Sionisme

Av Vibeke Kieding Banik

Hva er sionisme? Hvordan oppsto ideologien, bevegelsen og den internasjonale sionistorganisasjonen og hvordan utviklet dette seg over tid? Hvordan ble fenomenet mottatt blant verdens jøder? Og hvilken rolle hadde palestinerne, folket som da ble omtalt som araberne, i sionistenes planer?

Israels første statsminister, David Ben-Gurion, proklamerer opprettelsen av staten Israel i Tel Aviv 14. mai 1948.

Utviklingen i Europa på 1800-tallet

Fra å ha vært en samling av eneveldige stater, gikk Europa fra slutten av 1700-tallet og fram til begynnelsen av 1900-tallet gjennom en utvikling hvor resultatet ble et kontinent hvor nasjonen utgjorde den øverste enhet, med like juridiske og sosiale rettigheter for alle som et sentralt mål og etter hvert også en realitet. Det var også i hovedsak et industrielt utviklet Europa, et stadig mer sekulært Europa og et gradvis mer demokratisk Europa.

Utviklingen endret på sikt mange menneskers liv. Nasjonsbyggingen, enten det var i områder som ønsket uavhengighet eller som allerede hadde selvstyre, førte til diskusjoner om hvem som var en del av nasjonen – og til sosial eller fysisk utestengning av de som ble utdefinert. Industrialiseringen og den påfølgende urbaniseringen medførte en ny måte å organisere livet på. Kjernefamilien erstattet storfamilien og lokalsamfunnet. Lønnet arbeid ble viktig, og de som ikke fikk jobb hadde få andre måter å klare seg på. Samfunnet ble klarere oppdelt i ulike klasser, og forskjellen mellom fattig og rik ble tydeligere enn før. Politiske partier, ikke minst kommunistpartier, oppsto som en følge av demokratisering og klassenes ulike behov og ønsker om medbestemmelse. Samtidig muliggjorde den demokratiske utviklingen en positiv sosial mobilitet for langt flere enn tidligere, enten det fant sted innen handels- eller bankvirksomhet eller innen akademia.

Imidlertid oppsto det motreaksjoner på moderniseringsprosessen. En romantisering av fortiden utviklet seg i flere grupper og fikk både sosiale og politiske uttrykk. De antimoderne reaksjonene var mangfoldige, og ble gjerne forsterket av negative økonomiske konjunkturer. De kunne gi seg utslag i hvem som ble inkludert i nasjonen, avvisning av deler av det kapitalistiske samfunnet, i diskusjoner om hvilken «rase» som skulle være øverst i hierarkiet og i beskyldninger om hvem som egentlig sto bak den uønskede utviklingen – og ikke minst i behovet for syndebukker.

 

Den jødiske emansipasjonen

Utviklingen berørte også de europeiske jødene. Fra gammelt av var de blitt tillagt skylden for å ha drept Jesus, og antijudaismen hadde gitt seg mange utslag. Rykter og myter om jødisk kultur og tro hadde blomstret i flere århundrer, blant annet som påstander om rituelle barnedrap. Det var heller ikke uvanlig å gi jødene skylden for uforklarlige hendelser, slik som sammensvergelsesmyten som hevdet at jødene sto bak Svartedauden. Fram til det 19. århundre var jødene en gruppe som ofte opplevde sterke begrensninger i alt fra hvor de kunne bosette seg til hvilke yrker de kunne utøve. I tillegg finnes det faktorer i jødedommen som medvirket til isolasjonen, og da særlig tradisjonen om at jøder bare kunne inngå ekteskap med andre jøder. Videre hadde jødene mange steder et indre selvstyre som gikk utover den religiøse utøvelsen, blant annet ved at de kunne innkreve skatter.

Den jødiske emansipasjonen var det viktigste resultatet av utviklingen sett fra jødisk hold. Gradvis fikk jødene de samme juridiske rettighetene som storsamfunnet, og de ble også langt mer sosialt inkluderte. Mange jøder involverte seg i politikk, de var aktive deltakere i det kulturelle livet, i media og innen finans. De var også med på å bygge opp enkelte nye sider av bylivet, slik som store varehus, og de var arbeidere på fabrikker i de nye industribyene som oppsto. I noen land fant, for eksempel Sverige og Danmark, likestillingen sted relativt umiddelbart, andre steder, slik som i nåværende Østerrike, opplevde jødene midlertidige tilbakeslag. I Norge fikk ikke jøder, definert som mosaiske trosbekjennere, adgang før i 1851, men deretter var det få lover som skilte dem fra ikke-jøder. I Øst-Europa, og særlig Russland, skulle det gå lang tid og det måtte en revolusjon til før jødene ble likestilt.

