17. mai og kongen

Nasjonaldagen i Norge har lange tradisjoner. Opprinnelsen er selvfølgelig 1814 - Grunnlovens tilblivelse. Men rett skal være rett: Egentlig var jo Grunnloven ferdig skrevet og vedtatt allerede den 16. mai. Den ble renskrevet 17. mai og høytidelig undertegnet av samtlige eidsvollsmenn (de var selvsagt bare menn) den 18. mai 1814.

Gruppe med finpyntede norske barn med norske flagg

Bygdø-feiring av 17. mai i det skjulte. Bildet er utlånt av Jacob Nordan og er tatt på Bygdøy, enten i 1941 eller 1942 og på Noatun, Strømsborgveien 55. Etter det tok Vidkun Quisling huset og beboerne kunne ikke vende tilbake før krigen var slutt. Quisling holdt som kjent for mange til i Villa Grande – han kalte huset Gimle – fra 1942 til 1945.

17. mai var dagen for kongevalget: det var da Eidsvollsforsamlingen høytidsstemt valgte arveprins Christian Frederik til konge av Norge. Christian Frederik holdt ikke lenge som konge. Han tapte den uunngåelige krigen mot Sverige, og ble behendig mer eller mindre skrevet ut av Norgeshistorien. 17. mai ble i stedet grunnlovsdagen. 

Slik har nasjonaldagen vært en feiring av Grunnloven og selvstendigheten Norge fikk i 1814. Riktignok var Norge i union med Sverige til 1905, men friheten i unionen svært stor. På alle andre områder enn to: utenrikspolitikken var styrt fra Sverige, og kongen var svensk. Det var kongen som holdt unionen sammen. Selvfølgelig forsøkte de svenske kongene i størst mulig grad å være konger også i Norge, prinsene ble lært opp i norsk statsskikk og norsk språk. Mange i kongefamilien oppholdt seg også en god del i Norge. Likevel ble kongen først og fremst oppfattet som svensk. Men det betydde likevel ikke at kongen var upopulær, selv om unionen var det. Nordmennene har alltid vært glad i sine konger.

Den sterke mann i 1814 var kronprins og tidligere fransk revolusjonsgeneral Karl Johan Bernadotte. Han ble konge i 1819. Da de første tendensene til 17. mai-feiringer kom utover på 1820-tallet (de første vi kjenner til ble planlagt av Stortinget i 1824 - på tiårsdagen for grunnloven). Kong Karl Johan likte dette dårlig, han ønsket at nordmennene heller skulle feire 4. november, dagen for den endelige Grunnloven etter unionsinngåelsen med Sverige. Eventuelt 20. oktober, som var datoen for inngåelsen av unionen og Stortingets valg av Karl Johans «adoptiv»-far, den sykelige kong Karl 2 (i Sverige kjent som Karl 13). Vi vet alle sammen at 20. oktober eller 4. november aldri ble store festdager i Norge.

Utover på 1800-tallet ble 17. mai stadig mer etablert som festdag og nasjonaldag. På 1870- og 1880-tallet kom barnetoget til. Men kongene var ingen del av denne feiringen.


Kong Haakon kommer

Først i 1905 fikk Norge full uavhengighet fra Sverige og sin egen konge – uten å dele ham med svenskene. Det ble da tradisjon, fra 1906, at kongefamilien sto på slottsbalkongen og tok imot barnetogets hyllest. Slik er de fleste elementene i den moderne 17. mai-tradisjonen i Oslo, eller Kristiania som det den gang selvsagt het, på plass først med den nye kongen etter 1905.
 

Kongefamilien på slottsbalkongen 17.mai 1946.
Kongefamilien på slottsbalkongen 17. mai 1946. Kong Haakon VII, kronprinsesse Mãrtha, prins Harald, prinsesse Ragnhild, prinsesse Astrid og kronprins Olav.

