Antijudaisme

Antijudaisme var først og fremst et teologisk program i den nye kristne trosretningen som i sin tidlige fase prøvde å definere seg selv ved å avgrense seg fra jødedommen. Jødene ble kollektivt beskyldt for å være «vantro» og «Kristus-mordere». I en senere fase ble antijudaismen et politisk og ideologisk program for å sikre makt.

Tresnitt av Michael Wohlgemut (1434–1519) som forestiller korsfestelsen av Vilhelm av Norwich i 1144. Sirklene på jakkene til mennene skal vise at de er jøder.

Antijudaisme er et begrep som dukket opp tidlig på 1800-tallet, men det er et gammelt fenomen. Vanligvis forbindes antijudaisme med kristendommens kritikk, aversjoner, fiendskap, forfølgelser, hat og kamp mot jødene – i motsetning til den rasebaserte antisemittismen, som ble konstruert i en tid da jødene fikk sin juridiske likestilling og det ble hevdet at den høyverdige «ariske rasen» ble truet av den mindreverdige «semittiske rasen». Men også internasjonalt anerkjente forskere bruker begrepet antisemittisme om alle former for fiendskap mot jøder og jødedommen.

Jødehatets religiøse røtter

Antijudaisme var først og fremst et teologisk program i den nye kristne trosretningen som i sin tidlige fase prøvde å definere seg selv ved å avgrense seg fra jødedommen. Man tok sikte på å vise at jødene ikke var Guds folk, at de var ansvarlige for Kristus’ død og at deres trospraksis var forkastelig. Jødene ble anklaget for å være stivsinnede, lovløse og umoralske og ulydige mot Gud.

I en senere fase ble antijudaismen et politisk og ideologisk program for å sikre makt. Begrepet kirke, slik det utviklet seg blant kirkefedrene, fikk en brodd mot dem som ikke aksepterte Kristus som frelseren. Jødedommen ble betraktet som forløper for kristendommen, etter hvert som et negativbilde og til sist som en fiende. Det gamle gudsfolket ble gjort til løgnere.

Helt fra apostelen Paulus’ tid ble den vanlige kristen-teologiske forklaringen på forfølgelsen av jødene, at det var Guds straff. På slutten av 300-tallet ga erkebiskopen i Konstantinopel ut en rekke antijødiske skrifter som senere ble retningsgivende for de kristnes syn på jødene. De hadde drept Kristus, og det fantes ingen tilgivelse for dem. Målet var imidlertid ikke en fysisk tilintetgjøring av jødene. De skulle overbevises om kristendommens overlegenhet og via dåp komme på «bedre veier».

Jødedommen ble oppfattet som en forløper, en overvunnen form for kristendom – men fikk etterhvert også status som dens motpol og fiende. En vanlig kristen-teologisk forklaring på forfølgelsen av jødene var helt fra Paulus’ tid at dette var en straff fra Gud på grunn av jødenes motvilje mot a ta til seg det kristne budskapet.

Men bildet var ikke entydig. Langt ut i det 11. århundre, ble for eksempel jødene i Spania sågar beskyttet av den kristne kirken.

Forfølgelsen av jødene begynte tidlig

Den første historisk påviselig brannstiftelse av en synagoge, skjedde i 388 etter påbud fra en biskop i den syriske byen Kallinikon ved Eufrat. Keiser Theodosius krevde at synagogen ble gjenoppbygd, men slike krav var unntaket snarere enn en regelen.

Korstogene mellom slutten av 1000- og 1200-tallet var båret av en drøm om å gjenvinne Det hellige land fra hedningene med makt. Det ble ikke gjort noe forskjell mellom islam og jødene. Pavekirken definerte jødene som bakstreverske, gudløse, grusomme og bedragerske «indre fiender». Korstogbegeistringen brakte med seg enorm aggresjon og overgrep mot jødisk bosetting i de europeiske byene og i Palestina.

Korsfarerne krevde at jødene i Nord-Frankrike, Provence og de tyske Rhinlandene måtte bekjenne seg til kristendommen. Alternativet het: dåp eller død. Da korsfarerne nådde fram til Jerusalem og Haifa, ble alle jøder utryddet der. Bildet er allikevel ikke svart-hvitt. En rekke biskoper i Tyskland, som også var verdslige herrer, forsvarte jødene. Forfølgelsene fikk dermed ulik karakter i forskjellige områder.