Fra 1880-tallet og fram til den russiske revolusjon skulle det finne sted perioder med pogromer og redsel for mer forfølgelse fra jødefiendtlige regimer. Elendige levekår i sthetler var en del av hverdagen for majoriteten av jødene. Resultatet var en omfattende utvandring til Vest-Europa og USA.

Emansipasjonen var i høyeste grad en ønsket utvikling fra de fleste jødenes side, og håpet var at den på sikt også skulle føre til full sosial aksept og at antipatiene mot jødene skulle opphøre. Men samtidig med den sosiale integrasjonen tok jødehatet en ny retning, og gikk fra å være trosbasert til å bli begrunnet i det man anså som jødenes underlegne «rase». Dette fikk en ekstrem form i nasjonalsosialismens ideer om jødene, men antisemittisme manifesterte seg stadig tydeligere i brede lag av den europeiske befolkningen fra 1870-årene, også i Norge. Det ble dannet antijødiske bevegelser og partier, og jødefiendtlige holdninger ble også forsterket av at nasjonalistiske bevegelser ofte definerte jøder som en egen nasjon – og dermed som nasjonsfremmede i de enkelte nasjonalstater. Av dette følger at jødene kunne bli ansett som illojale borgere. Av moderniseringsskeptikerne ble jødene holdt ansvarlig for den negative samfunnsutviklingen. Alt etter eget ideologisk ståsted ble «jøde» for skeptikerne og andre synonymt med kapitalisme, demokratisering, kommunisme eller liberalisme.

Sionismens oppkomst

Det er mot dette bakteppet sionismens oppkomst kan forstås – i møtet med andre nasjonale bestrebelser, som en konsekvens av manglende inkludering i definisjonen av hvem en nasjon utgjorde og som svar på en økende antisemittisme. Det formelle initiativet ble tatt av den ungarskfødte Theodor Herzl i 1897. Han arrangerte en kongress i Basel som henvendte seg til et bredt jødisk publikum, og der ble også den internasjonale sionistorganisasjonen etablert. Videre ble det klart at målet med den nye bevegelsen på sikt var et internasjonalt anerkjent og rettslig sikret hjem for jødene i Palestina, i sionistisk terminologi omtalt som Erez Israel.

Dette var imidlertid ikke Herzls første forsøk på å vekke jødenes nasjonale følelser. Året før hadde han publisert Jødestaten, hvor han tok til orde for at jødene skulle få en egen stat. Det var en politisk løsning på datidens «jødiske spørsmål»; hvilken plass jødene skulle ha i det europeiske samfunnet. Herzl anså at årsaken til jødenes manglende aksept, og med det også antisemittisme, var at jødene ikke hadde et eget territorium, og i boken beskriver han i detalj hvordan han mener at man bør gå fram for å oppnå dette. Med en egen stat ville jødene bli normale, et folk som alle andre.

Herzl var ikke den første som hadde lansert slike tanker, men han evnet å omsette visjonen i handling. Han anså at det viktigste var å kjøpe Palestina fra datidens hersker over området, den svært forgjeldede sultanen av det osmanske riket. I resten av sitt korte liv arbeidet Herzl for å få inntreden hos statsoverhoder for å få tilslutning til og finansiering av prosjektet. Da han døde i 1904 fortsatte hans etterfølgere å arbeide for en politisk løsning, og retningen fikk navnet politisk sionisme.

Den internasjonale sionistorganisasjonen satte det jødiske spørsmålet på den internasjonale dagsorden, og fram til Israels opprettelse i 1948 skulle kravene, og forhandlingene, dreie seg om en jødisk stat i Palestina. Dette medførte at territorialistene, de som kunne godta andre områder som grunnlag for en jødisk stat, trådte ut av organisasjonen. Samtidig medførte forholdene for jødene i Øst-Europa et behov for et umiddelbart tilfluktssted. De praktiske sionistene tok til orde for at immigrasjon skulle skje før en politisk løsning var blitt forhandlet fram. Den moderne innvandringen, aliyah i sionistisk terminologi, til området tok til fra 1880-tallet av, og det var hele tiden en overvekt av jøder fra det østlige Europa som kom. Dette reflekterer i stor grad at forholdene for jødene der var verre enn i vest, samtidig som det med Hitlers maktovertakelse i Tyskland skulle komme flere tyske jøder. I et slikt perspektiv hadde området hele tiden en karakter av et friområde hvor det nasjonale kom mer i bakgrunnen. I praksis utviklet det seg en arbeidsdeling hvor de østlige jødene ble hjulpet økonomisk med å reise til Palestina av jøder bosatt i vest, og slik kan en sionistisk innsats også tolkes som filantropi.

