomenet skyldtes at ulike grupper hadde levd i isolasjon fra hverandre og derfor har utviklet seg i svært forskjellige retninger.

Forskningen om etnisitet har vist at denne oppfatningen er gal. Faktisk har det vist seg at etnisitet ofte har størst betydning i forholdet mellom grupper som står hverandre nær hva språk, skikker og konvensjoner angår — altså grupper som har mer eller mindre samme kultur. Krigen i Bosnia på 1990-tallet kan være et eksempel på dette. Serbere, kroater og bosniske muslimer snakker samme språk, de ser like ut og har mange av de samme skikkene. Likevel er det krig mellom dem. Forskjeller i alfabet og religion er her avgjørende for etnisitet.

Denne innsikten kan hjelpe oss å svare på et tilsynelatende paradoks i vår tid, nemlig at mens kulturforskjeller i mange henseender blir mindre i våre dager, takket være globaliseringsprosesser, blir etnisitet et stadig mer påtagelig aspekt ved politikk, identitet og samhandling. Kulturforskjellene blir mindre, men etnisitet blir viktigere.

Det faktum at to grupper eller samfunn er kulturelt forskjellige, er altså ikke nok til å skape etnisitet. Det må være et minimum av kontakt mellom dem. Dermed må vi også trekke den slutningen at medlemmer av ulike etniske grupper nødvendigvis har noe felles — noe å samhandle om — foruten at de er forskjellige. Dette er det lett å glemme i områder hvor konfliktene mellom ulike etniske grupper er på kokepunktet.

Når medlemmene av to folkegrupper anser at de er kulturelt forskjellige, er grunnlaget til stede for en etnisk relasjon. Medlemmene av den ene gruppen vil i kraft av en slik relasjon til en annen gruppe, bli en etnisk gruppe.

Hvorfor må dette formuleres så omstendelig? Er det ikke nok å si at folk som har samme kultur er en etnisk gruppe? Nei, det er det nok ikke. Norske borgere av norsk avstamning er vanligvis ingen etnisk gruppe, men de blir det så snart de kommer i kontakt med svensker eller andre utlendinger. Først da blir vi oss bevisst at vi er norske, og vektlegger vår norskhet. For hvorfor i alle dager skulle vi vektlegge vår norskhet når vi omgir oss med andre norske?

Selv om det er umulig å bevise at en etnisk identitet er «sann» ut fra krav om felles kultur eller felles opprinnelse, er det ingen tvil om at etnisk identitet er subjektivt viktig for mange mennesker. De føler samhørighet, fellesskap og trygghet fordi de føler at de har noe dypt felles. Dette gjelder både for nordmenn og for innvandrere, selv om det naturligvis også finnes mange, både nordmenn og innvandrere, som ikke identifiserer seg videre sterkt med denne typen fellesskap.

Ettersom det er grensene som skaper etnisitet, er det nødvendig å presisere at etnisitet er noe som finnes mellom grupper og ikke inni dem. Det er relasjonen mellom to eller flere grupper som skaper etnisitet. Å tenke seg én etnisk gruppe i isolasjon blir som å tenke seg lyden av én klappende hånd, det vil si en absurditet. Kulturkonflikt, diskriminering og rasisme — alle problemene som kan oppstå i fler-etniske samfunn som Norge finnes mellom gruppene og bare der. Om noen for eksempel beskylder sigøynerne for å være usiviliserte og late fordi de ikke tar vanlig lønnsarbeid, er dette en verdiladet tolkning av en relasjon mellom en ideologi som går inn for lønnsarbeid og én som anser det for å være uverdig. Konflikten ligger ikke inni verken den norske eller den andre gruppen, men mellom dem: Den finnes ikke noe annet sted enn i relasjonen.

Etnisitet og andre typer gruppeidentitet

Forholdet mellom etnisitet og andre former for gruppeidentitet kan være komplisert, og det foregår mye forvirrende sammenblanding i dagligtalen.

For det første er det nødvendig å skille mellom etnisitet og nasjonalitet. Man kan være etnisk same og politisk (nasjonalt) norsk. Man kan likeledes ikke ha etnisk identitet som pakistaner, ettersom Pakistan er et fleretnisk samfunn med tre-fire store etniske grupper og mange små. De fleste norske pakistanere er punjabier, og tilhører samme etniske gruppe som punjabier i India, men har forskjellig religion og nasjonalitet enn dem. Nasjonal identitet er, i likhet med etnisitet, en type metaforisk slektskap, men den er primært knyttet til staten og ikke til avstamningsmyter. Ikke desto mindre er mange stater i verden basert primært på et etnisk prinsipp, noe som gjør det vanskelig for minoriteter – enten de er nye eller gamle – å bli akseptert fullt ut som medlemmer av nasjonen.

