Hva er en minoritet?

Hva er en minoritet? Minoritetsbegrepet slik det brukes i både forskning, offentlige debatter og i menneskerettslige konvensjoner, kan vise til ulike fenomener. Minoriteter kan være av yrkesmessig, livssynsmessig, seksuell, språklig, nasjonal, religiøs eller etnisk art, og en gruppe som utgjør en minoritet på landsbasis, kan være en majoritet regionalt eller lokalt.

Det samiske flagget ble offisielt anerkjent i Norge i 2003.

HL-senteret gjør oppmerksom på at artikkelen er snart ti år gammel og skal oppdateres.

I denne teksten skal vi se på noen fellestrekk som går igjen blant de befolkningsgruppene som kan plasseres i kategorien «minoritet», og på noen definisjoner av ulike minoritetsgrupper. Avslutningsvis settes minoritetsbegrepet i sammenheng med nasjonalstatenes fremvekst og utarbeidelsen av spesielle rettigheter for en minoritetsbefolkning.  

Definisjon

Det finnes ingen internasjonal enighet om hvordan begrepet minoritet bør defineres.  Det er fordi selve fenomenet «minoritetsgruppe» er så variert: Karaktertrekk som passer for en gruppe, kan være fraværende i en annen gruppering. I det følgende skal vi se på noen slike fellestrekk blant nasjonale minoriteter, urbefolkningsminoriteter og innvandrede minoriteter.

En minoritetsbefolkning  kan være geografisk samlet kun ett sted i verden, eller de kan bestå i grupperinger på atskilte steder. En minoritetsbefolkning kan også, som vist til, være i minoritetsposisjon i ett land, men utgjøre majoritetsbefolkningen i et annet, eller de kan utgjøre grupper som er i mindretall overalt hvor de befinner seg. Ut fra historiske kriterier kan det skilles mellom grupper som har opprinnelig eller langvarig tilknytning til en stats territorium, og grupper som relativt nylig er kommet til landet. De førstnevnte kalles nasjonale minoriteter, de sistnevnte innvandrede minoriteter. Blant de nasjonale minoritetene kan en skille ut grupper som er blitt minoriteter ved at andre har erobret eller kolonisert landområdet deres; dette er urbefolkningsminoriteter.

Det finnes altså en del elementer som gjerne er tilstede i en befolkning som kan defineres som en minoritet. Den følgende definisjonen går ut på å fremheve noen slike elementer eller kriterier for betegnelsen minoritet. Definisjonen er blitt brukt i mange internasjonale sammenhenger med referanse til FN:

A group numerically inferior to the rest of the population of a State, in a non-dominant position, whose members – being nationals of the State – possess ethnic, religious or linguistic characteristics differing from those of the rest of the population and show, if only implicitly, a sense of solidarity, directed towards preserving their culture, traditions, religion or language. (F Caportorti 1979 s. 96).

Vi skal nå se nærmere på denne definisjonen og trekke frem enkeltelementene i den. Slik blir det også klarere hva som gjør det komplisert å fastsette en definisjon gjeldende for alle minoriteter. For det første legges det vekt på at en minoritetsbefolkning må være i numerisk mindretall. Dette er nesten alltid gjeldende i en minoritetsbefolkning, men det finnes unntak. Hvis det innenfor en nasjonalstat er en befolkning som tallmessig er i majoritet, men som befinner seg i en undertrykket posisjon, kan den likevel betegnes som en minoritet. Formuleringen fra definisjonen over om at «gruppen befinner seg i en maktmessig underlegen posisjon (non-dominant position)» blir her avgjørende. Det er et viktig poeng at en minoritet ikke skal inneha en dominerende posisjon i et samfunn. Sosiologisk sett er dermed en minoritetsgruppe en befolkning som innehar en underordnet posisjon i samfunnet. Eksempelvis var det ikke uvanlig å betegne den sorte befolkningen i Sør-Afrikas apartheidstider for en minoritet selv om de var i majoritet rent tallmessig.