Organisasjon av og oppslutning om sionistisk virksomhet

Filantropi og fristatstankegang var i seg selv ikke en del av den sionistiske ideologien, og viser hvordan teori og praksis også i denne nasjonalbevegelsen kunne skille lag. Men samtidig var penger viktig for bevegelsens virke. Etter Herzls død ble det raskt klart at en internasjonal garanti for at Palestina skulle bli en jødisk nasjonalstat ikke var nært forestående. Allerede i 1901 var det jødiske nasjonalfondet, Keren Kajemeth LeIsrael (KKL), etablert som en underavdeling av den internasjonale sionistorganisasjonen. Opprinnelig skulle det samle midler til oppkjøp av landområder i Palestina, men snart utvidet virksomheten seg til alt fra skogplanting til utbyggingen av Tel Aviv. Derfor tok det nyetablerte Keren Hajessod (KH) over ansvaret for immigrasjon og utbyggingen av infrastruktur i 1920.

Både for sionistorganisasjonen, Keren Kajemeth LeIsrael (KKL) og Keren Hajessod (KH) var det viktig å etablere nasjonale komiteer i land med en jødisk befolkning.  Jødene i Norge gjorde flere forsøk på å danne lokale foreninger helt på begynnelsen av 1900-tallet, og i 1912 så Norsk Zionistforening dagens lys i Kristiania. Litt senere ble en tilsvarende forening dannet i Trondheim, og på 1930-tallet ble flere rene kvinneforeninger etablert.

KKL og KH utarbeidet ulike kampanjer blant annet i forbindelse med de jødiske helligdagene, og kunne også tilby de nasjonale komiteene drahjelp via filmer som omhandlet livet i det jødiske Palestina, sionistisk litteratur og utsendinger som holdt taler og appeller. Hensikten var å skape oppslutning om den sionistiske bevegelsen, men bønn om økonomisk støtte sto hele tiden sentralt. Mens utsendingene ble ønsket velkommen i de norske sionistforeningene, var det vanskeligere for de norske jødene å oppfylle de urealistiske økonomiske målene som som organisasjonen satte opp for dem. De relativt sett nyinnvandrede jødene i mellomkrigstidens Norge hadde stort sett mer enn nok med å etablere seg i et nytt land og samtidig bygge opp de mest sentrale jødiske institusjoner, slik som menigheter, gravselskap og ungdomsarbeid. Sionistisk virksomhet ble ikke avvist, men ansett som mindre viktig. En medvirkende årsak kan ha vært redselen for å framstå som illojale overfor det norske samfunnet dersom de for åpentlyst støttet en jødisk nasjonalbevegelse.

Den internasjonale sionistorganisasjonen oppfordret jøder til selv å dra til Palestina for å se det de omtalte som gjenoppbyggingen av jødenes land med egne øyne. Særlig ble det moderne Tel Aviv, den første «jødiske» byen, vist fram som et eksempel på at økonomisk støtte kastet av seg – og at sionistisk virksomhet var mer enn tomme ord. Og med turisme kom reiseskildringer, foredrag med lysbilder i de nasjonale sionistforeningene og artikler i jødiske tidsskrifter – også i Norge. Den daværende rabbineren for en av Oslo-menighetene  foretok en rundreise i Palestina på midten av 30-tallet og berettet om det over flere numre i et norsk-jødisk tidsskrift. Han la ikke skjul på at forholdene, både levekårene generelt og til araberne, var vanskelige, men samtidig representerte Erez Israel for ham en frihet og selvstendighet det var vanskelig å finne andre steder.

I løpet av de to første tiårene av dens eksistens skiftet den internasjonale sionistorganisasjonen gradvis karakter fra å ha nasjonal representasjon til at sionistene organiserte seg i partier. De hadde det til felles at de ønsket en juridisk uavhengig stat, men framgangsmåten, tidsaspektet og planene for hvordan den jødiske staten skulle utformes, varierte stort. De som fortsatte med geografisk representasjon, slik som jødene i Norge, ble omtalt som generelle sionister og begrepet ble etter hvert en samlebetegnelse for en gruppe uten en gjennomført ideologi. Arbeidersionistene eller de sosialistiske sionistene ble etter hvert den sterkeste fraksjonen, og i 1933 fikk de flertall i organisasjonen. Retningen er sentral for å forstå etableringen av kibbutzbevegelsen. I utgangspunktet ble arbeid med jorden ansett som verdifullt i seg selv, men samtidig var det også nødvendig å omgjøre et malariabefengt sumpland til et levelig sted. De kollektive bosettingene som kibbutzene utgjorde var en måte å bøte på de jødiske immigrantenes manglende landsbrukskunnskap. Etter hvert oppsto Hehalutz-bevegelsen, hvor potensielle immigranter til Palestina fikk jordbrukstrening i ulike europeiske land før de innvandret til området. Det at sionistbevegelsen sto bak oppkjøp av landområder, muliggjorde dessuten deltakelse for dem med lite midler.

