Jødedom

Den eldste av de tre monoteistiske religionene har en historie som strekker seg flere tusen år tilbake. Det har aldri eksistert én jødedom, like lite som dagens jødiske religion kan karakteriseres som én jødedom. Den jødiske religionen kjennetegnes snarere av at den gjennom alle tider har avspeilet et mer eller mindre stort antall religiøse strømninger og teologiske posisjoner.

Menoraen er et gammelt symbol innen jødedommen.

HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.

Betegnelsen «jødedom» for det jødiske religionsfellesskapet har sin opprinnelse i antikken. Betegnelsen opptrer første gang i et skrift forfattet av gresktalende jøder i det 1. århundre f. Kr. i 2. Makkabeerbok (2. Makk 2:21; 8:1; 14:38). Der brukes betegnelsen som beskrivelse på dem som holdt fast på den jødiske tro og forsvarte den mot den helleniserende religionspolitikken under selevkidenes overherredømme.

Ordstammen «jehudi», som er grunnlaget for betegnelsen «jødedom», finnes allerede i den hebraiske Bibelen i betydningen «innbygger i riket J(eh)uda» eller «judeer», en person som etnisk-geografisk tilhører forvaltningsenheten Judea. På grunn av Judas eller Judeas ledende stilling etter det babylonske eksilet ble betydningen av betegnelsen «judeer» i antikken utvidet til en samlebetegnelse for alle som tilhørte Israels folk og var tilhengere av den jødiske religion.

Navnet «Israel» er vesentlig eldre. Dette navnet opptrer første gang i bibeltekstene om patriarken Jakob: Han fikk «Israel» som hedersnavn etter å ha kjempet med Gud ved elven Jabbok (1. Mosebok 32:29). Jakob fikk navnet Israel fra Gud en gang til – denne gangen sammen med konkrete løfter: «Det landet jeg har gitt til Abraham og Isak, det landet gir jeg deg og ætten din etter deg.» (1. Mosebok 35:12) Betegnelsen «Israel» eller «Israels folk» og «Israels barn» eller «Israelitt» i den hebraiske Bibelen eller i frittstående tekster henviser direkte til Jakob og løftene han fikk av Gud.

Opprinnelse

Ut fra perspektivet til tradisjonell jødisk teologi er religionen grunnlagt på at Gud har gjort to valg – av patriarken og av Israel. Gud velger på eget initiativ ut patriarken Abraham og hans familie som troende; han fører dem ut av Mesopotamia til Kanaan, der han oppretter en pakt med Abraham (1. Mosebok 17:4–8). Som tegn på denne pakten skal Abraham og alle hans mannlige etterkommere omskjæres. Gud fornyer løftene overfor Abrahams etterkommere Isak og Jakob og fører Josef og brødrene hans til Egypt. Han redder israelittene fra egyptisk slaveri og bringer dem til Kanaan. På Sinaifjellet fornyer og fullbyrder Gud sitt løfte om en evig pakt med Abrahams etterkommere ved å overlevere Toraen til Israel og ved at folket bekjenner seg til Guds ord.

En vitenskapelig utredning om fremveksten av monoteisme i jødedommen vil være betydelig mer komplisert og usikker. I motsetning til i den jødiske tradisjonen er det i den vitenskapelige debatten vært omstridt hvorvidt den bibelske fortellingen kan tjene som grunnlag for en historisk konstruksjon av prosessene som førte til opprettelsen av Israel.

De semittiske stammene anses som de tidligste utøverne av den israelittiske religionen. De levde halvnomadisk og livnærte seg hovedsaklig på småfedrift og litt åkerbruk i fjellområdene i Kanaan (Galilea, Transjordan). Familiegruppenes religiøse tilbedelse var sannsynligvis begrenset til bare én guddom, familieguden, uten at dette utelukket eksistensen av andre guder. Dette monolatristiske gudsbildet var knyttet til ideen om en frelsende gud som hadde sin opprinnelse utenfor det israelittiske stammeforbundet. Det er påvist forestillinger av denne typen blant de kenittiske stammene.

