Hvordan kan elever se forbi stereotypier om jøder i Holocaustundervisningen?

“Tyskerne var misunnelige på jødene, de var så flinke med penger og hadde mye makt” er påstander vi i undervisningsavdelingen på Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) ofte hører når elevene utforsker utstillingen vår om nazistenes folkemord på egenhånd eller i grupper. Derfor har vi lenge arbeidet for å finne gode løsninger på hvordan vi kan unngå å videreføre fordommer og stereotypier om den jødiske minoriteten når vi underviser om Holocaust.

Kilder fra arkivet etter Karl Peter Federer. HL-senteret.

Undervisningsmaterialet

Sammen med dokumentasjonsavdeling, utviklet formidlerne på HL-senteret et undervisningsopplegg der elevene møter mennesker som ble utsatt for forfølgelse i Norge under andre verdenskrig, gjennom å studere primærkilder fra våre arkiver. Dokumentasjonsavdelingen på senteret arbeidet hardt for å finne arkiver etter enkeltpersoner som inkluderte nok kilder som både var spennende og mulig å analysere for elever. Etter omfattende graving landet dokumentasjonsavdelingen på fire arkiver etter personer som kunne gi elevene innsikt i ulike deler av historiene om Holocaust i Norge: Robert Savosnick og Else Mendel, Edgar Brichta og Karl Peter Federer.

Arkivmaterialet etter disse fire består av personlige brev, bilder og barnetegninger, avisartikler, dokumenter fra myndighetene og fangelister. Til sammen utgjør hvert sett med kilder om en person en balanse mellom personlig materiale og samfunnets inngripen i deres liv.

Robert og Else overlever begge andre verdenskrig, mens flere i deres familier ikke gjør det. Gjennom historien til Robert Savosnick utforsker elevene ulike faser i Holocaust i Norge: kartleggingen av norske jøder fra januar 1942, arrestasjoner og deportasjoner i oktober og november 1942, ankomst i Auschwitz og opphold i leieren med slavearbeid, og til slutt frigjøringen og ettertiden. Med kildematerialet etter Else får elevene innblikk i kartleggingen og flukt, men også norske jøders aktive og viktige bidrag til motstandsarbeid under krigen.

Edgar og Karl Peter var to jødiske flyktninger som kom alene til Norge før 1940 fra det okkuperte Tsjekkoslovakia. Med kildene fra deres liv både i Praha, Bratislava og Norge, kan vi rette søkelyset mot en gruppe rammet av Holocaust i Norge, som vi tidligere har snakket lite om: nemlig jødiske flyktninger som kom til Norge før krigen på grunn av anti-jødisk politikk i hjemlandet og deres liv i Norge. I arbeidet med disse kildene, gjennom personlige brev og bilder, dukker det opp flere spørsmål: Hva vil det si å være et barn på flukt? Hva slags konsekvenser fikk krigen og Holocaust i Norge for denne gruppen? Hvordan er det å forlate familien sin og hvilke mennesker møter man?

Hvordan jobber elevene med dette på Holocaustsenteret

Holocaustsenterets undervisningsmateriell er en del av en sosialkonstruktivistisk tradisjon der vi mener at ny kunnskap og refleksjon oppstår i samarbeid med andre. Elevene jobber derfor alltid i grupper. Det er også viktig for oss at læringen er en prosess som bygges opp slik at alle elevene kan delta. Vi begynner derfor med en oppgave som skal få elevene involvert i materialet fra første stund, uten å føle at de må sitte på masse kunnskap om Holocaust før de begynner. Første oppgave er å studere et bilde av den personen de får tildelt, sammen med venner eller familie. Så blir de bedt om å lage en faktabasert hypotese: hva tror elevene skjedde med deres person i løpet av andre verdenskrig? For å støtte dem i arbeidet med å lage en troverdig hypotese får de en tidslinje over hendelser i Norge og Europa under nazismen fra 1933-1945. Elevene må da forhandle seg i mellom om hva de tror kan ha skjedd gjennom å repetere nøkkelkunnskap om perioden.