Til tross for at sionistbevegelsen hele tiden var utpreget sekulær, tok en religiøs retning form tidlig på 1900-tallet. De var av den formening at Toraen oppmuntret til en jødisk nasjonalbevegelse, og at sionistbevegelsen var et redskap for Gud for å gjenopprette Bibelens Israel. Et annet vektig argument var også at de ønsket å bidra til at en framtidig jødisk stat var tuftet på Bibelens prinsipper – uten at de maktet å utforme et program for hvordan dette skulle skje i praksis.

På høyresiden fantes revisjonistene. Organisasjonen ble dannet i 1925, og i motsetning til de andre retningene ønsket revisjonistene at et framtidig Israel skulle omfatte begge sider av Jordan-elven, en langt større grad av privat eierskap av jordområder og en omfattende jødisk innvandring i den eksplisitte hensikt å skape et jødisk flertall i området. De var frustrerte over manglende framgang i forhandlingene med britene, og anklaget lederskapet for å være naive og passive i sin opptreden. Av sine motstandere er de blitt betegnet som en retning med fascistiske tendenser, og det er klart at de var mer militante og åpne for bruk av vold som et redskap for å få gjennom krav enn majoriteten.

De kulturelle sionistene hadde en annen forståelse av hva som var det jødiske spørsmål og hvilken rolle det jødiske Palestina skulle spille. For denne retningen var hovedmålet med en sionistisk virksomhet en jødisk renessanse mer enn behovet for en jødisk stat. Den jødiske emansipasjonen, den sekulære utviklingen og bestrebelsene med å passe inn i det europeiske samfunnet hadde ført til at det som ble oppfattet som det spesifikt jødiske var i ferd med å svinne hen. De kulturelle sionistene så på jødisk tilstedeværelse i Palestina som et kulturelt inspirasjonssentrum, som skulle bidra til en tiltrengt jødisk solidaritet og enhet både i forhold til framtiden og i forståelsen av fortiden. På mange måter kan de norske jødenes beskjedne sionistiske engasjement plasseres her. I motsetning til den jødiske befolkningen i resten av Skandinavia, var utviklingen blant de norske jødene i retning av det som ble oppfattet som assimilasjon, altså en stor grad av overgivelse av jødiske kultur og religion, kommet kortere. Men samtidig ser vi klart en tendens til at oppfatninger om hva som utgjør «det jødiske» er i endring også i Norge. En tilslutning til sionismens ideer kan ha vært et alternativ  til de mer tradisjonelle faktorene med hensyn til en definisjon av jødisk identitet.

Som vi så ovenfor, etablerte den internasjonale sionistbevegelsen lokale foreninger både i Europa og andre deler av verden. Samtidig var det aldri en flertallsbevegelse før utbruddet av andre verdenskrig. En årsak til den beskjedne oppslutningen var utviklingen i det palestinske området. Det ble et britisk mandat etter første verdenskrig, men allerede i 1917 utstedte britiske myndigheter Balfourerklæringen, hvor jødene ble lovet et nasjonalt hjem. Det ble aldri klart hva de egentlig mente med dette, og i de neste to tiårene ble erklæringen modifisert via såkalte hvitebøker. I en av de første av disse redegjørelsene om forholdene i Palestina, kom det fram at den britiske regjeringen ikke hadde noen intensjoner om at Palestina skulle bli like jødisk som England var engelsk. Videre ser vi på samme tid konturene av det som skulle utvikle seg til de palestinske nasjonalbestrebelsene vi kjenner i dag. I 1929 fant det sted voldelige opptøyer mellom jøder og arabere, med mange døde på begge sider. Tiåret etter eskalerte det, og utviklingen fortsatte fram til utbruddet av andre verdenskrig. I tillegg var 30-tallet fra arabisk hold preget av politiske streiker og protester mot britisk styre og økende jødisk innvandring.

Imidlertid er nok ikke utviklingen i Palestina den viktigste forklaringen på den sionistiske bevegelsens beskjedne oppslutning. Noen mente at en jødisk nasjonalbevegelse kunne gi næring til gamle antisemittiske anklager om jødisk illojalitet overfor det landet de bodde i. Samtidig vet vi at med nettopp nazismens oppblomstring økte oppslutningen om det sionistiske prosjektet. Igjen kan fristatsargumentet være en forklaring, men det kan også være at Herzls argumentet om at normalitet ville medføre antisemittismens opphør ble tillagt vekt.