I kjølvannet av den politiske og kulturelle kampen mot filisterne ble det rundt 1000 f. Kr. dannet stater, som ble kalt Israel (i nord) og Juda (i sør). I forbindelse med dette ble det oppført nasjonale helligdommer: i Betel og Dan for kongeriket i nord og tempelet i Jerusalem for monarkiet i sør. Kulten som ble utøvd på disse stedene, var tilpasset til det monarkiske styresettet, og kongen fungerte som mellomledd mellom Gud og folket. Disse endringene førte til at stammens eldste mistet alle religiøse funksjoner. Det oppstod derfor langvarige spenninger mellom stats- og familiereligionen, noe som ble ytterligere forsterket av sosiale konflikter mellom befolkningen i byene og på landet. Motstanden mot denne statsreligionen, som av politiske grunner var synkretisk orientert (dvs. en blanding av elementer fra ulike religioner og trossystemer), ble fra det 8. århundre f. Kr. ledet av profetene. I kongeriket Juda ble det etter nordrikets undergang gjort store anstrengelser for å knytte sammen kongedømmets interesser og profetenes krav om sosial utjevning og en streng avgrensning mot fremmede kulturer. Grunntrekkene i disse prestestyrte reformbestrebelsene er beskrevet i 5. Mosebok. I bibelforskningen er dette kjent som den deuteronomiske reformen. Tapet av selvråderetten og ødeleggelsen av tempelet som følge av Nebukadnesars seier over Juda 586 f. Kr. samt deportasjonen av overklassen til Babylon var historiske vendepunkter som krevde et teologisk svar. I det babylonske eksilmiljøet oppsto det derfor et teologisk system som gikk ut på at tapet av landet og tempelet ikke skyldtes svakhet hos Gud, men mangel på trofasthet mot pakten blant det israelittiske folket. Folket måtte være åpne for åpenbaringer og overholde Guds bud, så kunne det bli mulig å vende tilbake og etablere det israelittiske samfunnet igjen. Når det gjelder overgangen fra et monolatristisk til et monoteistisk gudsbilde, var en annen teologisk innovasjon i eksilmiljøet utslagsgivende: Inntrykket av et håndgripelig gudsnærvær i Babylon skapte forestillingen om at Gud ikke bare hadde innflytelse i det lovede landet Israel, men i hele verden. At Israels Gud hersket over alle folkeslag, som var kjernen i det nye gudsbildet, førte til benektelse av eksistensen av andre guder.

Den teologiske utviklingen under det babylonske eksilet medførte også endringer i ritualene og i betydningen av religiøse normer: Offerkulten ble erstattet av gudstjenester med formidling av Guds ord. Samtidig ble det lagt større vekt på normene i forbindelse med omskjæringen og sabbaten, kostholdsreglene og ritualene, noe som avgrenset det jødiske samfunnet tydeligere fra omgivelsene.

Retninger (og utbredelse)

Den jødiske religionen har gjennom alle tider vært mangfoldig. Jødedommen har gjennomgått ulike faser, hvor blant annet fariseerne, saddukeerne og gruppen ved Qumran har hatt en mengde divergerende trosoppfatninger. Avgjørende for eksistensen av forskjellige religiøse retninger er imidlertid det som jødene i babylonsk eksil var det første eksempelet på, nemlig diasporaen («spredning», jødiske lokalsamfunn utenfor Palestina/Israel). Etter ødeleggelsen av det andre tempelet i år 70 e. Kr. ble jødedommen et trossamfunn som var basert i Europa, Nord-Afrika og i Midt-Østen. Den geografiske avstanden mellom jødene i diasporaen førte til at det oppsto forskjellige religiøse kulturer. De viktigste helt frem til i dag er kjent som Sefarad og Askenas.

Betegnelsene Sefarad og Askenas henviser til de geografiske utbredelsesområdene til disse gruppene i middelalderen: Det hebraiske ordet sefarad er navnet på den iberiske halvøya, mens askenas på den tiden var den vanlige jødiske betegnelsen på Tyskland og Frankrike. Forskjellene mellom den sefardiske og askenasiske jødedommen dreier seg om regeltolkningene, gudstjenesten og tradisjonene.

Den sefardiske jødedommen fikk som et resultat av skriftene til sine representanter, f.eks. Maimonides, en fremtredende rolle innen jødisk filosofi i middelalderen, og har gjennom Kabbalah («overlevering», «tradisjon») også frembrakt den jødiske mystisismen.