Det neste punktet i definisjonen over som presiserer at en minoritetsbefolkning må inneha statens nasjonalitet for å være et statlig ansvar, kan også være problematisk. Hva med en minoritetsbefolkning som ikke har oppnådd statsborgerskap men likevel befinner seg i et land? Prinsipielt er også disse beskyttet av FNs minoritetsrettigheter. Kriteriet om statsborgerskap kan for eksempel være vanskelig å oppfylle i de tilfeller der en stat har fått nye grenser og omslutter en minoritetsgruppe som ønsker å beholde sitt tidligere statsborgerskap. Det største problemet er likevel i forbindelse med minoritetsgrupper som lever som nomader og dermed nektes rettigheter som minoritet av et lands myndigheter.

At en minoritetsgruppe skal inneha religiøse, etniske eller språklige karaktertrekk som skiller den fra majoriteten, er det vanligste kriteriet i de ulike definisjonene. Like fullt kan vi stille spørsmål ved om dette oppleves som et gjeldende kriterium i en minoritetsgruppe som lenge har vært integrert i et samfunn. Etterkommere av innvandrere som selv kan definere seg som en minoritet kan like fullt dele majoritetens språk og kultur. For mange etterkommere av innvandrere som anser seg selv som norske både i henhold til språk og kultur, definere seg selv og blir definert av andre som del av en minoritetsbefolkning gjennom sitt navn eller hudfarge, altså en mer ”synlig minoritet”.

Det subjektive aspektet i definisjonen over er det som handler om gruppens fellesskapsfølelse og en definert vilje til å bevare sine distinkte karaktertrekk. Nå er nok fellesskapsfølelse svært sentralt i enhver etnisk gruppering, likevel er kravet om at det finnes en subjektiv vilje innad i en minoritetsgruppe til å bevare egenart som en forutsetning for minoritetsbeskyttelse komplisert.(Henrard 2000:23). Kan man for eksempel si at en gruppe ikke kan defineres som minoritet dersom de ikke gjennom historien har hatt en vilje og et motiv til å hegne om sin særegenhet?  Det kan være vanskelig å avgjøre i hvilken grad en stat kan eller bør evaluere en slik «indre vilje» i en gruppe. Det er for eksempel vanskelig å vise en vilje til bevaring av egenart dersom staten har bedrevet en sterk assimilasjonspolitikk og det å tilhøre en minoritet er stigmatisert. I slike tilfeller vil en minoritetsbefolkningen holde sin subjektive vilje til å være annerledes skjult.

På tross av innsigelser og nyanseringer, gir definisjonen en oversikt over de vanligste komponentene som inngår dersom en gruppe har status som minoritet. I Norge er eksempelvis følgende grupper nå anerkjent som nasjonale minoriteter: jøder, kvener, rom (sigøynere), romanifolket (tatere/de reisende) og skogfinner. Alle disse gruppene kan beskrives med følgende definisjon:

Medlemmene lever innenfor statens territorium og er statsborgere av staten, har en lang historisk tilknytning til staten, har distinkte etniske, kulturelle, religiøse eller lingvistiske karaktertrekk, har et visst antall men er færre enn majoritetsbefolkningen, er motiverte for å bevare en felles identitet basert på kultur, religion, språk eller tradisjoner. (Henrard 2000:26)

Norge har undertegnet Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Staten har dermed forpliktet seg til å gi disse gruppene vern mot diskriminering og mulighet til å bevare og utvikle sin egenart, språk og kultur (Kommunal- og regionaldepartementet 2000). Samene har i tillegg status som urfolksminoriteter. Norge har sluttet seg til ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Det betyr at landet har forpliktet seg til å sikre samenes rettigheter som etnisk gruppe så vel økonomisk som kulturelt.