Andre var uenige at jødene utgjorde et folk, og hevdet at det kun dreide seg om religion. En religiøs gruppe, de ortodokse Agudath Israel, mente at det var Gud som skulle gjenopprette Erez Israel, og at sionistbevegelsen ikke var Guds redskap i så henseende. For en del var sionismen mer eller mindre irrelevant, selv om de ikke var bevisste motstandere. De kunne føle seg som fullverdige borgere i landet de bodde i, eller de hadde nok med seg og sitt, slik som vi har sett var tilfelle med de norske jødene. Særlig i mellomkrigstiden, som lenge var preget av vanskelige økonomiske forhold, kan dette ha vært en sentral årsak, og den internasjonale sionistorganisasjonens manglende forhandlingsresultater kan ha vært med på å understreke følelsen av at sionismen ikke var en løsning.

 

Et forsøk på en fornyelse av «det jødiske»

Utviklingen av det moderne samfunnet endret også jødisk liv og oppfatningene av hva som utgjorde «det jødiske». Innlemmelsen i storsamfunnet førte i praksis til en privatisering av jødisk liv, man var i all hovedsak jøde innenfor hjemmets fire vegger. Ett eksempel er hvordan gifte kvinner sluttet å bruke parykk og menn ikke lenger hadde de karakteristiske lange krøllene ved ørene. En økende sekularisering fant også sted blant mange av jødene, og etter hvert gikk tro over til å bli tradisjon og kultur. Religiøse feiringer ble forenklet, og mange gikk etter hvert bare i synagogen på de viktigste helligdagene og årsdagen for dødsfall i nær familie. Ekteskap med ikke-jøder ble vanligere og færre overholdt kosherreglene. Blant middelklassen ble det i løpet av 1800-tallet vanlig at kvinnene var hjemmeværende og at mannen var forsørger. Disse viktorianske idealene, som faller sammen med datidens jødisk-religiøse oppfatninger, ble ansett som en viktig integrasjonsstrategi, men medførte samtidig at jødiske kvinner ble mindre synlige i offentligheten.

Som tidligere nevnt ble emansipasjonen ønsket velkommen av jødene, men utviklingen i kjølvannet av den ble oppfattet som at prisen for integrasjon var assimilasjon, en oppløsning av det meste som ble forbundet med jødiskhet. Det er derfor ikke overraskende at utviklingen møtte motforestillinger. En motreaksjon var en romantisering av de østeuropeiske jødene, hvor prosessen ikke var kommet så langt og jiddiskkulturen var levende. Andre fant tilflukt i moderne utgaver av religionen eller ved å engasjere seg i jødiske politiske partier.

Men også den sionistiske ideologien kan forstås som en motreaksjon, som et forsøk på å finne tilbake til en ekte og original jødiskhet. Jeg har allerede vist hvordan Theodor Herzl mente at jødene ville bli oppfattet som et folk blant alle andre dersom de fikk en egen stat. Men også arbeidersionistene og de kulturelle sionistene var opptatte av det de oppfattet som oppløsningstendenser i det jødiske miljøet, og det sionistiske prosjektet kan også forstås som en form for indre opprør og et forsøk på å fornye «det jødiske». Dette kom sterkt til uttrykk både i historieforståelsen, som er typisk for en nasjonalbevegelse, og i oppfatningen om den nye hebreeren.

I sionistenes generelle oppfatning av jødenes historie finner vi en sterk vektlegging av perioden mellom jødenes utvandring fra Egypt og til jødene gjorde opprør mot det romerske herredømmet i årene 132–136 f. Kr. Dette ble ansett som jødenes storhetsperiode: Kommunikasjonen foregikk på hebraisk, det originale jødiske språket, man hadde politisk selvstyre og jødene var om nødvendig rede til å dø for sitt land. Sionistene ønsket seg tilbake til denne tiden, til denne jødiske idealtypen, og snakket derfor om en nasjonal gjenoppbygging, hvor de igjen kunne bosette seg i området. Motsatsen til denne perioden var den påfølgende – tiden i eksil. Denne nesten totusenårige perioden var etter deres syn preget av undertrykkelse, ydmykelse, forfølgelse, utvisninger og en kontinuerlig eksistens på andres nåde. Den sterke hebreeren var blitt redusert til en passiv og ryggesløs jøde og hebraisk forsvant til fordel for blandingsspråkene jiddisk og judeospansk (ladino). Den stolte hebreeren var blitt redusert til tiggende østeuropeiske jøder eller assimilerte jøder i vest.

