Etnisitet

Et av historiens eldste filosofiske spørsmål lyder: «Hvem er jeg?» Lignende spørsmål stilles overalt i verden, ofte presisert til «Hvem er vi?», og det kan gis en rekke ulike svar. En av de mest stabile og utbredte formene for sosial gruppedannelse finner sted gjennom etnisk tilhørighet.

Bunaden blir ofte oppfattet som et symbol på norsk kultur og identitet. Bildet viser tradisjonelle folkedrakter fra østre Telemark.

Et av de viktigste forskningsområdene i samfunns- og kulturfagene handler om hvordan mennesker utvikler tilhørighetsfølelse og hvordan de avgrenser seg i forhold til andre grupper, og hvilke videre politiske og kulturelle konsekvenser slike gruppedannelser medfører. 

Hva etnisitet er og ikke er

Etnisitet er dypest sett et gammelt ord. Det stammer fra det oldgreske ethnikos/ethnos, som opprinnelig betød hedninger, men som senere kom til å bety folk eller folkeslag (det franske ethnie tilsvarer det tyske Volk). Som fagbegrep er det imidlertid nytt, og ble først brukt av samfunnsforskere på 1950-tallet.

Nå brukes «etnisk» gjerne om det som oppfattes som eksotisk. I supermarkedene hender det for eksempel at kategorien «etnisk mat» brukes om varer med ikke-europeisk opprinnelse, f.eks. thailandsk eller meksikansk. Som regel er det jo de andre som betraktes som «etniske», ikke en selv, akkurat som få ville beskrive seg selv som «eksotiske».

I senere ord har uttrykket «etnisk norsk» vært diskutert med henblikk på inkludering av minoriteter, og spørsmålet har vært reist om hvem som kan regnes som etnisk norsk. Kanskje det ville ha vært mer relevant å spørre hva som står på spill. Hvilken betydning har det om folk som bor i Norge er «etnisk norske» eller ikke, så lenge de oppfører seg ordentlig?

Definisjoner

La oss begynne med noen definisjoner. Etnisk identitet baserer seg på en forestilling om felles opprinnelse. Etnisitet er antatte kulturforskjeller som gjøres relevante (trekkes inn) i samhandling. En etnisk gruppe vedlikeholdes ved at disse kulturforskjellene (i forhold til en annen gruppe) kontinuerlig gjøres relevante. Mellom de to (eller flere) gruppene flyter det både informasjon, varer og av og til mennesker, men det finnes også en usynlig grense mellom dem; en grense som ikke kan krysses. Denne grensen er «ryggraden» i den etniske relasjonen; det er den som holder gruppene atskilte.

Legg merke til uttrykket «antatte kulturforskjeller». Det innebærer at etnisitet ikke handler om objektive, men om subjektive forskjeller – forskjeller hvis eksistens folk er overbevist om.

I studier av de etniske relasjonene mellom samer og nordmenn på Finnmarkskysten er det blitt vist at de påståtte kulturforskjellene som skaper etniske grenser, ofte er innbilte eller karikerte. For eksempel var det en vanlig oppfatning blant nordmenn på 1960-tallet at samene var skitne og derfor mindreverdige. Forskningen viste imidlertid at samene faktisk var minst like opptatt av renslighet og hygiene som sine norske naboer.

Det er ikke mulig å gi en enkel definisjon av hva som skal til for å skape en etnisk grense, det vil si en grense som skaper solidaritet og gruppefølelse innad og utelukkelse utad. Avhengig av hvor i verden man befinner seg, kan hudfarge, språk, religion eller statsborgerskap være symboler eller markører på etnisk identitet og forskjell.