Fra tidlig moderne tid ble den askenasiske jødedommen gjennom sin utvikling i Øst-Europa den viktigste og demografisk største gruppen innenfor jødedommen. I det 18. og 19. århundre ble de religiøse skolene som er relevante i dag, utviklet i denne kulturkretsen: hasidisme samt reformatisk, konservativ og nyortodoks jødedom.

Hasidismen oppsto i Øst-Europa mot slutten av det 18. århundre, og var på den tiden en motkraft mot den senantikke, religiøse tradisjonen. Sistnevnte krevde i sin daværende form livslang studie av skriftlige og muntlige tradisjoner (Torah og Talmud), noe som på grunn av den vanskelige økonomiske situasjonen ikke var mulig for majoriteten av den jødiske befolkningen. Dette førte til en kløft mellom en lærd elite og en religiøst marginalisert masse med lavere utdannelse. Det teologiske konseptet til grunnleggeren av hasidismen, Israel ben Elie'ser Baal Shem Tov (1699–1760) var at også enkle troende kunne strebe etter kontakt med Gud (devekut) på grunnlag av tankegods fra den jødiske mystisismen. Dette skulle ikke kreve dyptpløyende studier, men være mulig gjennom daglig bønn.

Liberal jødedom samt konservativ og nyortodoks jødedom er derimot retninger som utviklet seg i Sentral-Europa i det 19. århundre. Årsakene var dyptgripende samfunnsmessige endringer, som at borgerne fikk mer makt, og virkningen av den europeiske opplysningstiden i det 18.århundre. De mellomeuropeiske jødene ble også påvirket av dette. Grunnleggeren av Haskalah (den jødiske opplysningen), Moses Mendelssohn (1729–1786), krevde derfor en endring av det jødiske utdannelsessystemet. I skriftene sine trakk han frem den generelle gyldigheten og det rasjonelle grunnlaget for den jødiske troen, og ga en opplyst beskrivelse av det jødiske trossystemet. Mendelssohn holdt likevel fast på troen på åpenbaringens overnaturlige karakter og fulgte budene på tradisjonell måte.

Sett i sammenheng med de europeiske bestrebelsene på å frigjøre jødene, noe som først og fremst var basert på en forventning om at jødene måtte integreres i det kristendominerte samfunnet og den kristne kulturen, sto derfor Mendelssohns tilhengere overfor en utfordring: Den jødiske religionens selvstendighet måtte belegges gjennom en endring av tradisjonene uten at man helt mistet forbindelsen til forfedrenes tro.

De første reformerte gudstjenestene som ble initiert i 1810 av Israel Jacobson (1768–1828) i Seesen (Harz), skilte seg i alle fall klart fra tidligere tradisjoner. Bønner og salmer ble oversatt til tysk, tolkningen av Tora-avsnitt ble fremført på tysk og bar-mitzva for gutter og jenter ble erstattet av konfirmasjon. Tilsvarende bestrebelser ble også gjort av «reformsamfunnet» som ble stiftet i Hamburg i 1817, og som ble den første permanente reformatiske menigheten. Den viktigste representanten for den liberale jødedommen var rabbineren (ekspert på religiøs lov) og orientalisten Abraham Geiger (1810–1874).

Radikale standpunkter innenfor den jødiske reformbevegelsen, som for eksempel fra rabbineren Samuel Holdheims (1806–1860), som forfektet en fullstendig konfesjonalisering av jødedommen med en sterk tilnærming til storsamfunnet, førte til at det oppsto en konservativ trosretning. Under ledelse av Zacharias Frankel (1801–1875) utviklet det seg en moderat reformbevegelse som ønsket å beholde hebraisk under gudstjenesten at tradisjonene skulle respekteres. Den nyortodokse jødedommen, som også oppsto i Tyskland i det 19. århundre, forsøkte å møte de moderne utfordringene ved å finne svar som var forankret i tradisjonen. Frankfurt-rabbineren Samson Raphael Hirsch (1808–1888) var en av de viktigste tenkerne og representantene. Hirsch hadde suksess med å gå inn for at de ortodokse menighetsmedlemmene skulle løsrive seg fra det jødiske trossamfunnet i et «israelittisk religionsfellesskap». I skriftene sine prøvde Samson Raphael Hirsch gjennom systematiske utlegninger å gjøre påbudene i Toraen rasjonelle og tilgjengelige i henhold til mottoet Talmud Torah «im derech eretz» (å leve et moderne liv, men likevel ha uinnskrenket troskap mot Toraen). Rabbineren Esriel Hildesheimer i Berlin hadde tilsvarende mål som Hirsch.