Kirken og jødene

De første klart diskriminerende bestemmelsene i forholdet mellom jøder og kristne kom med det tredje store kirkemøtet (laterankonsil) i 1179. Det hadde slått fast at jøder ikke kunne ha kristne tjenere, og at kristne i det hele ikke kunne leve i samme hus som jøder. Vedtaket førte til økt diskriminering og atskillelse.

Fra 1215 måtte jødene og muslimenes (saracenenes) bære andre klær en de kristne. Kravet viste seg i ulike former for yttertøy, krav om bruk av spisse hatter, en gul sirkel eller andre fargede markeringer. Gult ble ofte brukt – dette var fargen som ble assosiert med pesten. Tiltakene ble gjennomført til ulik tid i de forskjellige land, avhengig av toleransegraden og økonomiske hensyn.

Laterankonsilene i 1179 og 1215 begrenset også jødenes ervervsmuligheter. Jødene hadde mange steder ikke lov til å eie jord, de kunne ikke ha offentlige stillinger og ikke ansette kristne. Ofte ble de henvist til å være pengeutlånere, et yrke som kirken hadde forbudt siden 1179.

Jødenes fremtredende rolle innen kredittmarkedet varte bare en kort periode i det 12. og 13. århundre. Likevel levde det negative bildet av den jødiske ågerkarlen videre – også i områder der det ikke bodde jøder.

Morderkonspirasjonene fødes

Det 4. laterankonsilet i 1215 fikk skjebnesvangre følger for jødene. 300 biskoper vedtok å innføre dogmet om nattverden. Det innebar at kristne måtte tro at brød og vin forvandlet seg til kjøtt og blod under den hellige messen. Fortellinger og historier om at jødene skjendet nattverdsbrødet dukket opp. Fortellingene lå nær opp til å se jødene som kristusmordere. Det ble påstått at jødene hadde kjøpt eller stjålet nattverdsbrødet, for så å skjende og håne den kristne troen.

På denne tiden begynte det å versere anklager om ritualmord, at jødene drepte kristne barn for å bruke deres blod og bake mazzot, brødet til den jødiske påskefesten (pesach). Påstanden om at jødene begikk ritualmord på kristne barn, dukket første gang opp i Norwich i 1144. Til tross for at konger og paver advarte, spredde påstandene seg fort i Europa. Billedlige framstillinger av for eksempel ritualmord ble en utsmykning i kirkene. Jødene ble kollektivt beskyldt for å være «vantro» og «Kristus-mordere».

I senmiddelalderen fikk de negative fantasiene om jødenes ugjerninger ytterligere næring. Noen av disse fortellingene har levd videre helt fram til vår tid. Påstander om ritualmord bredte seg fort. Fra 1300-tallet kom nye påstander: Jødene forgiftet drikkevannet, spredte pest og sto bak sammensvergelser mot majoritetsbefolkningen.

Beskyldningene om at jødene forgiftet brønner og elver, dukket for første gang opp i Frankrike i 1321. De fikk økt utbredelse og forsterket virkning da pesten herjet mellom 1347 og 1352. Anklagene ble brukt for å rettferdiggjøre plyndringer og pogromer mot jødene. Hundrevis av menigheter i Spania, Mellom- og Øst-Europa ble ødelagt og menneskene myrdet. Ofte ble jødiske menigheter gjort kollektivt ansvarlig for pest og sykdom allerede før de var brutt ut.

Brytningsår

Mange slike gamle antijudaistiske klisjeer og fordommer levde til det 20. århundre parallelt med den moderne antisemittismen, eller ble modernisert i takt med samfunnsutviklingen. Slik kunne nazistene ta både antijudaismens gamle myter i bruk og samtidig gjennomføre sin raseantisemittisme.

Under motreformasjonen i 1550-årene og kirkemøtet i Trient, ble kirkelovenes strikte bestemmelser innskjerpet. I mange italienske byer ble Talmud offentlig brent. Jødene ble tvunget til å bo i bestemte områder (gettoer) som bare kunne ha én port. Om jøder overhodet hadde lov til å bosette seg i en by eller i landlige omgivelser, var avhengig av viljen til biskoper, konger eller andre landsherrer.

Forfølgelse og bortdriving 

Den opprinnelig fredelige samlivseksistensen mellom religionene i Spania tok slutt på grunn av kamper mellom ulike makteliter. 1492 ble et skjebneår i de europeiske jødene. Da ble de jødene som ikke ville konvertere til kristendommen, landsforvist fra Spania og fem år senere også fra Portugal.