I øystaten Mauritius i Det indiske hav er faktisk helt ulike kriterier i bruk for å avgrense forskjellige grupper: Geografisk opprinnelse brukes for å definere kineserne, religion brukes for å definere hinduene og muslimene, og en kombinasjon av språk, utseende og religion brukes for å definere kreolene (av afrikansk opprinnelse) samt franko-mauritierne (av fransk opprinnelse). Men i alle tilfellene er det en antagelse om at medlemmene av den etniske gruppen er biologisk i slekt. Man kan følgelig si at etnisk identitet befinner seg et sted mellom slektskap og rase.

Et viktig spørsmål er imidlertid hvilken betydning den har i praksis. Andre identiteter eller fellesskap kan ofte vise seg å være viktigere. De som har vokst opp samme sted utvikler ofte en fellesskapsfølelse, uavhengig av hvor foreldrene deres kommer fra. Noen yrkesgrupper, som leger (eller sosialantropologer), har en sterk fellesskapsfølelse, og en nasjonal identitet behøver ikke å være etnisk; den kan være basert på geografi og statsborgerskap.

Etnisk identitet og etniske grenser

Etnisk identitet er altså én av mange typer fellesskap som eksisterer i et samfunn. Hvor viktig eller uviktig den er, blir et empirisk spørsmål. I USA finnes noen millioner mennesker som av og til kaller seg «Norwegians»; de har helt eller delvis norsk avstamning og markerer kanskje sin norske tilhørighet på høytidsdager som 17. mai og julaften. Resten av året er de imidlertid vanlige, hvite nordamerikanere. Deres etniske identitet har lav intensitet og relativt liten betydning for deres totale livsverden.

Annerledes er det i et samfunn som Trinidad, der de største etniske gruppene – afro-trinidadere og indo-trinidadere – konkurrerer om knappe ressurser innen blant annet økonomi og politikk. Der er den etniske identiteten det første man legger merke til når man møter et nytt menneske.

Det er en utbredt oppfatning, ikke minst blant medlemmer av etniske grupper med sterk gruppefølelse, at etnisitet har med objektive kulturforskjeller å gjøre. Dermed skulle man også tro at etnisitet ble viktigere jo større de kulturelle forskjellene var, og at fenomenet skyldtes at ulike grupper hadde levd i isolasjon fra hverandre og derfor har utviklet seg i svært forskjellige retninger.

Forskningen om etnisitet har vist at denne oppfatningen er gal. Faktisk har det vist seg at etnisitet ofte har størst betydning i forholdet mellom grupper som står hverandre nær hva språk, skikker og konvensjoner angår – altså grupper som har mer eller mindre samme kultur.

Krigen i Bosnia på 1990-tallet kan være et eksempel på dette. Serbere, kroater og bosniske muslimer snakker samme språk, de ser like ut og har mange av de samme skikkene. Der etniske konflikter skyldes gruppebasert konkurranse om knappe ressurser, og som et middel til å mobilisere oppslutning, er det vanlig å spre nedlatende stereotypier om «de andre». Under opptakten til folkemordet i Rwanda på midten av 1990-tallet spredte høyreekstreme hutu-grupper memer om at tutsiene var som kakerlakker. Rent faktisk er det lite som skiller hutuer og tutsier kulturelt. 

Etnisitet blir viktigere

Denne innsikten kan hjelpe oss å svare på et tilsynelatende paradoks i vår tid, nemlig at mens kulturforskjeller i mange henseender blir mindre i våre dager, takket være globaliseringsprosesser, blir etnisitet et stadig mer påtagelig aspekt ved politikk, identitet og samhandling. Kulturforskjellene blir mindre, men etnisitet blir viktigere når kampen for innflytelse, økonomisk velstand eller anerkjennelse tilspisser seg.

Det faktum at to grupper eller samfunn er kulturelt forskjellige, er altså ikke nok til å skape etnisitet. Det må være et minimum av kontakt mellom dem. Dermed må vi også trekke den slutningen at medlemmer av ulike etniske grupper nødvendigvis har noe felles – noe å samhandle om – foruten at de er forskjellige. Dette er det lett å glemme i områder hvor konfliktene mellom ulike etniske grupper er på kokepunktet.