Nasjonalsosialismen avbrøt den ekstremt fruktbare religiøse utviklingen innen tysk jødedom; både liberale og tradisjonelle jøder ble fordrevet fra Tyskland eller myrdet. Siden midten av det 19. århundre har det også utviklet seg liberale strømninger blant jødene i Storbritannia og Nord-Amerika; og selv om det etter 1945 er etablert nye jødiske miljøer i Tyskland, har jødedommen sitt sentrum i Nord-Amerika.

Rekonstruksjonismen, den yngste retningen innen askenasisk jødedom, oppsto i Nord-Amerika på 1920-tallet. Grunnleggeren, rabbineren Mordechai M. Kaplan (1881–1983), så jødedommen som en religiøs sivilisasjon i stadig endring. Målet med rekonstruksjonismen er å starte en fornyelse av religionen og verdiene, som tilhengerne av forskjellige retninger kan bekjenne seg til.

Mangfoldet av religiøse retninger har preget jødedommen helt frem til i dag. Av den jødiske befolkningen i USA, som med 5,2 millioner utgjør det største jødiske samfunnet utenfor Israel, er 39 % medlemmer av liberale synagoger. 33 % er medlemmer av en konservativ, 21 % av en ortodoks og 3 % av en rekonstruksjonistisk synagoge; 4 % bekjenner seg til andre trossamfunn enn jødedommen (kilde: National Jewish Population Survey 2000-01 for United Jewish Communities). De liberale og rekonstruksjonistiske jødene har dannet en global organisasjon for liberal jødedom (World Union for Progressive Judaism), som på mange områder samarbeider med konservative jøder. Konservative og liberale kvinnelige og mannlige rabbinere anerkjenner hverandre. De ikke-ortodokse jødene utenfor Israel utgjør omtrent et tre-fjerdedels flertall innen jødedommen.

I Norge er jødene blant de minste religiøse minoritetene. Det bor nå ca. 1500 jøder her i landet, de fleste i Oslo. Det Mosaiske Trossamfund i Oslo (PO Box 2722, 0131 Oslo, www.dmt.oslo.no) er ortodoks-orientert og har ca. 850 medlemmer. I tillegg er det en organisasjon for progressiv jødedom, Foreningen Progressiv Jødedom i Norge (Herslebs Gate 42, 0578 Oslo, http://pjnorge.no/index.html,) en liberal jødisk forening. Det Mosaiske Trossamfunn finnes også i Trondheim (Postboks 3563 Hospitalsløkkann, 7419 Trondheim; www.dmt.trondheim.no). Det er en liten jødisk menighet.

Skrifter

Den viktigste skriften i den jødiske religionen er kjent under mange navn: Faguttrykket «den hebraiske Bibel» refererer til at brorparten av bibeltekstene er skrevet på hebraisk. I den jødiske religionen benyttes imidlertid betegnelsen Tanákh, et akronym dannet av de første bokstavene (T-N-K) i hoveddelene: Torah (hebraisk: loven), Nevi'im (profetene) og Ketuvim (skriftene). Rekkefølgen til de tre hoveddelene i den hebraiske Bibelen avspeiler dessuten hvordan de har oppstått. Det er en vanlig antakelse at Toraen, som er basert på mye eldre tradisjoner, ble samlet i slutten av det 6. eller i begynnelsen av det 5. århundre f. Kr. i perioden rundt det babylonske eksilet.

Nevi'im fikk derimot ikke sitt endelige omfang før i det 3. århundre f. Kr., og tekstinnholdet i Ketuvim var ikke ferdig før fremveksten av rabbinsk jødedom etter år 70 e. Kr.

Toraen rangeres høyest blant tekstene i Tanakh og generelt blant jødiske religiøse skrifter fordi den bygger på det grunnleggende uttrykket for Guds vilje som Israel mottok på Sinai-fjellet. De er målestokken og referansepunktet for alle andre tekster i den jødiske religionen. Innholdet krever analyse og moderne tolking for å kunne tilpasses til en spesifikk livssituasjon; endring av tekster som forstås som guddommelige åpenbaringer, er tabu i den jødiske tradisjonen. Innholdet i de fem mosebøkene i Toraen forteller Israels historie fra skapelsen av verden til den første profeten Mose død.