17. mai under okkupasjonen

En periode skiller seg ut i 17. mai-feiringens historie, og det er perioden under okkupasjon. Da var 17. mai-feiringer forbudt. Ingen konge sto på slottsbalkongen. Han måtte i stedet tale til befolkningen over radio. I 1940 pågikk kampene i Nord-Norge fremdeles. Folk visste ikke hvor kongen befant seg. Han og regjeringen hadde vært forsøkt utslettet av tyske bombefly flere ganger – eksempelvis i Nybergsund 11. april og Molde i slutten av måneden.

Gruppe finpyntede barn med norske flagg
Barn feirer illegal 17.mai under andre verdenskrig i 1942 eller 1943.

«Herre Konge! Et sted i Norge er I, herre konge, på denne dag. Et sted her i Nord-Norge», het det i en høystemt 17. mai-tale. «Vi nordmenn er stolt over vår konge» fortsatte taleren: «Av det hele hjerte takker vi Eder for det strålende eksempel I har gitt Eders menn, gitt oss alle.»

Også kong Haakon holdt tale 17. mai 1940. Den var forhåndsinnspilt på plate og ble kringkastet i ennå frie radiosendere i Nord-Norge, og de var ikke mange. Derfor var det få nordmenn som fikk med seg kongens tale denne dagen.

Kongen åpnet med å slå fast det spesielle med nasjonaldagen i 1940, mens Oslo allerede hadde vært okkupert i over en måned:  

«Jeg tror at alle i dette land vil forstå at det er med dyp vemod og sorg at jeg i dag minnes de mange lykkelige ganger jeg med min familie fra slottsaltanen i Oslo har tatt imot barnetoget den 17. mai, representerende det glade og jublende Norge.» 

Kong Haakon talte også til det store flertallet av folket som nå levde under okkupasjon, men de færreste kunne få hørt ham: «Til landsmenn i det besatte område vil jeg uttale det håp at dere ikke må tape motet, at det om ikke altfor lenge må lykkes å skaffe deres frihet tilbake, og jeg ber dere ikke å oppgi troen på og håpet om at dere skal befries.»
 

Kongen forlater Norge

7. juni 1940 måtte kongen sammen med regjeringen forlate landet, og tre dager etter la de norske styrkene også i Nord-Norge ned våpnene formelt sett. Det var umulig å fortsette kampen mot den tyske overmakten etter at de allierte styrkene (britiske, franske og polske) hadde trukket seg ut. Frankrike var under angrep, og de allierte hadde alvorligere ting å tenke på enn lille Norge. Kanskje var Storbritannia neste offer for Hitlers tilsynelatende uovervinnelige styrker?

Kongens fem år lange eksil i London startet.

 

En ulovlig nasjonaldag

Årene 1941–44 måtte 17. mai feires illegalt og i skjul. Støtte til kongehuset var forbudt og kunne straffes. Det skjedde også. Eksempelvis fikk Asbjørn Thirud, en voksen mann på 35 år, i november 1941 dømt i den politiske Folkedomstolen som Nasjonal Samling hadde opprettet. Han ble dømt for å ha ropt «Leve kongen!» utenfor Martins kro. Straffen var en bot på 300 kroner – en tiendedels årslønn i de dager – subsidiært 60 dagers fengsel.

Det finnes mange beretninger om illegale barnetog og andre former for 17. mai-feiring i skjul. «En 17. mai her i Vestfold, under krigen er uforglemmelig», fortalte en Tønsberg-kvinne som hadde vært 30 år i 1940: «Stedet var hemmelig ute i skogen, og deltagerne forholdsvis få, flaggene likeså og nistepakkene små. Men lek og glede var det. Så sier en av guttene: ‘Du, i dag kan vi vel synge den sangen om Kongen?’ ‘Da må dere alle hjelpe til så sier vi den i kor, sammen, tydelig.’ Så lød det fra barnestemmer, tenåringer og voksne: ‘Gud sign vår Konge god, styrk ham med kraft og mot …’ Det var som vi hadde Hans Majestet, Kong Haakon midt i ringen, symbolet på alt som var trygt og godt.»

