Sovjetiske krigsfanger i Norge

Av Marianne Neerland Soleim

Den 22. juni 1941 angrep den tyske hæren Sovjetunionen. Med angrepet fulgte en nådeløs krig. 5.7 millioner sovjetiske soldater og mange sivile ble tatt til fange i tiden etter angrepet og frem til februar 1945. 3,3 millioner av disse krigsfangene døde i tysk fangenskap. 

Sovjetiske krigsfanger i Norge. Foto: Riksarkivet, NTBs krigsarkiv, fotograf ukjent.

 


I løpet av 1941-45 ble omlag 100 000 sovjetiske krigsfanger sendt til Norge.
Størsteparten av disse fangene var soldater fra den Røde Armé mens omkring 9000 var sivile sovjetiske borgere. Av disse var nærmere 1400 kvinner og 400 barn.

Fornedrelse, umenneskelig slit, sult og død preget tilværelsen til de sovjetiske krigsfangene i Norge. Likevel hadde fangetilværelsen også lyspunkter. Samhold blant fangene og kontakt med nordmenn utenfor piggtråden ga styrke.

De sovjetiske krigsfangene ble brukt som slavearbeidskraft av den tyske okkupasjonsmakten i Norge. Soldater som var blitt tatt til fange under kamper på Balkan og i Sovjetunionen ble satt til å arbeide på tyskernes omfattende byggeprosjekter. Etter ordre fra Hitler gjennomførte den halvmilitære organisasjonen Organisation Todt en rekke slike prosjekter i Norge og Danmark. Her i landet ble sovjetiske krigsfanger brukt til bygging av jernbane, veier, flyplasser og festningsanlegg. Øverstkommanderende for den tyske okkupasjonsmakten i Norge, Nikolaus von Falkenhorst, krevde 145 000 krigsfanger for å kunne gjennomføre Hitlers planer om en jernbane til Kirkenes. Disse planene ble ikke realisert, men jernbaneprosjektet Nordlandsbanen ble delvis fullført ved hjelp av krigsfangenes arbeidskraft.

De første transportene med sovjetiske krigsfanger ankom Norge i august 1941. Mange av soldatene som var tatt til fange i Sovjetunionen i juni dette året ble først sendt til Polen eller Tyskland. Deretter ble de stuet inn i lasteskip og sendt til Norge.

Utslitte etter flere døgn på havet med lite forsyninger og elendige sanitærforhold ombord kom fangene til norske havner. De ble sendt videre med skip eller tog til en uviss skjebne i tyske krigsfangeleirer. Krigsfangene ble plassert i et leirsystem med nærmere 500 fangeleirer fordelt over hele Norge, og 2/3 av fangene ble plassert i Nord-Norge.

Alle militære, sovjetiske krigsfanger som ble sendt til Norge, ble først plassert i samleleirer, Stalag, eller arbeidsbataljoner underlagt Wehrmacht. Samleleirene var en overordnet institusjon for krigsfangesystemet i Norge. I virkeligheten var de styrt av den tyske hæren, som konkurrerte med flyvåpen, marine og Organisation Todt om fordeling av krigsfanger til byggeprosjektene.

Sykdom var kanskje den største faren for krigsfangene i Norge. Sykdommer som difteri, tuberkulose, vattersott og lungebetennelse spredte seg raskt. Mange døde også av mishandling og sult. Mange leirer i Nord-Norge var i praksis rene dødsleirer på grunn av mangel på mat. Det var i de fleste tilfeller ca. en liter suppe til frokost, lunsj var som regel matrester fra tidligere kveldsmåltid, brød og kaffe, eller suppe til kvelds. En sjelden gang fikk krigsfangene litt kjøtt, poteter, ost eller fisk.

I tillegg til de elendige matrasjonene viste tyskerne liten vilje til å utstyre krigsfangene med tilstrekkelig og brukbar bekledning. De elendige forholdene ble en slags tilleggsstraff til fangenskapet. Tilstrekkelig bekledning betød skillet mellom liv og død for de sovjetiske krigsfangene.