Når medlemmene av to folkegrupper anser at de er kulturelt forskjellige, er grunnlaget til stede for en etnisk relasjon. Medlemmene av den ene gruppen vil i kraft av en slik relasjon til en annen gruppe, bli en etnisk gruppe.

Grensene skaper etnisitet

Hvorfor må dette formuleres så omstendelig? Er det ikke nok å si at folk som har samme kultur er en etnisk gruppe? Nei, det er det nok ikke.

Norske borgere av norsk avstamning er vanligvis ingen etnisk gruppe, men de blir det så snart de kommer i kontakt med svensker eller andre utlendinger. Først da blir vi oss bevisst at vi er norske, og vektlegger vår norskhet. For hvorfor i alle dager skulle vi vektlegge vår norskhet når vi omgir oss med andre norske?

Selv om det er umulig å bevise at en etnisk identitet er «sann» ut fra krav om felles kultur og felles opprinnelse, er det ingen tvil om at etnisk identitet er subjektivt viktig for mange mennesker. De føler samhørighet, fellesskap og trygghet fordi de opplever at de har noe dypt felles. Dette gjelder både for majoritetsnordmenn og for minoritetsnordmenn, selv om det naturligvis også finnes mange i begge gruppene som ikke identifiserer seg videre sterkt med denne typen fellesskap.

Ettersom det er grensene som skaper etnisitet, er det nødvendig å presisere at etnisitet er noe som finnes mellom grupper og ikke inni dem. Det er relasjonen mellom to eller flere grupper som skaper etnisitet. Å tenke seg én etnisk gruppe i isolasjon blir som å tenke seg lyden av én klappende hånd, det vil si en absurditet.

Kulturkonflikt, diskriminering og rasisme – alle problemene som kan oppstå i fler-etniske samfunn som Norge finnes mellom gruppene og bare der. Om noen for eksempel beskylder sigøynerne for å være usiviliserte og late fordi de ikke tar vanlig lønnsarbeid, er dette en verdiladet tolkning av en relasjon mellom en ideologi som går inn for lønnsarbeid og én som anser det for å være uverdig. Konflikten ligger ikke inni verken den norske eller den andre gruppen, men mellom dem: Den finnes ikke noe annet sted enn i relasjonen.

Etnisitet og andre typer gruppeidentitet

Forholdet mellom etnisitet og andre former for gruppeidentitet kan være komplisert, og det foregår mye forvirrende sammenblanding i dagligtalen, noe som ikke minst er kommet til uttrykk i mediedebattene om hva det vil si å være «etnisk norsk».

For det første er det nødvendig å skille mellom etnisitet og nasjonalitet. Man kan være etnisk same og politisk (nasjonalt) norsk. Man kan likeledes ikke ha etnisk identitet som pakistaner, ettersom Pakistan er et fleretnisk samfunn med tre-fire store etniske grupper og mange små. De fleste norske pakistanere har bakgrunn fra Punjab, og tilhører samme etniske gruppe som punjabitalende i India, men har annen religion og nasjonalitet enn dem.

Nasjonal identitet er, i likhet med etnisitet, en type metaforisk slektskap, men den er primært knyttet til staten og ikke til avstamningsmyter. Ikke desto mindre er mange stater i verden basert primært på et etnisk prinsipp, noe som gjør det vanskelig for minoriteter – enten de er nye eller gamle – å bli akseptert fullt ut som medlemmer av nasjonen.

Etnisitet og religion

For det andre må det skilles mellom etnisitet og religion. Selv om de fleste av verdens religioner er avgrenset til etniske grupper, og bidrar til å gi gruppen en kulturell selvforståelse, gjelder dette ikke for verdensreligionene.

