Hvem var Raphael Lemkin?

Raphael Lemkin skapte begrepet folkemord og var helt sentral i utviklingen av FNs folkemordkonvensjon, men hyllet ble han ikke før etter sin levetid.

Raphael Lemkin. Foto: Center for Jewish History, NYC.

Raphael Lemkins gravstein i New York har følgende inskripsjon: «Dr. Raphael Lemkin (1900-59), gudfar til folkemordkonvensjonen

De siste femten årene av sitt liv brukte Lemkin, som var en internasjonal folkerettsforsker og humanist, til å virkeliggjøre traktaten han hadde foreslått allerede i 1944.

Først etter kommunismens sammenbrudd og et oppsving i multilateralismen, ble folkemordkonvensjonen operativ. De første folkemord-dommene noensinne kom i kjølvannet av masseforbrytelser begått i Rwanda i 1994 og eks-Jugoslavia i 1992-95.

Taus om egen familiehistorie

Raphael Lemkin ble født i en jødisk familie i Bezvodne i nåtidens Ukraina, og hadde en vellykket karriere som advokat i mellomkrigs-Polen. Han betraktet seg som en verdensborger.

Lemkin snakket aldri om at 49 av slektningene hans omkom i Holocaust. Han kanaliserte sin lidenskap for en voldsfri verden inn i sin karriere som jurist og fredsforsker.

Kjempet for universell jurisdiksjon

Hvordan kan internasjonal strafferett avverge eller straffe utbrudd som antijødiske pogromer under den russiske borgerkrigen eller masseutryddelsen på armenere i det osmanske Tyrkia? Dette var spørsmål som opptok Lemkin.

Ett av bidragene hans var å delta i arbeidet med en tidlig kodifisering av internasjonal straffelov. I 1933 foreslo Lemkin lovtekster som introduserte to nye forbrytelser – barbarisme og vandalisme. Han betraktet barbarisme som forfølgelse av etniske, rasemessige, religiøse eller sosiale grupper, og vandalisme som ødeleggelse av kunst og kultur av disse gruppene.

Helt sentralt for Lemkin var et prinsipp om universell jurisdiksjon, som gir rett til å straffe gjerningsmenn uavhengig hvor de kommer fra eller stedet hvor forbrytelsen er begått.

Begrepet folkemord introduseres

Senere, i 1944, utvidet Lemkin prinsippet om universell jurisdiksjon. Det gjorde han i boken Axis Rule in Occupied Europe: Laws of Occupation, Analysis of Government, Proposals for Redress. På den tiden befant han seg i USA, etter å ha flyktet fra Polen på dramatisk vis høsten 1939.

I boka si tok Lemkin i bruk begrepet «folkemord» for første gang. Han tolket folkemord bredt som et angrep på vesentlige aspekt av menneskets eksistens. Som rådgiver ble Lemkin i 1945 med i det amerikanske påtaleteamet i den internasjonale militærdomstolen i Nürnberg. Han klarte å overbevise aktoren Robert Jackson om å inkludere folkemord i tiltalen, men ikke i selve dommen.

Etter rettsprosessene i Nürnberg, fikk Lemkin ideen til å etablere en internasjonal folkemordkonvensjon i regi av FN.

Ingen av de tidligere krigsallierte delte Lemkins entusiasme for en folkemordkonvensjon. Slik oppsummerte for eksempel New York Home News Magazine holdningen til såkalt ex post facto-jus (en lov med tilbakevirkende kraft): «USA var likegyldig, russerne sa nei og britene – aldri»!

Politisk kompromiss

Alle stormaktene hadde sin egen agenda i plenumsdiskusjonen om folkemordkonvensjonen. Konvensjonen om forhindring, forebygging og avstraffelse av forbrytelsen folkemord, som ble enstemmig vedtatt av FNs generalforsamlingen 9. desember 1948, ble dermed et politisk kompromiss.

Det som framsto som Lemkins personlige seier, viste seg å være uthulet. Konvensjonen inkluderte verken politiske eller kulturelle grupper blant de som bør beskyttes, og dette lå langt unna den opprinnelige visjonen hans.

Kanskje var det viktigste problemet at håndhevelsesmekanismen i form av den internasjonale straffedomstolen (ICC) forble på intensjonsnivå. Verken Storbritannia eller USA ratifiserte folkemordkonvensjonen før i henholdsvis 1970 og 1988. Kommunistblokklandene ratifiserte konvensjonen i begynnelsen av 1950-tallet, men med forbehold.

Ofret seg for konvensjonen

Lemkin tok eierskap til folkemordkonvensjon uten å erkjenne intellektuelle bidrag fra andre jurister, som for eksempel Hersch Lauterpacht og Vespasian Pella. Lemkin selv produserte ikke ny vitenskap etter «Axis Rule in Occupied Europe», og fra og med 1948 fungerte han hovedsakelig som lobbyist.

Etter å ha investert så mye av sine krefter i folkemordkonvensjonen, hadde Lemkin ikke tid til å verken stifte familie eller opprettholde vennskap. Ettersom kontrakten hans med Yale University ikke ble fornyet, ble Lemkin stadig mer avhengig av donasjoner for å overleve.

Konvensjonen som ble enstemmig vedtatt av FNs generalforsamlingen 9. desember 1948, forble et politisk kompromiss.

Han ble nominert til Nobels fredspris ti ganger på rad, men mottok den aldri. Det ene forlaget etter det andre avviste selvbiografien hans og en historie om folkemord – han ble fortalt at en bok om folkemord rett og slett ikke ville selge.

Lemkin døde som en bitter mann. Han fikk aldri oppleve folkemordkonvensjonen som det anerkjente instrumentet i folkeretten det ble, eller se navnet sitt skrevet på en liste over det tjuende århundrets humanitære tenkere – selv om han i dag er den personen som assosieres klarest med konvensjonen.

 

Les mer:

Se hvilke land som har ratifisert folkemordkonvensjonen, og når de gjorde det.

Hva er folkemord?
 

Universell jurisdiksjon i dag

Universell jurisdiksjon omfatter de mest alvorlige internasjonale forbrytelsene, som folkemord. I praksis avhenger universell jurisdiksjon av at enkeltstater har inkludert dette prinsippet i sin strafferett. Det kanskje mest kjente eksemplet på anvendelsen av dette rettsprinsippet er arrestasjonen av Pinochet i London, på forespørsel fra en spansk dommer. Norge har reist tiltale om folkemord og ført straffesak mot personer fra Rwanda, som har kommet til Norge som flyktninger.

 

Emneord: Folkemordkonvensjonen, Holocaust, Lemkin Av Anton Weiss-Wendt
Publisert 6. okt. 2011 09:34 - Sist endret 3. sep. 2020 12:49