På Engeløya i Steigen arbeidet 1200 sovjetiske krigsfanger blant annet i steinbruddet. Om lag halvparten av disse døde i løpet av oppholdet. Tyskerne prylte ofte de fangene, som ble kraftløse og uføre. ”Over alt hersket død” forteller Viktor Petrasjevskyj, sovjetisk krigsfange på Engeløy. Hardt arbeid, dårlig ernæring og umenneskelige livsvilkår ødela fangenes helse. Disiplinen i leiren var svært streng, og for ulike overtredelser ble fangene straffet med ti til tjuefem eller femti piskeslag. For tyveri eller fluktforsøk fikk fangene femti piskeslag.

Den tyske okkupasjonsmakten betraktet flyktede sovjetiske krigsfanger som en trussel helt fra begynnelsen av krigen. Årsaken var frykten for spionasje, sabotasje og organisering av
partisangrupper.

Vaktene beordret ofte sovjetiske krigsfanger til å gå foran seg underveis til arbeidsstedet, for deretter å skyte fangene bakfra. Senere rapporterte de at fangene var skutt fordi de forsøkte å flykte.
       
Sovjetiske krigsfanger som forsøkte å flykte til Sverige, hadde få sjanser til å lykkes. De kunne som regel ikke norsk og var dårlig utstyrt med klær og fottøy. De rømte fangene var underernærte og hadde ikke mat. Mange ble tatt underveis, mens andre døde av sult og kulde.

Fanger på flukt ble ofte angitt av folk i området rundt leirene eller arbeidsplassene. I norske aviser var det advarsler om strengeste straff for å hjelpe sovjetiske krigsfanger å flykte. Tyskerne betalte godt for opplysninger om fanger som hadde rømt.

Major Leiv Kreyberg fra hjelpearbeidet for frigjorte fanger i Nordland våren 1945 var blant de første som fikk se hvilke forhold krigsfangene hadde vært utsatt for. Han fortalte at: Under hele krigen hadde befolkningen i disse distriktene sett fangetransporter komme og gå, sett de fillete, sultne og elendige krigsfangene, og konstatert massedødsfallene, dels av sykdom, dels av myrderier. Befolkningen hadde sympati og omsorg for de mishandlede fangene. Det finnes mange eksempler på hvordan folk i lokalsamfunnet ga mat og klær til sultne fanger, oppmuntret dem med et smil og på forskjellige måter viste at de var deres venner. Mange hjalp fangene med stor fare for eget liv.

Eli Holtsmark var tolv år under krigen. Synet av fanger i leiren ved sykehuset i Bergen gjorde sterkt inntrykk på henne: Vi krøp framover til vi kom til gjerdet. Der sto fanger, grå uniformer, tynne og medtatte, men veldig blide. Mat ble smøget inn under den solide fangenettingen. De tyske vaktene så det godt, men lot det passere. Vi så fangene spise matpakkene med tydelig glede. Fangene så gamle ut, med grimet, grå og rynket hud. Sterke, slitte hender. Men øynene var unge, så vennlig og glad på oss. En gang jeg listet mat under gjerdet, kom en stor hånd fram og det ble et håndtrykk. De tyske vaktene lot det stilltiende skje. Vendte seg halvt bort med vennlig kroppsholdning. Det utviklet seg en vane med å komme med mat.

I Ålesund var malermester Johan Hjelmeland en god hjelper for de sovjetiske krigsfangene. Han forteller om synet av den første gruppen på 200 sovjetiske krigsfanger som kom til byen i julen 1942: Det var bitende kaldt, og fangene hadde bare noen filler på kroppen. På beina hadde de strie. Enkelte av dem var blitt sjuke, noen ble lempet på land som planker. Da de skulle stille opp til mønstring, var mange av dem så medtatt at de stupte. De som ikke klarte å reise seg igjen, ble slengt på en lastebil og kjørt bort. Det hele var opprørende og grusomt, og jeg lovte meg sjøl at her må hjelp til, sjøl om jeg skal tigge resten av mitt liv.