For det andre må det skilles mellom etnisitet og religion. Selv om de fleste av verdens religioner er avgrenset til etniske grupper, og bidrar til å gi gruppen en kulturell selvforståelse, gjelder dette ikke for verdensreligionene. Selv i den minste og mest eksklusive av dem, nemlig jødedommen – som delvis er basert på et etnisk prinsipp (din mor må være jøde for at du skal være jøde) – er det betydelig etnisk variasjon. Konflikten mellom ashkenazi-jøder og sefardi-jøder (med opprinnelse henholdsvis i Øst-Europa og Nord-Afrika) er følgelig en konstant kilde til friksjoner i Israel, og har vært utførlig analysert av israelske og utenlandske antropologer. I tillegg er det mulig, om ikke særlig vanlig, å konvertere til jødedommen, og dermed ha et annet etnisk utgangspunkt og likevel være «jødisk». Med de andre, større religionene er situasjonen enda mer opplagt. Ingen ville vel finne på å si at en person av norsk avstamning har samme etniske identitet som en filippiner, utelukkende fordi de er tilhengere av den samme varianten av kristendommen.

Verdensreligioner som hinduismen, islam og kristendommen ble etablert blant annet for å overvinne tendensen blant lukkede stammefellesskap og slektsgrupper til å betrakte hverandre med mistenksomhet og fiendskap. Pauli ord om at ‘her finnes verken jøde eller greker’ (foran Gud) er talende i så måte. Religionen representerer altså et helt annet prinsipp for inkludering og ekskludering enn etnisitet, og har historisk skapt større fellesskap enn dem som gikk forut for religionene. Særlig gjelder dette for omvendelsesreligionene, i første rekke kristendommen og islam, men også hinduismen, som ikke er en misjonerende religion, forener hundrevis av språkgrupper under en felles paraply. Omvendelsesreligionene holder også døren åpen for nykommere på måter etniske grupper ikke kan. Man kan bli muslim, men man kan ikke bli punjabi. Tilsvarende kan man bli norsk statsborger, men man blir ikke dermed automatisk etnisk norsk. Det er riktignok mulig at barn av hvite innvandrere vil bli inkludert i det etnisk norske fellesskapet, mens det samme ikke vil være tilfellet med hensyn til barn av svarte innvandrere. De vil derimot være norske på andre måter, og utvider slik begrepet om norskhet.

Historisk har etniske fellesskap ofte utvidet personlig identitet: Man fikk et forpliktende fellesskap med mennesker man ikke var umiddelbart i slekt med, og som man ikke kjente. De store religionene og nasjonalitet har fungert på samme måte, og på enda større skala. I vår tid er det imidlertid et åpent spørsmål om hvorvidt etniske, religiøse og nasjonale identifikasjonsmåter er levedyktige som menneskers primære tilhørighetsformer, eller om de snarere skaper grenser der det burde ha vært åpenhet, og mistenksomhet der det burde være tillit. Etniske fellesskap er basert på ideer om avstamning, og minner om slektskap og «rase». Nasjonalitet kan være basert på territorium, men også på felles etnisk identitet; mens verdensreligionene i teorien er universelle, men i praksis gjensidig utelukkende og harde konkurrenter på troens marked. Spørsmål som handler om forholdet mellom den universelle menneskeheten på den ene siden og disse avgrensede gruppefellesskapene er noen av det 21. århundrets mest brennbare, og siden de i sin natur er politiske, kan de ikke besvares av forskningen. Derimot kan studier av ulike former for gruppefellesskap gjøre det mulig å reise spørsmålene på presise måter. 

Noen av mine bøker om etnisitet og lignende temaer:

Ethnicity and Nationalism: Anthropological Perspectives. London: Pluto Press 2010 (3. utgave, først utgitt i 1993)
 

Røtter og føtter: Identitet i en omskiftelig verden. Oslo: Aschehoug 2004


Samfunn. Oslo: Universitetsforlaget 2010.

En rekke artikler og bokutdrag om etnisitet (og andre ting) ligger på min nettside: http://folk.uio.no/geirthe
 

Emneord: Etnisitet, Gruppeidentitet
Publisert 6. okt. 2011 09:34 - Sist endret 18. okt. 2011 13:35