Det største mangfoldet av minoriteter i Norge finner vi blant de innvandrede minoritetene. Nå har Norge aldri vært et homogent land hverken med tanke på kultur, religion eller etnisitet, men det mangfoldet vi har i dag er historisk sett unikt. Norge har i dag en befolkning med bakgrunn i 216 land (2011). Dette har sammenheng med migrasjonsstrømmer og den generelle globaliseringen. Innvandrede minoriteter har ikke krav på de samme særrettighetene som nasjonale minoriteter og urbefolkningen har (som for eksempel retten til indre selvbestemmelse eller rett til land). Internasjonale rettigheter for minoritetsgrupper generelt handler litt grovt sagt om retten til å utøve egen kultur, mens overfor urfolk handler det om mer dyptgripende rettigheter som selvråderetten eller rett til territorium innenfor en nasjonalstat. Dette betyr altså at urfolk som har en historie innenfor en nasjonalstat er omsluttet av andre rettigheter enn nye minoriteter som i hovedsak har kommet som immigranter. Innvandrede minoriteter har «valgt» å flytte inn i nasjonalstaten (som flyktning har man i liten grad valgt sin situasjon, derfor er ordet satt i anførselstegn) i motsetning til de nasjonale minoritetene, som ofte har blitt innlemmet i staten mot sitt ønske. Den type rettigheter innvandrede minoriteter gis av en stat, varierer fra land til land, men de fleste Vesteuropeiske landene har, blant annet ut fra integreringspolitiske hensyn, skapt et rom for retten til bevaring av noen aspekter ved ens kulturelle identitet, som for eksempel retten til å bruke religiøse symboler, retten til å etablere trossamfunn, tilgang på offentlig informasjon på ulike språk eller retten til fri på høytidsdager.

 

Minoritetsgrupper, nasjonalstaten og rettigheter

Vi kan ikke forstå hva en minoritetsgruppe er uten å se på fremveksten av nasjonalstater. Gjennom 1800- og store deler av 1900-tallet har de fleste stater i verden hatt som formål å bli nasjonalstater, det vil si at staten ble sett på som representant for den dominante folkegruppen. Oppbygningen av nasjonalstatene fikk derfor store konsekvenser for etniske eller språklige minoriteter: For å bygge opp homogene nasjoner har minoritetsgrupper ofte blitt utsatt for enten sterk assimilasjon eller ekskludering. Konstruksjonen av nasjonalstaten gikk blant annet ut på å skape en forestilling om en homogen befolkning og  bedrive en nasjonsbyggende politikk som løftet opp majoritetens identitet og marginaliserte eller utdefinerte andre befolkningsgruppers kulturelle eller språklige tradisjoner. I Europa har nasjonsbyggingen blant annet bestått i å sentralisere politisk og juridisk makt i fora dominert av majoritetsgruppen. Majoritetsgruppens språk og kultur dominerte slik alle institusjoner, og usynliggjorde minoriteters språk og kultur i det offentlige rom. (Kymlicka 2007:63).

I dag er det internasjonale regler og organer som regulerer og overvåker nasjonalstatenes behandling av sine minoritetsgrupper, og som ideelt sett skal forhindre at majoriteten er dominerende i alle styrende organer. De internasjonale retningslinjene virker også klart begrensende med hensyn til nasjonalisme tuftet på kulturell homogenitet og gir en visjon av en stat som kan ha mangfold som ideal og mål.

I Europa ble begrepet minoritet juridisk relevant i kjølevannet av første verdenskrig. I likhet med tidligere tiders kriger, førte også denne til territorielle forandringer i form av nye grenser mellom stater. Og nye grenser førte til at nye grupper ble minoriteter i det landet de med ett var blitt innlemmet i. De nye statene så imidlertid gjerne minoritetsbefolkningen som en trussel mot stabiliteten. En måte å sikre lojalitet fra minoritetene var å etablere juridiske normer som skulle gi dem beskyttelse fra staten og dermed hindre muligheten for at de skulle bryte ut. Folkeforbundet etablerte derfor et program som skulle sikre minoritetene internasjonal beskyttelse innenfor den nasjonalstaten de befant seg. For eksempel inngikk Tyskland en avtale med Polen om å beskytte og ivareta bestemte rettigheter for etniske polakker innenfor den tyske grensen mot at Polen garanterte det samme for etniske tyskere i Polen. Dette var dermed et system som kun beskyttet etniske minoriteter som hadde en statsforbindelse.

