Folkemordet i Rwanda

Den 6. april 1994 ble flyet med Rwandas president Habyarimana skutt ned. En time senere var folkemordet i Rwanda i gang. I løpet av hundre dager ble om lag 800.000 mennesker drept - en intensitet uten sidestykke blant det tjuende århundrets folkemord.

Hvem som skjøt ned presidentens fly, vet vi ikke sikkert, men ekstremistiske Hutuer brukte denne hendelsen som en unnskyldning for å starte nedslaktingen av moderate hutuer og minoritetsbefolkningen tutsi. Hutuekstremistene fryktet en fredsavtale som ga tutsiene større politisk innflytelse.

Deler av Rwandas hær samt hutumilitser som Interahamwe og Impuzamugambi, drev folkemordet frem. Men en stor del av drapene ble begått av vanlige folk med vanlige redskaper som våpen. Det var ingen distanse mellom offer og overgriper: De kunne være venner, naboer, slektninger til og med familiemedlemmer. Det var ingen forsøk på å skjule folkemordet for befolkningen i Rwanda. 

Omverdenen gjorde nesten ingenting for å stoppe folkemordet. FN hadde siden 1993 hatt en fredsbevarende styrke i Rwanda. Lederen av FN-styrken, kanadieren general Roméo Dallaire, ba om forsterkninger da han innså at et folkemord kom til å skje. Dallaire ble møtt med helt motsatt beskjed av det han hadde bedt om: tilbaketrekning av store deler av FNs styrke. USAs myndigheter unnlot å kalle grusomhetene folkemord for å slippe å intervenere. Videre beholdt Rwanda sin plass i FNs sikkerhetsråd under folkemordet. Folkemordet ble i stedet stanset av Rwandan Patriotic Army (RPA), en hærstyrke bestående hovedsakelig av tutsier - selv om to av lederne av RPA så på seg selv som hutuer - som hadde levd som flyktninger i Uganda.

En viktig bakgrunn for konflikten i Rwanda er kolonimakten Belgias bidrag til å forsterke etniske motsetninger. Koloniherrene favoriserte tutsiene, som de mente var en høyerestående rase enn hutuene. I 1959 tok hutuene makten i et statskupp, og innførte en politikk som favoriserte hutuene. Disse politiske monopolsituasjonene gjorde at den etniske tilhørigheten ble en viktig del av politikken, og at hutuene var redde for tutsi-dominans.

Folkemordet har etterlatt et enormt dilemma i dagens Rwanda: Hvordan kan ofre og overgripere leve sammen? Den folkelige deltakelsen i folkemordet forsterker dette dilemmaet. Hvordan kan majoritetsbefolkningen hutuene gjøre krav på demokratiske rettigheter, når minoriteten, tutsiene frykter at flertallsstyre vil lede til et nytt folkemord? Rwanda har håndtert arven fra folkemordet på en historisk unik måte, gjennom lokale domstoler, gacacaer. Domstolenes bidrag til forsoning kan ødelegges av at titusener av mistenkte har sittet fengslet i årevis uten dom, under forhold som har gjort overgripere til ofre for den nåværende regjeringens menneskerettighetsbrudd.

 

Mer utfyllende informasjon om folkemordet i Rwanda finnes på Folkemord.no.

 

 

Emneord: Rwanda, Folkemord, Tutsi, Hutu
Publisert 6. okt. 2011 09:34 - Sist endret 6. sep. 2013 16:59