Katolikker i Norge 1905 - 1930. En minoritet i nasjonalstatens tid

Av Tone Njølstad Slotsvik

I vår egen tid er det norske samfunnet preget av religiøst mangfold, men går vi hundre år tilbake var situasjonen en helt annen. Før dissenterloven kom i 1845, hadde ikke andre trossamfunn enn statskirken lov til å etablere seg på norsk jord, og ved overgangen til 1900-tallet var over 96 prosent av befolkningen medlemmer i statskirken.

 

Den katolske kirke var et av trossamfunnene som opplevde å være en minoritet i en tid da nasjonen skulle oppfattes som enhetlig, og det å være norsk var synonymt med det å være statskirkemedlem. Ved overgangen til 1900-tallet fantes det rundt 2000 katolikker i Norge, og halvparten av dem var norske. Opplevde de at troen deres kunne ekskludere dem fra et nasjonalt fellesskap? Og hvordan gikk Den katolske kirke fram for å overbevise nordmenn om at katolisismen ikke var anti-nasjonal? Å se nærmere på tre hendelser tidlig på 1900-tallet – unionsoppløsningen i 1905; jesuittdebatten på Stortinget i 1925 og Stiklestadjubileet i 1930 – kan være med på å gi svar på disse spørsmålene.

Du kan også lese hennes artikkel om Stiklestadjubileet i 1930 og synliggjøringen av en norsk, katolsk identitet fra St. Olav.

Tone Njølstad Slotsvik avsluttet en mastergrad i historie ved Universitetet i Bergen i 2009. Masteroppgaven hennes handlet om den katolske minoriteten i Norge i perioden 1905-1930.

 

Publisert 6. okt. 2011 09:34 - Sist endret 25. okt. 2018 10:09