Svært unge sovjetiske kvinner ble også sendt på tvangsarbeid for tyskerne I Norge. I midten av april 1944 kom 95 kvinnelige sovjetiske tvangsarbeidere til Oslo fra Århus i Danmark. Blant dem var de tre søstrene Olga, Nina og Katja Svirejko i alderen 17, 15 og 12 år. Bak seg hadde de en lang og slitsom reise. Den hadde startet i landsbyen Bolsjaja Mosjinitsja i Mogilov-regionen i Hviterussland. Tyske soldater hadde brent ned alt de eide like etter angrepet på Sovjetunionen i 1941.

De tre søstrene ble sendt til Mo i Rana i Nordland og satt til å arbeide på kjøkkenet ved et tysk feltlasarett. De slet hardt og jobbet fra klokken fire om morgenen til åtte om kvelden.

Ved frigjøringen i 1945 befant det seg rundt 84 000 sovjetiske krigsfanger på norsk jord. Mange krigsfanger hadde behov for medisinsk behandling. I juni 1945 overtok svensk Røde Kors det tyske Ortslasarett på Klungset i Fauske. I løpet av en måned ble om lag 400 sovjetiske pasienter behandlet av svenske og norske leger og sykepleiere. Det var mange tilfeller av alvorlig tuberkulose og hungerødem. Svensk Røde Kors påtok seg også ansvaret for å forsyne samtlige leirer i Nordland fylke med diettmat så langt det lot seg gjøre.

Irina Skretting arbeidet som tolk ved flere fangeleire etter frigjøringen i Sør-Norge og var med da nordmennene overtok Jørstadmoen: Jeg så aldri verre forhold enn ved Jørstadmoen. Det som møtte oss i denne leiren var ubeskrivelig. Særlig brakkene med tuberkuløse fanger. De var nærmest isolert fra de andre. Tyskerne var også livredde for å bli smittet. Fangene lå på brisker langs veggene. Det var så trangt at det nærmest var umulig å komme seg inn og ut av brisken. De sanitære forholdene kan heller ikke beskrives. Det var ufattelig at disse brakkene kunne ha vært tilholdssted for mennesker.

 

Hjemreise

Den 13. juni 1945 startet hjemsendelsen – repatrieringen – av sovjetborgerne. Alle tilgjengelige skip og alle transportmuligheter gjennom Sverige ble benyttet til dette formålet. I løpet av juni og juli 1945 ble omkring 84 000 frigitte sovjetiske statsborgere sendt tilbake til Sovjetunionen fra Norge. Om lag halvparten av de som ble repatriert dette året var av stor-russisk nasjonalitet. Men også ukrainere, hviterussere, georgiere, tatarer og andre mindre nasjonaliteter var blant de hjemsendte.

I slutten av juli 1945 startet hjemreisen også for de tre søstrene fra Hviterussland. Med skipet S/S Stella Polaris seilte de fra Mo i Rana til Murmansk. Skipet ble brukt som syketransport av frigitte sovjetiske krigsfanger, og en del fangene om bord var i svært dårlig forfatning. Noen døde under turen.

I Murmansk ble de tre søstrene kontrollert av sovjetiske myndigheter og deretter sendt hjem og gjenforent med sine foreldre.

Da de fleste frigitte sovjetiske krigsfangene var sendt hjem, gjorde spørsmålet om tvangsrepatriering seg gjeldende. Sovjetiske myndigheter og de allierte hadde ulike tolkninger av hvem som var sovjetborgere. Fra norsk side var ønsket om et godt forhold til de sovjetiske myndighetene bestemmende for de avgjørelsene som ble tatt. Til slutt var det 1566 personer som ikke hadde fastsatt statsborgerskap og ansvaret for disse ble overlatt til allierte myndigheter.