Den tredje, og siste perioden, er i denne historieforståelsen representert ved sionistene. Aktive, stolte og selvsikre hebreere utgjorde sionistenes idealjøde. Ung alder og fysisk fostring, såkalt Muskeljudentum, ble vektlagt. I dette kan vi også ane et tilsvar til samtidens antisemittiske oppfatninger om feminiserte jøder. Framstående jøder og sionister ble valgt ut som representanter for disse kvalitetene. I tillegg til at de skapte en forestilling om at den sionistiske bevegelsen allerede hadde lyktes i sine bestrebelser med å skape «den nye hebreer», og at bevegelsen som helhet derfor ville lykkes, fremmet forbildene også enhet blant tilhengerne. Herzl var det største forbildet, men Albert Einstein er et annet eksempel. Det var forventet at jødiske innvandrere til Palestina skulle bli nye hebreere, og det fantes et sterkt press på å tilegne seg hebraisk og overgi fødelandets språk, kultur og tradisjon.

Bruken av «hebreer» signaliserer den sionistiske ideologiens bevisste brudd med fortiden. Dette, sammen med oppfatningen om at Palestina var det eneste stedet hvor en jødisk stat kunne dannes, medførte at et sentralt element i ideologien var en avvisning av livet i diaspora. Bare i Erez Israel kunne man være en sann og virkelig jøde. Imidlertid finner vi svært lite av en slik tankegang igjen hos jødene som ble boende utenfor Palestina. I praksis var det langt større aksept for et fortsatt liv i diaspora enn ideologien skulle tilsi, også i Norge. Før andre verdenskrig var det kun en liten håndfull som emigrerte fra Norge til Palestina. De ga aldri uttrykk for at de angret sine valg, men la heller ikke skjul på at tilværelsen kunne være utfordrende i det ny-gamle hjemlandet.

 

Det arabiske spørsmålet

Det er blitt hevdet i ettertid at sionistbevegelsen ikke tok hensyn til araberne som allerede bodde i Palestina da de gjorde krav på området. Og på organisasjonsplan kan dette stemme til en viss grad. Men samtidig medførte de arabiske opprørene på 20- og 30-tallet, stadige lokale gnisninger mellom arabiske og jødiske bosettinger og diskusjoner om jødene kunne bruke arabisk arbeidskraft, at arabisk nærvær i Palestina var en realitet sionistene måtte forholde seg til. Allerede fra starten utviklet det seg flere syn i bevegelsen på hvordan dette best kunne løses. Særlig blant revisjonistene fantes det de som gikk inn for total atskillelse, og som var villige til å bruke fysisk makt for å gjennomføre dette. På den andre ytterkanten finner vi grupper som anerkjente araberne som en nasjon og anså at jødisk bosetting i Palestina kun måtte finne sted i samråd med araberne. Andre igjen inntok en mellomposisjon, hvor man søkte å finne løsninger som kunne lette arabisk-jødisk sameksistens, men hvor de samtidig var skeptiske til arabernes virkelige hensikter. I denne gruppen gjenfinnes også en tro på at materiell utvikling og velstand ville stagge motstanden, og at araberne ville innse at jødisk tilstedeværelse ville føre til bedre levekår for dem. Dette er et argument man kan finne igjen hos de norske jødene i samtiden. I et intervju i et norsk-jødisk tidsskrift på 30-tallet ble de jødiske nybyggerne beskrevet som høyt åndelig utviklet, i motsetning til araberne som burde lære seg «europeisk civilsasjon». Samtidig er det viktig å understreke at påstanden ikke hadde et rasistisk utgangspunkt i den forstand at man mente at araberne ikke hadde intellektuell kapasitet til å få til dette. Snarere var det slik at den arabiske befolkningen ble oppfattet som underutviklet, og at det moderne europeiske livet var ansett som en norm som alle burde tilstrebe.

 

Sionisme etter Israels opprettelse

Med dannelsen av Israel som en jødisk stat i 1948 var den sionistiske bevegelsens mål oppnådd, og man kunne tenke seg at ideologien ikke lenger var så framtredende i jødisk liv. De ulike retningene i organisasjonen ble til politiske partier, og organisasjonen selv skulle arbeide for jødene utenfor Israel. Særlig blant det politiske lederskapet i Jerusalem oppsto det en tanke om at en ”sionist” var en person som av personlig overbevisning emigrerte til Israel, og den var særlig framtredende fram til begynnelsen av 1970-tallet. Men de som bosatte seg i Israel i statens første år var i all hovedsak displaced persons, overlevende jøder som av ulike grunner ikke ville eller kunne bosette seg i sine opprinnelige hjemland etter andre verdenskrig og jøder fra arabiske land som fikk sin tilværelse forverret som en konsekvens av opprettelsen av Israel. De innvandret fordi de hadde få valg, ikke fordi de var ”sionister”.

