Antisemittisme på ytre høyre

Digitalt døgnåpent på HL-senteret: Historiker Kjetil Braut Simonsen er ute med ny forskningsartikkel om antisemittisme på ytre høyre. I et nettmøte på HL-senterets Facebookside gikk han nærmere inn på hva han fant – og delte gode lesetips!

HL-senteret ved Monica Bjermeland (t.h.) tok turen til Oppsal før påske for å gjøre opptak av et foredrag Kjetil Braut Simonsen (t.v.) egentlig skulle holdt på Villa Grande. Foto: Tor Torgersen

HL-SENTERET UNDER PANDEMIEN: Med imponerende tempo, dybde og vidd satt Kjetil Braut Simonsen foran hjemme-PC-en en tirsdag i april og svarte på spørsmål fra publikum som hadde sett miniforedraget hans (se under) om antisemittisme på ytre høyre i Norge de siste 60 årene. Vi har oppsummert nettmøtet.


Kan du si helt enkelt hva som er det nye i artikkelen din, som er publisert i Scandinavian Journal of History?

Det nye i artikkelen er flere ting. For det første har antisemittismen på ytre høyre i Norge ikke vært studert som selvstendig tema. Det har vært tatt opp som deltema i studier av ytre høyre i avgrensede perioder, men ikke som langtidsfenomen.

Et sentralt element i min analyse er også fokuset på antisemittismens funksjoner i det høyreekstreme fiendebildet. Et viktig hovedpoeng er at antisemittismen på den ytterste høyresiden i Norge har først og fremst hatt en ideologisk funksjon. Den har blitt brukt som en forklaringsmodell på en samfunnsutvikling som oppfattes som skadelig, truende og nedbrytende.

«Jødedommen», «jødene» og «sionistene» er blitt fremstilt som den skjult drivkraften som ligger bak de forskjellige fenomenene høyreekstremistene mener truer Norge og Europa: innvandring, multikulturalisme, globalisering, pengemakt, oppløsning av tradisjonelle kjønnsrollemønstre og kulturelt forfall. Antisemittismen er et orienteringsredskap, som binder verden sammenheng for de troende og gir den mening.

Tre elementer (som er forbundet med hverandre) har vært sentrale: Konspirasjonstenkningen, raseideologien og holocaustbenektelsen. 

Et annet sentralt poeng er at antisemittismen som tankemodell har fungert som en markør på en revolusjonær innstilling. En oppslutning om antisemittiske forestillinger vitner om at de politiske aktivistene har tatt steget fra å befatte seg med enkeltsaker, til å avvise hele det demokratiske systemet.

Blant grupper og aktører på ytre høyre fløy som har forsøkt å fremstå som et moderat og ansvarlig eller som aktivt har forsøkt å gjennomføre en ideologisk fornyelse, har antisemittismen derimot ofte vært kodet, nedtonet eller fraværende. Dette vitner om at den høyreekstreme og nazistiske varianten av antisemittismen i høy grad har vært tabuisert i det norske samfunnet, men også om hvordan den antijødiske tenkningen inngår i et bredere, antidemokratisk tankeunivers.

 

Hva mener du med at antisemittismen «først og fremst har en ideologisk funksjon» for ytre høyre? Hva slags andre funksjoner kan antisemittismen tenkes å ha?

Poenget mitt er at antisemittismen er av ideologisk-abstrakt karakter: Den har overhodet ikke springet ut av hva jødiske enkeltpersoner gjør eller ikke, eller av realkonflikter mellom majoritet og minoritet. Den fungerer som en «forklaringsmodell» som binder fiendebildet sammen til en enhet.

 

I tillegg til å fungere som «forklaringsmodell», kan antisemittismen ha andre funksjoner? I så fall hvilke?

Den fungerer også som en markør på militans og dedikasjon. Etter 1945 har ytre høyre vært «fanget» mellom ønsket om å nå masseoppslutning og kravet om å opprettholde en slags «ideologisk ortodoksi». Samtidig har åpen antisemittisme vært tabubelagt i den bredere offentligheten.

Å være erklært antisemitt er etter 1945 – i motsetning til før krigen – blitt skandalisert. Poenget i denne konteksten er da dette: I de tilfellene hvor grupper på ytre høyre søker å vinne offentlig «aksept», har antisemittismen enten vært byttet ut med nye fiendebilder eller kodet.

Etter 1945 har ytre høyre vært «fanget» mellom ønsket om å nå masseoppslutning og kravet om å opprettholde en slags «ideologisk ortodoksi».

I de tilfellene hvor aktivister tar i bruk åpne antisemittiske forestillinger, signaliserer de gjerne at de ikke har noen tro på at det bestående systemet kan reformeres: At hele systemet er styrt av en såkalt jødisk sammensvergelse, og at det må styrtes gjennom militant handling.

Innen grupper på den ytterste høyresiden blir med andre ord uttrykk som «ZOG» og liknende brukt som signalmarkører som viser at man er dedikerte og villige til å gå militant til verks.