Selv i den minste og mest eksklusive av dem, nemlig jødedommen – som delvis er basert på et etnisk prinsipp (din mor må være jøde for at du skal være jøde) – er det betydelig etnisk variasjon. Konflikten mellom ashkenazi-jøder og sefardi-jøder (med opprinnelse henholdsvis i Øst-Europa og Nord-Afrika) er følgelig en konstant kilde til friksjoner i Israel, og har vært utførlig analysert av israelske og utenlandske forskere. I tillegg er det mulig, om ikke særlig vanlig, å konvertere til jødedommen, og dermed ha et annet etnisk utgangspunkt og likevel være «jødisk».

Med de andre, større religionene er situasjonen enda mer opplagt. Ingen ville vel finne på å si at en person av norsk avstamning har samme etniske identitet som en filippiner, utelukkende fordi de er tilhengere av den samme varianten av kristendommen.

Verdensreligioner som hinduismen, islam og kristendommen ble etablert blant annet for å overvinne tendensen blant lukkede stammefellesskap og slektsgrupper til å betrakte hverandre med mistenksomhet og fiendskap. Pauli ord om at «her finnes verken jøde eller greker» (foran Gud) er talende i så måte. Religionen representerer altså et helt annet prinsipp for inkludering og ekskludering enn etnisitet, og har historisk skapt større fellesskap enn dem som gikk forut for religionene.

Særlig gjelder dette for omvendelsesreligionene, i første rekke kristendommen og islam, men også hinduismen, som ikke er en misjonerende religion, forener hundrevis av språkgrupper under en felles paraply. Omvendelsesreligionene holder også døren åpen for nykommere på måter etniske grupper ikke kan. Man kan bli muslim, men man kan ikke bli punjabi. Tilsvarende kan man bli norsk statsborger, men man blir ikke dermed automatisk etnisk norsk.

Det er riktignok mulig at barn av hvite innvandrere vil bli inkludert i det etnisk norske fellesskapet, mens det samme ikke vil være tilfellet med hensyn til barn av svarte innvandrere. De vil derimot være norske på andre måter, og utvider slik begrepet om norskhet.

Hva er basen for etniske felleskap?

Historisk har etniske fellesskap ofte utvidet personlig identitet: Man fikk et forpliktende fellesskap med mennesker man ikke var umiddelbart i slekt med, og som man ikke kjente. De store religionene og nasjonalitet har fungert på samme måte, og på enda større skala. I vår tid er det imidlertid et åpent spørsmål om hvorvidt etniske, religiøse og nasjonale identifikasjonsmåter er levedyktige som menneskers primære tilhørighetsformer, eller om de snarere skaper grenser der det burde ha vært åpenhet, og mistenksomhet der det burde være tillit.

Etniske fellesskap er basert på ideer om avstamning, og minner om slektskap og «rase». Nasjonalitet kan være basert på territorium, men også på felles etnisk identitet; mens verdensreligionene i teorien er universelle, men i praksis gjensidig utelukkende og harde konkurrenter på troens marked.

Spørsmål som handler om forholdet mellom den universelle menneskeheten på den ene siden og disse avgrensede gruppefellesskapene er noen av dette århundrets mest brennbare, og siden de i sin natur er politiske, kan de ikke besvares av forskningen. Derimot kan studier av ulike former for gruppefellesskap gjøre det mulig å reise spørsmålene på presise måter. 

 

Noen av mine bøker om etnisitet og beslektede temaer:

Ethnicity and Nationalism: Anthropological Perspectives. London: Pluto Press 2010 (3. utgave, første utgave 1993)

Røtter og føtter: Identitet i en omskiftelig verden. Oslo: Aschehoug 2004
Globalization: The Key Concepts. London: Bloomsbury 2014.

En rekke artikler og bokutdrag om etnisitet (og andre temaer) ligger på min nettside.

Emneord: Etnisitet, Gruppeidentitet Av Thomas Hylland Eriksen
Publisert 29. sep. 2023 08:40 - Sist endret 29. sep. 2023 08:59