Katastrofen i Spania hadde begynt i 1391 med overfallet på jødenes bydel i Sevilla. Opptøyene spredte seg til andre byer i Andalucía og videre til Toledo, Castilla og Catalonia. To av landets største menigheter, Barcelona og Valencia, ble utradert for bestandig. I det tidlige 15. århundre fikk Castilla strenge lover rettet mot jøder, i 1413 Aragonia.

Jødehatet i Spania

Men Spania ble også det landet der jøder ikke bare ble klassifisert etter tro, men også etter «rasekriterier», nemlig «blodets renhet». I stedet for toleranse, fikk man omfattende tvangsdåp. Tvangsdøpte jøder ble kalt «marraner» – det betyr «griser» på spansk – og de ble likevel beskyldt for å holde fast ved jødedommen. Mange ble deportert til oversjøiske områder, en god del konverterte og/eller forlot Spania. 

Jødehatet i Spania inneholdt religiøse komponenter, men også et raseelement, som gjør det vanskelig å redusere det til et religiøst spørsmål. Måten raselovene ble brukt på i Spania, med kontroll av avstamning, har visse likhetstegn med nazistenes rasebaserte antisemittisme og deres framgangsmåter på 1930-tallet. Franske og spanske historikere har sågar hevdet at hendelsene i Spania i sin totalitet minner om Holocaust.

Jødeforfølgelsen i Spania på 1400-tallet ble brukt for å oppnå politiske mål. Fiendskap mot jødene var først et uttrykk for underklassens – bøndenes – fordommer, men kirken brukte det som ventil for å gjøre standssamfunnet akseptabelt. «Faren» som jødene angivelig representerte, ble, som i den moderne antisemittismen, brukt for å avlede misnøye og å skape et indre samhold. I Spania ble både jøder og muslimer i denne sammenheng brukt som syndebukker.

Jødehatet ellers i Europa

Jødene ble jaget ut av enkelte tyske områder i 1348, og igjen på 1400-tallet, og ut av England i 1290. I Frankrike begynte de første utdrivelser i 1182 (Burgund) og i stor skala i 1394, og i Østerrike i 1421.

I Italia, Nord-Frankrike og Burgund, Belgia og Tyskland herjet franziskanermunker og andre religiøse fanatikere og gjennomførte de verste overgrep og massakre mot jødene siden korstogene.

I Polen var det jesuittene som sammen med kirken og borgerskapet jaget jødene ut av landet. Dette skjedde i Warszawa 1454/55, i 1483 og i 1498 og i Kraków i 1494.

Reformasjonen

Martin Luthers holdning til jødene var flertydig og forandret seg over tid. Reformatoren var positiv til jødene i sine ungdomsskrifter, senere ble hans skrifter fulle av jødehat. Der hevdet Luther blant annet at jødene var kristusmordere, «en plage, pest og en ren ulykke».

I 1543 kom hans beryktede skrift: Von den Juden und ihren Lügen (Om jødene og deres løgner) – en tekst som 400 år senere ble anvendt i nazistenes propaganda. Luther ville akseptere jødene dersom de lot seg døpe, altså om de oppga å være jøder. Han anklaget ikke jødene fordi de var en dårligere rase, slik spanjolene hadde gjort, men fordi de selv hevdet at de var av en bedre rase. Han var fortsatt villig til å døpe fromme jøder, men deretter ville han ta dem med på en bru, binde en stein rundt halsen deres og kaste dem i elva. Luther oppfordret også til å tenne på deres hus og synagoger, og det så grundig at ingen senere kunne finne spor etter jødisk bosetting.

Dermed kunne det 20. århundres antisemitter også bygge på Luther. De kunne bruke hans utsagn og radikalisere dem slik at jødene ikke kunne integreres i samfunnet, men måtte tilintetgjøres.

 

Litteratur

Trond Berg Eriksen m.fl.: Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til idag, Oslo 2005.

Einhart Lorenz: Jødenes historie i Europa. Fra den spanske inkvisisjonen til mellomkrigstiden, Oslo 2020.

Emneord: Antisemittisme, Antijudaisme Av Einhart Lorenz
Publisert 6. okt. 2011 09:34 - Sist endret 18. juni 2020 10:26