Folkeforbundets beskyttelsesprogram for minoriteter viste seg å ha liten effekt da andre verdenskrig brøt ut. Nazistenes forsøk på å utrydde de europeiske jødene viser dette med all tydelighet, men også de nasjonale avtalene viste seg å virke mot sin hensikt. Et eksempel er at nazistene forsøkte å rettferdiggjøre sin invasjon av Polen og Tsjekoslovakia med at disse landene misligholdt rettighetene til den tyske minoriteten i områdene. (Kymlicka 2007:29 ). Tysklands utnytting av Folkeforbundets system for beskyttelse av minoriteter, og lojaliteten tyske migranter viste nazistyret, skapte en sterk reaksjon mot ideen om internasjonal beskyttelse av minoriteter etter andre verdenskrig. Etter krigen ble det derfor ansett som viktig å finne en tilnærming som svekket muligheten en minoritetsgruppe hadde til å utfordre statens makt. I en politikk som først og fremst skulle handle om å stabilisere de europeiske nasjonalstatene, ble det et viktig element å ikke gi minoritetsgrupper internasjonalt funderte rettigheter. Etter andre verdenskrig var det med andre ord et tydelig negativt syn på å definere bevarende og beskyttende rettigheter for minoritetsgrupper, og ideen om at de universelle menneskerettigheter skulle gjelde for individer og ikke for grupper ble rådende. Fremfor å beskytte sårbare grupper gjennom grupperettigheter, skulle minoritetene beskyttes indirekte via basiske sivile rettigheter som skulle gjelde for alle uansett gruppemedlemskap. Begrepet «minoritetsrettigheter» forsvant fra det internasjonale politiske vokabular mens «menneskerettigheter» tok over. (Kymlicka 2007:29).

De individorienterte menneskerettighetene kan beskytte minoritetsbefolkningen nettopp som individer, men beskytter ikke deres institusjoner. Dermed kan de ikke føre til økt makt som i neste instans kan true stabiliteten i en nasjonalstat. Ved å ikke ivareta minoritetenes muligheter til å bevare et særegent språk eller kultur, svekket man også deres tydelighet. Slik assimileringspolitikk ble lenge ansett som en viktig strategi for å styrke nasjonalfølelsen.

Etter hvert som sosiale analyser tydeligere og tydeligere viste at medlemmer av minoritetsbefolkningen ofte ble marginalisert og diskriminert i nasjonalstatene, ble spørsmålet om særrettigheter rettet mot grupper igjen relevant. Debattene om behovet for spesielle rettigheter for minoritetsbefolkninger vokste frem gjennom 1960-tallet, og det ble blant annet  forfattet traktater som skulle beskytte mot diskriminering og ikke minst mot folkemord (som International convention on the Elimination of all forms of racial Discrimination eller The Genocide Convention fra 1965)

I løpet av 1980-årene endret det internasjonale politiske klimaet seg ytterligere i forholdmed hensyn til synet på minoritetsrettigheter. Det var først og fremst spørsmålet om urfolks rettigheter som ble tatt opp. Urfolk hadde allerede flere rettigheter som gruppe enn minoriteter generelt, blant annet gjennom konvensjonen fra 1957 Protection and Integration of Indeigenous and Tribal Populations. I 1989 kom det en ny konvensjon som for første gang ikke var orientert mot assimilering/adapsjon, men mot rettigheter til bevaring av særegenheter. Urfoks rett til kontroll over egne institusjoner, som landrettigheter og språkrettigheter, ble slått fast.