Mange elever har et ubevisst forhold til hvordan kunnskap om fortiden blir til. Arbeid med kilder er en gylden anledning til å be dem reflektere over hvordan vi i det hele tatt kan vite noe om fortiden. HL-senterets formidler spør gruppene om hvordan vi kan finne ut om hypotesen deres stemmer eller ikke. Mange elever svarer raskt «vi googler det!». Men hvordan havnet svaret på internett i utgangspunktet, og hva om deres person ikke er søkbar? Elevene blir dermed introdusert for begrepet «primærkilder» - historikernes råmateriale, puslespillbitene som kan gi oss noen innblikk i fortiden, men alltid gjennom historikerens forståelse av og tolkning av materialet, og ikke minst hvilke spørsmål historikeren stiller til sine primærkilder.

Historikere bygger også sine tolkninger på andres arbeid og drøfter sine funn med hverandre. Når elevene inviteres til å tolke kildene i grupper, er det et poeng at de skal drøfte det sammen og skape et troverdig narrativ ut ifra de faktaene de får og den tolkningen de gjør av kildene i samtale med hverandre. I en slik forhandling må elevene da argumentere for sine egne fortolkninger og lytte til hverandres forståelse av kildene for å komme frem til en sammenhengende fortelling.

Til slutt ber vi elevene legge frem sine funn. I en klasse vil to grupper ha forsket på den samme personen, som igjen gir elevene mulighet til å argumentere og begrunne sine tolkninger og valg. Denne utvekslingen mellom gruppene belyser for elevene at selv med det samme materialet tilgjengelig, kan man likevel finne ut ulike sider ved det historiske narrativet. Det betyr ikke at den ene gruppa tar feil og den andre har rett, heller det viser hvordan vi mennesker vektlegger ulikt og tolker forskjellig.

Våre erfaringer

For elever flest er dette en ny og spennende måte å tilegne seg historisk kunnskap. Mange er vant til å lese en lærebok eller høre et foredrag. Dette opplegget baserer seg i stor grad på Erik Lunds «mysterie-didaktikk» hvor elever må pusle sammen fortidens små biter til et større hele, og slik bearbeider de materialet sammen gjennom utveksling og argumentasjon under likeverdige omstendigheter som involverer alle deltakerne.

Vi ser at både lærere og elever har stor glede av denne metodikken i historieundervisningen. Det er spennende å se 14-åringer ta fatt på oppgaven som historiker, og at alle nivåer kan bruke sine ferdigheter til å tolke et historisk dokument, et personlig brev eller et fotografi. Et av hovedmålene med undervisningen er nettopp at elevene skal få innsikt i hvordan historisk kunnskap blir til, og at de øver seg i viktige historiske ferdigheter mens de lærer historie. Å få muligheten til å øve opp slike ferdigheter gir også de beste forutsetninger til å kunne kritisk undersøke fordommer og stereotypiske fremstillinger av en gruppe. Fordommer og stereotypier bærer som regel preg av å være en forenklet eller fordreid versjon av virkeligheten, og vil derfor med kritisk undersøkelse kunne plukkes fra hverandre.

Elevene har så langt alltid klart å pusle sammen narrativene slik at de får et innblikk i livet til sin person både før, under og etter andre verdenskrig. Individhistoriene engasjerer, og elevene tar i bruk den historiske konteksten og viktige historiske hendelser for å forklare hva som skjer med den personen de lærer å kjenne gjennom kildene.

En helt sentral tanke med dette undervisningsopplegget er at elevene ikke skal møte Robert, Else, Karl Peter og Edgar i dét nazisten gjør dem til offer for forfølgelse og massedrap, men at vi får et inntrykk av hele deres liv, av hele mennesket. Vi ser også at dette gir elevene både trening og mulighet til å se forbi nazistenes propaganda og antisemittiske forestillinger om europeiske jøder, da Robert, Else, Karl Peter og Edgar i stor grad representerer vanlige mennesker som lever vanlige liv forut for nazistenes maktovertakelse. Forskning viser at undervisning om Holocaust kan videreformidle fordommer og forestillinger om offergruppene. Gjennom dette opplegget får elevene selv vurdere, tolke og analysere kilder som gir informasjon som står i sterk kontrast til overgripernes fremstillinger og virkelighetsforståelse.

 

Av Elise Christensen, Kirsten Meadow
Publisert 7. nov. 2018 14:31 - Sist endret 8. nov. 2018 13:02