I september 1941 ble det forbudt å ha radio også, for alle andre enn NS-medlemmer. Ellers hadde jo kongens taler fra eksilet i London vært et samlingspunkt for folk og en støtte. Kongen ble fra frøste stund det største og viktigste samlende symbolet for motstanden. Alle støttet opp om kongen, fra Høyre-velgere til kommunister. H7 ble malt på vegger og tisset i snøen. Særlig var barna aktive i denne typen motstand. Ikke minst var barna også de mest aktive når det gjaldt å holde 17. mai-tradisjonene i hevd under okkupasjonen. Og nå ble det altså også forbudt å høre kongens taler i radioen fra London.

Var du mot kongen, var du også for Nasjonal Samling. Nesten så enkelt kunne det sies. Det var ikke enkelt å være republikaner under den tyske okkupasjonen.

Ikke minst 17. mai-talene var viktige. Helt spesiell ble 17. mai-talen 1945. Da var Norge igjen fritt, men kongen hadde ikke kommet hjem ennå. Det hadde derimot kronprins Olav. Kongen måtte snakke til befolkningen der hjemme over radioen igjen. Han takket folket: «Vi har holdt sammen i de tunge dagene. Dette samhold må vi holde fast ved i den tid som ligger foran oss i gjenoppbyggingen av lat det krigen har lagt øde, både økonomisk, kulturelt og sosialt. Vi vil i fortsatt samarbeid bygge landet opp igjen, så vi får et godt og lykkelig Norge til hjem for alle gode nordmenn. Gud bevare Norge!»

Sammen med kronprinsens hjemkomst 13. mai var nasjonaldagen 17. mai i 1945 en av de største festdagene fredsvåren. Det var bare gått en uke siden freden. Feiringen 17. mai ble kanskje bare toppet av kong Haakons hjemkomst 7. juni 1945. Da var det gått nøyaktig fem år siden kongen forlot landet.

7. juni 1945 kunne kong Haakon igjen stå på slottsbalkongen og motta folkets hyllest. Det ble anslått at så mange som 400 000 mennesker var ute gatene i Oslo denne dagen.

Og 17. mai 1946 kunne kong Haakon igjen hilse barnetoget fra slottsbalkongen. 17. mai-tradisjonen var tilbake. Vi må faktisk helt frem til koronapandemien for å oppleve at 17. mai-feiringen ikke har kunnet gå som normalt. På 116 år, er det altså bare disse to situasjonene som har kunnet forhindre barnetoget i å gå sin normale gang opp Karl Johans gate: Andre verdenskrig og en verdensomspennende pandemi. Men i år er det endelig en normal 17. mai igjen, og 3. klassinger kan gå i sitt første barnetog.

 

Kilder:

Kong Haakon VII taler, Oslo 1947.

Kongehuset.no

Monica Mørch: «17. mai – Norges nasjonaldag,» i 17. mai på Bygdøy 2021 utgitt av Bygdøy skoles musikkorps.

Carl Emil Vogt: Heltekongen Haakon. Symbol i krig og fred, Cappelen Damm 2021.

Carl Emil Vogt: Herman Wedel Jarlsberg. Den aristokratiske opprøreren, Cappelen Damm 2014.

 

Foto:

https://digitaltmuseum.no/0210110432507/barn-feirer-illegal-17-mai-under-andre-verdenskrig-i-1942-eller-1943-slevikveien/media?slide=0

https://digitaltmuseum.no/021019515057/barn-feirer-illegal-17-mai-under-andre-verdenskrig-i-1942-eller-1943-slevikveien

https://digitaltmuseum.no/021018789898/17-mai-1945

https://digitaltmuseum.no/011012614329/kongefamilien-pa-slottsbalkongen-17-mai-1946-kong-haakon-vii-kronprinsesse

 

 

Av Carl Emil Vogt
Publisert 13. mai 2022 12:41 - Sist endret 16. mai 2022 16:36