I praksis var likhetstegnet mellom ”sionist” og innvandring til Israel også sionistorganisasjonens holdning. Derfor sendte de ut representanter som oppholdte seg i jødiske miljøer utenfor Israel over tid. Dette var grupper hvor tilslutningen til den nye statens eksistens var relativt ubetinget, men hvor forståelsen av et sionistisk arbeid strakk seg til å støtte staten økonomisk. Det var et fåtall av disse som flyttet til Israel for godt, og holdningen om at man kunne leve et fullverdig jødisk liv også i diaspora var utbredt. Utsendingene arbeidet etter eget utsagn for en større forståelse blant diasporajødene for den jødiske staten generelt, og dens viktighet i arbeidet for det jødiske folkets enhet og identitet. I egne øyne var organisasjonen og Israels eksistens den enste garantien for en framtidig jødisk eksistens.

Seksdagerskrigen i 1967 markerte et vendepunkt i synet på Israel, særlig blant jøder utenfor Israel, men også blant ikke-jøder. For de sistnevnte ble palestinernes situasjon gradvis mer synlig, og Israel ansett som en okkupasjonsmakt. Men for jødene hadde den korte krigen også en annen funksjon. For første gang siden opprettelsen var det en frykt for at staten skulle utslettes, blant annet på grunn av Gamal Nasser, Egypts presidents, aggressive ønske om at jødene skulle kastes på sjøen. Også media i de arabiske landene truet de israelske jødene med total utslettelse, og det fantes en redsel om et nytt forestående Holocaust. Selv om man i etterkant mener at retorikken ikke var ment bokstavelig, var det ikke slik det ble oppfattet i samtiden, og den mobiliserte diasporajødene på en helt ny måte. Mange jøder ønsket å dra til Israel og kjempe fysisk for landets overlevelse. Med Holocaust i minnet ble Israels karakter av fristat viktig – Israel var et sted man kunne dra til dersom det skulle oppstå et nytt forsøk på å tilintetgjøre jødene.

Men langtidsvirkningene er også interessante. Israels nye posisjon i regionen ble oppfattet som en styrke av jøder utenfor. Landet var ikke lenger en ”fattig slektning” man følte seg forpliktet til å hjelpe, den overbevisende og raske seieren beviste at landet var en maktfaktor man måtte regne med. Israel ble et land man kunne være stolte av og et eksempel på hva jøder kunne få til – bare de fikk sjansen. En annen konsekvens var at landets rolle som et jødisk-kulturelt inspirasjonssentrum ble tydeligere, særlig for generasjonene som ble født etter krigen. Et opphold en periode på en kibbutz ble langt mer vanlig denne gruppen, og flere en tidligere bosatte seg for godt i Israel. De som kom tilbake tilførte de jødiske miljøene ny inspirasjon og forståelse av hva det vil si å være jøde. Det offisielle Israels gradvise aksept av jødisk liv i diaspora forsterket tilnærmingen. Utviklingen ble forsterket av de vestlige landenes generelle proisraelske holdninger, og det at man kunne vise solidaritet med Israel uten å bli anklaget for å være illojale i det landet man bodde i. Israels eksistens virket samlende på jøder i og utenfor landet.

Samtidig var det ikke slik at solidariteten med staten varte livet ut for alle, og et opphold kunne også være en øyeåpner for palestinernes situasjon. Israels karakter av å være en jødisk stat skulle i årene framover i økende grad bli diskutert blant jøder, med invasjonen av Libanon i 1982 som et viktig skille. Jødene i diaspora og Israel var dypt delt med hensyn til invasjonen, og massakrene i Sabra og Chatilla forsterket kløften. Og med massakrene forsvant dessuten forestillingen om Israel som den ideelle staten i jødenes øyne. Overgangen til Likudstyrte regjeringer virket også splittende, og viser at de politiske forholdene i Israel kan være utslagsgivende for diasporajødenes grad av tilhørighet til landet.  Men fortsatt er det slik at postsionistene – talspersoner for at Israels jødiske karakter skal opphøre – er i et lite mindretall.

Et nyere fenomen både i og utenfor Israel er det som er blitt omtalt som neosionisme. De består i stor grad av ortodokse og politisk sett svært konservative jøder. De er sterkt kritiske til hvordan den sekulære sionismen har virket inn på jødisk liv både i og utenfor Israel, og mener at bevegelsen har medvirket til at jøder er blitt fremmedgjort overfor det spesifikt jødiske, og at jødene nå er inne i en dyp åndelig krise. For denne retningen er løsningen bare en nasjonal-religiøs og ortodoks koalisjon i Israel. I vår sammenheng er de interessante ved at de sterkt oppfordrer til bosetting i Israel, som settlere.

 

Avslutning

Den sionistiske ideologien hadde fram til 1948 som mål å opprette en jødisk stat i det daværende Palestina, og den internasjonale sionistiske organisasjonen jobbet målbevisst for å få dette til. Samtidig utviklet det seg ulike retninger som hadde ulike syn på hva sionistisk virksomhet var og hvordan en framtidig jødisk stat skulle være.