De seks første bøkene i den andre delen i Tanakh, som kalles Nevi'im, beskriver hendelser etter Mose død frem til det babylonske eksilet. I motsetning til tidligere tekster inneholder den siste delen av Tanakh, Ketuvim, tekster av svært varierende karakter. Her finner vi skrifter med visdomsord i poetisk form som salmer, historiske tekster om for eksempel Ester og Esra eller innhold av profetisk-apokalyptisk karakter som i Daniels bok.

Gjennom hele Bibelen finnes det verker som den jødiske religionen har frembrakt. Epoken med det andre tempelet (540 f. Kr.–70 e. Kr.) var en av de mest produktive periodene i hele den jødiske litteraturhistorien. De filosofiske verkene til Filo fra Alexandria og de historiske skriftene til Flavius ​​Josefus er eksempler på dette, i likhet med bøkene som ble funnet i Qumran og en mengde anonyme apokalyptiske skrifter og testamenter. Størst betydning for religionen har skriftene som kalles apokryfe tekster fått – for eksempel Makkabeerbøkene, Tobits bok og Salomos visdom. De ble ikke tatt med ved kanoniseringen av Tanakh, men inngår i den eldste greske oversettelsen av Bibelen, Septuaginta, og har på den måten blitt med i kristendommens kanon.

Muntlig Tora er en samling muntlige overleveringer som er skrevet ned om tradisjoner, lover og skikker i århundrene etter ødeleggelsen av det andre tempelet. I tillegg gir Mishnah, som stammer fra ca. 200 e. Kr., et systematisk innblikk i jødisk lov og tolkningen av bibelske påbud. Gemara, en samling av rabbinske diskusjoner, basert på Mishnah, inneholder både halakiske (lovtolkende) og haggadiske (belærende eller fortellende) elementer. De to samleverkene har fått plass i Talmud, en samlet oversikt over jødisk tenkning. Dette er et kompendium som finnes i to versjoner – Den jerusalemske Talmud som ble nedtegnet i Palestina og den babylonske Talmud fra akademiene der. Det stammer fra det 4. og 5. århundre e. Kr.

Jødiske bibelkommentarer fra det 3. århundre e. Kr. til middelalderen er samlet under navnet midrash. Den mest berømte kommentaren til Bibelen og den første trykte boken på hebraisk kom ut i 1475. Forfatteren er Rabbi Salomo ben Isaak (1040–1107), også kalt Rashi, fra Troyes i Frankrike.

Viktige skrifter stammer også fra den sefardiske jødedommen. Spanskfødte Moses ben Maimon (1135–1204), lege hos den egyptiske sultanen, forfattet halakiske og filosofiske verker under navnet Maimonides. Josef Karo, en teolog og lovtolker som ble født i Spania i 1488, skrev «Schulhan Arukh», et halakisk kompendium som i en enkel og pregnant stil og uten kildeangivelser presenterer gjeldende lovtolkning i den sefardiske jødedommen. Kraków-rabbineren Moshe Isserles (1525–1572) fulgte opp med en kommentar med navnet «Mappa», som inneholder den askenasiske tolkningen. Sammen danner disse to skriftene – i alle fall innen ortodoksien – den gjeldende lovkodeksen frem til i dag.

Lære (sentrale trosbegreper)

Som oversikten over fremveksten av de religiøse retningene innen jødedommen allerede antyder, kan det ikke identifiseres noen enhetlig lære innen dagens jødiske religion. Følgende grunnleggende ideer kan likevel være et grunnlag for forståelse mellom jøder som bekjenner seg til forskjellige skoler:

Et religiøst liv

Tradisjonell jødedom med sine ritualer omfatter alle aspekter av menneskelig eksistens. Seremonier, funksjoner og symboler hjelper de troende med å leve et tilstrekkelig etisk og religiøst liv. Dessuten er det seremonier og høytider til minne om den omvekslende jødiske historien.

Man kan skille mellom permanente vitnesbyrd og sykliske elementer i den jødiske troen. Mezuzahen tilhører den første kategorien, en liten beholder som er festet til dørkarmen i jødiske hjem. Den inneholder en pergamentrull med den viktigste jødiske bønnen, Shema, (5. Mosebok 6:04; Joma 6:2; 5. Mosebok 6:5–9; 5. Mosebok 11:13–21; 4. Mosebok 15:37–41) for å markere at boligen er et hellig sted.