Hjemvendte sovjetiske krigsfanger og deres skjebne har i lang tid vært gjenstand for spekulasjoner. Vestlige forfattere har i mange tilfeller gitt en ensidig fremstilling av sovjetiske myndigheters mottakelse av krigsfangene, med fokus på henrettelser og nye fangenskap i straffarbeidsleirer. Tidligere krigsfangers beretninger viser at de som regel ble utsatt for en grundig undersøkelse etter hjemkomsten. Nyere tids russisk forskning tilsier at over halvparten ble sendt direkte hjem.

 

Ettertid

Omkring 13 700 sovjetiske krigsfanger døde under oppholdet i Norge, dermed var dette den enkeltgruppen som hadde størst tap på norsk jord.

De nøyaktige dødstallene er imidlertid fremdeles usikre. Dels skyldes dette at kildemateriale ble ødelagt ved den tyske kapitulasjonen. Og dels skyldes det nazistenes mangel på respekt for menneskeliv, da krigsfanger ble kastet i fellesgraver eller knapt nok gravlagt.

Fortsatt er kun 2700 av ofrene identifisert ved navn. Først nærmere 70 år etter krigens slutt er norske forskere nå i gang med å identifisere navnene til flere av ofrene på grunnlag av tyske fangekort. I regi av forskningsprosjektet Painful Heritage skal opplysningene om de identifiserte ofrene gjøres tilgjengelige i en database hvor man kan søke etter svar på den enkelte fanges skjebne.

På Falstad leir i Nord-Trøndelag var det om lag 360 sovjetiske krigsfanger i løpet av krigsårene. Identifikasjonen av sovjetiske ofre har vært svært vanskelig ved krigsgravplassen i Falstadskogen utenfor leiren. Sommeren 1945 ble påviste gravsteder åpnet, men fremdeles er størsteparten av de omkring 100 sovjetiske ofrenes navn ikke identifisert.

Den kalde krigen bidro til at de sovjetiske krigsfangenes historie lenge var skjøvet ut av den norske krigshistorien.

Hendelsene omkring den såkalte Operasjon Asfalt i 1951 var nært knyttet til den kalde krigens politikk. Dette året ble levninger etter døde sovjetiske krigsfanger flyttet fra gravsteder i Nord-Norge til krigsgravstedet Tjøtta på Helgelandskysten. På den sju meter lange bautaen over den store fellesgraven på Tjøtta krigskirkegård står skrevet: I takknemlig minne om sovjetrussiske soldater som mistet livet i Nord-Norge under krigen 1941-1945 og som er gravlagt her.

Bautaen fremstår som et symbol på den ukjente soldats grav, men krigskirkegården har flere minnesmerker. På en mindre bauta er 826 av de 7551 sovjetiske gravlagte ofrene på Tjøtta oppført med egne navneplater med norsk og kyrillisk inskripsjon.

Mange monumenter ble ødelagt under flyttingen av krigsgravene. En anleggsarbeider opplevde høsten 1950 at et gravmonument ved Bjørnelva ble sprengt i stykker. På spørsmål om hvorfor dette ble gjort, fikk han til svar at «det er så uhyggelig for turistene å se disse russiske gravmonumentene stå slik omkring».

I seks år var navneplatene fra fellesgraven fjernet av norske myndigheter. Denne anonymiseringen av navngitte ofre var et tilbakesteg for bevaringen av minnestedet.

Navneplatene er en viktig del av minnestedet Tjøtta. De formidler en glemt historie på norsk jord. De gir også et unikt nærvær til historien i form av noe så enkelt som et navn, en identitet. Navneplatene er svært viktige for etterkommere og slektninger av ofrene som leter etter informasjon om de som endte sine liv i tysk fangenskap i Norge.

I 2009 satte norske myndigheter navneplatene på plass igjen og navnene på flere identifiserte ofre skal synliggjøres på minnestedet.
 

Litteratur

Marianne Neerland Soleim: Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945 : antall, organisering og repatriering, Oslo 2009
 

Publisert 6. okt. 2011 09:34 - Sist endret 3. des. 2018 13:54