Hva karakteriserer «norsk høyreradikal antisemittisme» om vi sammeligner oss med andre land?

Når det gjelder antisemittismen på ytre høyre i Norge og andre land i og utenfor Norge, er likhetstrekkene påfallende. Tre elementer (som er forbundet med hverandre) har vært sentrale: Konspirasjonstenkningen, raseideologien og holocaustbenektelsen.

Forestillingen om at det finnes en skjult jødisk verdenssammensvergelse er et tilbakevendende element i antisemittismens historie.

Holocaustbenektelse er derimot et nytt element som har oppstått rett etter krigen, som følge av nasjonalsosialismens nederlag og tabuiseringen av fascismen som ideologisk og politisk fenomen. I Norge dukket benektelsen opp blant NS-veteranene allerede i 1949/1950. Det må dog påpekes at dette er en internasjonal diskurs, ikke noe særnorsk.

Kan du si noe om hvilket forskningsfelleskap arbeidet ditt inngår i?

Vel, jeg jobber ved Jødisk Museum i Oslo, som er en svært liten institusjon. Studiene av antisemittismen på ytre høyre inngår i en større undersøkelse av norsk antisemittisme etter 1945, som til nå har munnet ut i et utvalg fagartikler – og som til slutt skal bli en monografi, den nevnte boken.

Når det er sagt, samarbeider jeg selvsagt med relevante fagmiljøer og sitter blant annet i referansegruppen til SHIFTBOUND-prosjektet på HL-senteret.


Temaet er ikke studert selvstendig før, skriver du - hvorfor nå, personlig interesse eller akademisk tendens?

Personlig interesse, men også som et nødvendig tema knyttet til bokprosjekt. Artikkelen kan også anses som en videre studie av temaer som ble tatt opp i denne artikkelen om tidlig norsk holocaustbenektelse

I den kommende boken vil antisemittismen på ytre høyre inngå som ett av tre deltemaer. De andre deltemaene er antisemittismen og den bredere offentligheten etter Holocaust, og grenseoppgangene mellom antisionisme/antisemittisme.

 

Når kommer boken, tror du?

Når den er ferdig, he he. Neida, jeg har skrevet sånn ca. to tredeler, men noe er skrevet som artikler, noe må pusses og så videre.


Vi gleder oss, som du skjønner! Mens vi venter på boken: Har du noen lesetips til dem som vil lære mer om ytre høyres antisemittisme i nyere tid?

Det er forholdsvis mye litteratur, en stor andel er skrevet på engelsk og tysk, og den tar i høy grad for seg spesialtemaer.

Jeg ville faktisk ha begynt med å studere den nasjonalsosialistiske konspirasjonstenkningen om jøder. Den nynazistiske/høyreekstreme antisemittismen etter 1945 står i en klar ideologisk «gjeld» til denne arven.

     Herf, Jeffrey. The Jewish Enemy. Nazi Propaganda during World War II and the Holocaust. Cambrigde, Massachussets: Harvard University Press, 2006 er et godt utgangspunkt.

     Norman Cohns studie av Sions vises protokoller er god.

     På svensk er Helene Lööws studier av den «raseradikale» scenen i Sverige på 1990-tallet utmerkede.

     Mattias GardellRasrisk. Rasister, separatister och amerikanska kulturkonflikter. Stockholm: Natur och kultur, 1998 gir et godt innblikk i den såkalte «ZOG-mytologien» i en amerikansk kontekst.

     En innføring i holocaustbenektelse som historisk fenomen foreligger i Lipstadt, Deborah. Denying the Holocaust. The Growing Assault on Truth and Memory. New York: Plume, 1994. Lipstadt besøkte forresten nylig HL-senteret, se Guri Hjeltnes' samtale med henne (red.anm).

     Se også Wodak, Ruth. “The Radical Right and antisemitism” i The Oxford Handbook on the Radical Right, redigert av Jens Rydgren, 61–85. Oxford: Oxford University Press, 2018.

Og her er to tilleggsanbefalinger fra HL-senterets stipendiat Birgitte Haanshuus, som fulgte Kjetil Braut Simonsens foredrag med stor interesse.  

Disse to bøkene har flere interessante kapitler om temaet:

     Reisigl, Martin & Wodak, Ruth (2001). Discourse and Discrimination. Rhetorics of Racism and Antisemitism. London: Routledge

Wodak, Ruth (2015). The Politics of Fear. What Right-Wing Populist Discourses Mean. London: SAGE

Og dette kapittelet i boka Doublespeak er relevant:

     Botsch, Gideon & Kopke, Christoph (2014). A Case Study of Anti-Semitism in the Language and Politics of the Contemporary Far Right in Germany. I M. Feldman & P. Jackson (eds.), Doublespeak. The Rhetoric of the Far Right since 1945 (s. 207-221). Stuttgart: ibidem

Av Monica Bjermeland
Publisert 15. apr. 2020 15:02 - Sist endret 25. mai 2020 10:40