Kashrut-regler (jødiske kostholdslover, blant annet om bruk av visse dyrearter samt forbud mot blanding av melk og kjøtt) er også selvsagte elementer i et religiøst liv for ortodokse og konservative jøder.

De sykliske elementene i troen reguleres av den jødiske kalenderen. Den baserer seg på en måned med 29 ½ dager; derfor settes det inn en skuddårsmåned hvert 19. år. Året beregnes ut fra informasjon i Bibelen: 2007 tilsvarer for eksempel 5767/5768 etter jødisk tidsregning.

De daglige gjøremålene består blant annet av å be tre ganger: morgen, middag og kveld. Resitasjon av velsignelser i forbindelse med alle handlinger og situasjoner i hverdagen er også en del av trossystemet.

Sabbaten er den viktigste religiøse begivenheten i løpet av uken. De troende hengir seg til bønn og studier fra solnedgang fredag til etter solnedgang lørdag. Den hellige perioden markeres med lystenning ved begynnelsen og slutten av sabbaten. Den anses som et symbol på pakten mellom Gud og Israels folk (2. Mosebok 31:16–17). For å holde hviledagen hellig (1. Mosebok 2:2–3; 2. Mosebok 20:8–11) krever tradisjonen at alle troende skal avstå fra arbeid. Felles feiring av sabbaten i familier og menigheter representerer et viktig samlende element for jøder over hele verden.

Fra et teologisk perspektiv er sabbaten den viktigste høytiden i den jødiske kalenderen. Jødenes liv påvirkes imidlertid også av helligdager på bestemte tider av året. Disse høytidene stammer fra den sesongavhengige syklusen i det gamle Israel og er derfor viktige bindeledd til det gamle hjemlandet. Det skilles mellom valfartshøytidene Pessach, Shavuot og Sukkot, de store helligdagene Rosh Hashana og Yom Kippur og de mindre helligdagene Hanukkah og Purim. Valfartshøytidene var opprinnelig knyttet til kulten rundt tempelet i Jerusalem, men har med referanse til Israels historie – det vil si utgangen fra Egypt (Pessach), ørkenvandringen (Sukkot) og åpenbaringen på Sinai (Shavuot) – først og fremst en erindringsfunksjon. Tilbakeblikket på viktige begivenheter i jødisk historie er også fremtredende ved Hanukkah og Purim selv om disse mer har preg av glade og livlige feiringer.

Nyttårsfeiringen Rosh Hashana og forsoningsdagen Yom Kippur legger derimot vekt på de etiske dimensjonene ved den jødiske tro. Under Rosh Hashana tenker den troende over tidligere handlinger og vurderer endringer i sin livsførsel når det nye året begynner på denne dagen. De etterfølgende 10 dagene frem til Yom Kippur, også kjent som forsoningsdagene (Yamim Noraim), bør man ta fatt på den praktiske gjennomføringen av sine forsett. Også Yom Kippur er tilegnet anger over egne synder. De troende oppholder seg i synagogen hele dagen, der de faster og ber Gud om forlatelse for synder som er begått mot Gud og medmennesker. Frem til denne dagen har de også forsøkt å løse mellommenneskelige konflikter og godtgjøre urett som er begått mot andre.

Innen jødedommen regnes gutter for religiøst ansvarlige når de er 13 år gamle. På den første sabbaten etter 13-årsdagen kalles gutten inn til Toralesning i synagogen som bar mitzvah (sønn av pakten). Høytiden er et uttrykk for at gutten er et fullverdig medlem av menigheten og har de religiøse rettighetene og pliktene til en jødisk mann – han kan bære tefillin og vil bli regnet som en minjan – og dermed som fullt ut ansvarlig for sine handlinger. Jenter blir bat mitzvah (datter av pakten) og dermed religiøst ansvarlige når de er 1 år gamle. Men det er bare i ikke-ortodokse menigheter at også jenter innkalles til lesing av den hebraiske Bibelen.

 

Utdypende artikkel om jødedom

 

 

Emneord: Jødedom Av Walter Homolka
Publisert 6. okt. 2011 09:34 - Sist endret 29. apr. 2020 13:01