Etter 1948 kan hovedmålet sies å ha vært en jødisk enhet. I Israel definerte man lenge dette som at alle jøder skulle emigrere til den unge staten, mens i diaspora var enhetsfølelsen mer av økonomisk karakter. Seksdagerskrigen i 1967 førte til en større grad av enhet på tvers av grenser, og til at landets posisjon som et kulturelt inspirasjonssentrum ble sentral. I de siste tretti årene har utviklingen gått i flere ulike retninger, og målet om en forening av alle jøder synes fjernt. Men samtidig mobiliserer Israel fortsatt majoriteten av verdens jøder – på godt og vondt – enten de er uttalte kritikere av staten, dens eksistens eller den politikk eller de ønsker en fornyet og forsterket jødisk karakter, slik som blant neosionistene.

 


Forslag til videre lesning

V. K. Banik. Neste år i Jerusalem? Sionisme blant de norske jødene i mellomkrigstiden, HL-senterets skriftserie nr. 1, 2007

D. Bankier (red.). The Jews are Coming Back. The Return of the Jews to their Countries of Origins after WWII, New York, Oxford og Jerusalem 2005

D. Ben-Moshe og Z. Segev (red.). Israel, the Diaspora and Jewish Identity, Brighton og Portland 2007

M. Berkowitz. Western Jewry and the Zionist Project, 1914–1933, Cambridge 1997

P. Birnbaum og I. Katznelson (red.). Paths of Emancipation. Jews, states, and citizenship, Princeton 1995

A. Dieckhoff. Invention of a Nation. Zionist Thought and the Making of Modern Israel, New York 2003

J. Frankel og S. J. Zipperstein. Assimilation and Community. The Jews in nineteenth-century Europe, Cambridge 1992

Y. Gorny. The State of Israel in Jewish Public Thought, New York 1994

Y. Gorny. Zionism and the Arabs: A Study of Ideology, Oxford 1987

H. Haumann. A History of East European Jews, Budapest og New York 2002

P. E. Hyman. Gender and Assimilation in Modern Jewish History: The Roles and Representation of Women, New Haven 1991

D. N. Izraeli. Women’s Movement in Palestine, 1911–1927, a Sociological Analysis, 1982 Signs 7 (1): 92

M. A. Kaplan. The Making of the Jewish Middle Class. Women, Family, and Identity in Imperial Germany, New York og Oxford 1991

J. Katz. Out of the Ghetto. The Social Background of Jewish Emancipation, 1770-1870, Cambridge, Massachusetts 1973

B. Kimmerling og J. S. Migdal. The Palestinian People. A History, Cambridge og London 2003

E. Lederhendler (red.). The Six-Day War and World Jewry, Bethesda 2000

W. Laqueur. A History of Zionism, New York 1972

B. Morris (red.). Making Israel, Ann Arbor 2008

B. Morris. The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited, Cambridge 2004

B. Morris. Righteous Victims. A History of the Zionist-Arab Conflict, 1881-2001, New York 2001

D. N. Myers og D. B. Rudeman (red.). The Jewish Past Revisited. Reflections on Modern Jewish Historians, New Haven 1998

M. Oren. «The Revelations of 1967. New Research on the Six Day War and Its Lessons for the Contemporary Middle East», Israel Studies 2005, nr. 2, 10: 1-14

I. Pappe. A History of Moderen Palestine, Cambridge 2004

D. Penslar. Israel in Jewish History. The Jewish State in Comparative Perspective, London og New York 2007

J. Reinharz og A. Shapira. Essential Papers on Zionism, London 1996

A. Shapira og D. J. Penslar. Israeli Historical Revisionism From Left to Right, London og Portland 2003

G. Shimoni. The Zionist Ideology, New England, London og Hanover 1995

G. Sheffer. «Is the Jewish Diaspora Unique? Reflections on the Diaspora’s Current Situation», Israel Studies 2005, 10: 1-35

A. Shlaim. The Iron Wall. Israel and the Arab World, New York 2001

L. J. Silberstein (red.). The Other in Jewish Thought and History. Constructions of Jewish Culture and Identity, New York og London 1994

L. J. Silberstein. The Postzionism Debates. Knowledge and Power in Israeli Culture, New York og London 1999

H. Wettstein (red.). Diasporas and Exiles. Varieties of Jewish Identity, Berkeley og Los Angeles 2002

R. S. Wistrich (red.). Terms of Survival. The Jewish World since 1945, London og New York 1995

Y. Zerubavel. Recovered Roots. Collective Memory and the Making of Israel National Tradition, London og Chicago 1995
 

Emneord: Sionisme, Emansipasjon
Publisert 6. okt. 2011 09:34 - Sist endret 14. juni 2012 11:34