Dagens internasjonale regler for beskyttelse av minoriteter hviler på to grunnprinsipper. Det ene er lovforbud mot diskriminering, det andre er tiltak for å beskytte og fremme minoritetsgruppens identitet og særtrekk. Regler som skal beskytte mot diskriminering har som mål å sikre likestilling mellom majoritetsbefolkningen og minoritetsbefolkningen. For å oppnå slik likestilling kan det på visse områder være nødvendig med spesielle regler som både beskytter og fremmer en minoritetsgruppes distinkte karaktertrekk. 

Til tross for at det nå er internasjonal enighet om behovet for å sikre minoritetsgruppers rettigheter, er det ikke gjennomført rettighetspolitiske strategier for minoritetsgrupper i alle europeiske land. Det internasjonale samfunn har heller ikke gjort minoritetsrettigheter juridisk bindende – forslaget om å gjøre FNs erklæring om minoritetsrettigheter til en juridisk bindende konvensjon, har blitt avvist. (Henrard 2000:9) Men det internasjonale fokuset har hatt effekter – for eksempel har flere tidligere kommunistiske stater som ville bli medlem av FN endret sin minoritetspolitikk i henhold til de internasjonale normene.

Den største endringen i forholdet mellom nasjonalstater og minoriteter i Vest-Europa er nok at ideen om den homogene nasjonen i større grad omtales som noe som tilhørte tidligere tider, en anakronisme, mens den pluralistiske nasjonalstaten omtales som moderne og liberal. Til tross for en viss fornyet interesse for assimilering fra rundt 2009 og fremover, er det rimelig å si at pluralismen i dag sjelden omtales som en destabiliserende faktor. Staten blir i dag definert som noe som tilhører enhver borger, og den kan ikke bedrive nasjonsbygning som åpent ekskluderer medlemmer av minoritetsgrupper. De fleste stater i Vest-Europa anser det som viktig å bekrefte at de anerkjenner minoritetenes språk, historie og kulturelle identitet. På hvilken måte en stat anerkjenner dette, og i hvilken grad staten tar et ansvar for å bevare og tilrettelegge for minoriteters særegenhet, er imidlertid svært varierende.

 

Litteratur

Appadurai, A. (2006): fear of Small Numbers. An Essay on the Geography of Anger, London: Duke University Press

Castles, S. (1993): “Migration and Minorities in Europe. Perspectives for the 1990s: Eleven Hypothesis” I Wrench and Solomos Racism and Migration in Western Europe, Oxford: Berg

Barker, M (1981): The New Racism, London: Junction Books

Brunsma, D. L: (2006): Mixed messages. Multiracial Identities in the “Color-Blind Era”., London: Lynne Rienner Publishers

Castles, S. & Davidson, A. (2000): Citizenship and Migration. Globalization and the Politics of Belonging, Basingston Macmillan

Donnell, J. (2003): Universal Human Rights. In theory and practice, London: Cornell University

Henrard, K. (2000): Devising an Adequate System of Minority Protection. Individual Human Rights, Minority Rights and the Right to Self-Determination, Martinus Nijhoff Publishers: Hague, Boston, London

Høstmælingen, N. (2005): Hva er menneskerettigheter, Oslo: Universitetsforlaget

Kymlicka, W. (2007): Multicultural Odysseys. Navigating the New International Politics of Diversity, Oxford: Oxford University Press

Wieviorka, M. (1993): ”Tendencies to Racism in Europe: Does France Represent a Unique Case, or is it Representative of a Trend?” I Wrench and Solomos Racism and Migration in Western Europe, Oxford: Berg

Wrench, J. og  Solomos, J. (1993): “The Politics and processes of Racial Discrimination in Britain” I Wrench and Solomos Racism and Migration in Western Europe, Oxford: Berg

 

Emneord: Minoriteter Av Cora Alexa Døving
Publisert 6. okt. 2011 09:34 - Sist endret 29. apr. 2020 12:58