Forfølgelsene av jøder i Tyskland 1933-1939

Etter maktovertakelsen i 1933 siktet nasjonalsosialistenes politikk mot å utestenge jødene fullstendig fra det tyske samfunnet. Det såkalte «jødespørsmålet» skulle i første omgang løses gjennom «frivillig» emigrasjon eller systematisk fordrivelse. Rundt 2000 antijødiske lover og forordninger ble utformet, med det formål å jage de ca. 525 000 jødene i Tyskland ut av landet.

Den første bølgen av statlig terror begynte allerede våren 1933. Den 1. april iverksatte nasjonalsosialistene en boikottaksjon mot jødiske forretninger, butikker, advokat- og legekontorer. Denne aksjonen utgjorde også startskuddet for en omfattende statlig forfølgelse. Med Gesetz zur Wiederherstellung des Berufsbeamtentums («Loven om gjenopprettelsen av yrker med embetsstatus») av 7. april ble alle embetsmenn som ikke var av det nazilovverket kalte «arisk avstamning» ekskludert fra statlige yrker. Kort tid etter fulgte «arierparagrafen» som forbød jøder å jobbe i staten, på universiteter og skoler. Den forløpige toppen nådde kampanjen Wider dem undeutschen Geist («mot den utyske ånd»). 1. mai 1933 brente studenter i mange tyske universitetsbyer bøker som ble klassifisert som utyske. Disse var delvis skrevet av jødiske forfattere, men også av forfattere som ikke delte det nasjonalsosialistiske styrets verdensbilde.

En svært radikal endring av jødenes liv i Tyskland kom med Nürnberg-lovene av 1935. Disse lovene innebar at ekteskap og seksuell omgang mellom jøder og ikke-jøder ble forbudt, med det uttalte siktemål å holde «den ariske rase» ren. Samtidig definerte lovene hvem som var jødisk eller «halvjødisk». Nürnberg-lovene sa at jøder er de som har minst tre jødiske besteforeldre, og lagde også kategorier for de som hadde færre enn tre jødiske besteforeldre.

I 1938 skjedde det igjen en forverring i nasjonalsosialistenes antijødiske politikk. Sommeren dette året ble jødiske butikker i Berlin tilgriset, og i sammenheng med aksjonen Arbeitsscheu Reich («arbeidssky rik») ble tallrike jøder, såkalte asosiale og kriminelle, arrestert. Under Krystallnatten fra 9. til 10. november ødela nasjonalsosialistene flere tusen synagoger, jødiske butikker og leiligheter. Rundt 100 jøder ble drept. For å øke presset på jødene og for å for dem til å emigrere, ble ca. 30 000 jødiske menn deportert til konsentrasjonsleirer og først løslatt etter at familiene deres hadde lovet å forlate Tyskland. Bare to dager senere, 12. november 1938, fulgte Verordnung zur Ausschaltung der Juden aus dem Wirtschaftsleben («Forordning for å ekskludere jøder fra det økonomiske liv»). Det ble forbudt for jøder å eie alle slags forretninger og håndverksbedrifter. Jødisk kapital ble beslaglagt, eiendom og smykker tvangssolgt. I tillegg ble det innført identitetskort med stemplet «J», og jødene måtte bære tilnavnene «Sara» og «Israel». De ble videre nektet adgang til biblioteker, kinoer, teater, museer og svømmehaller. Fra 15. november fikk jødiske barn ikke lov til å gå på tyske skoler. Parkbenker og restauranter fikk skilt med påskrifter som «bare for ariere» og «ingen adgang for jøder». I desember 1938 ble det bestemt at jøder ikke skulle eie biler. Den nasjonalsosialistiske forfølgelsespolitikken førte til at stadig flere jøder ønsket å forlate Tyskland. Problemet var at det knapt fantes motttaksvillige land. I 1939 myket noen land opp restriksjonene og mellom 75 000 og 80 000 jøder emigrerte til utlandet.
 

Emneord: Antisemittisme, Ofre, Folkemord, Jødeforfølgelse
Publisert 6. okt. 2011 09:34 - Sist endret 6. sep. 2013 17:07