Marit Hermansen bisatt på HL-senteret

Marit Hermansen ble bisatt på HL-senteret 3. juni, etter ønske fra familien sin. Hermansen har vært en nær venn og samarbeidspartner helt fra senterets start.

Les Gunnar Stålsetts minneord i bisettelsen mandag 3. juni

En bisettelse er en iscenesettelse der livet tolker døden og døden kaster lys over livet. Holocaustsenteret er en verdig arena. Her ser vi Marit Hermansens liv i rammen av den store kampen som aldri tar slutt. Denne bisettelsen skjer på en plattform som hedrer Marit og forplikter oss alle.
En humanist setter felles verdier over egen interesse. Å være en humanist er å la menneskeverdet definere vårt liv. Humanisme er praktisk nestekjærlighet. Det preget Marits liv. Det samler oss i dag til takk.
For bare tre måneder siden feiret vi at hun fikk Kongens fortjeneste medalje for sin fremragende rolle som lærer og samfunns menneske. Hun ble hyllet som et forbilde. Ekko fra skoleelever og fra lærer kolleger gjorde et sterkt inntrykk.  Når den nære familie, venner og kolleger tar avskjed i dag vet vi at vi ikke er ved veis ende. For hennes innsats peker utover og fremover. Hun utfordrer oss til årvåkenhet for det som skjer i det nære og det fjerne. 
Gjennom den personlige smerten vokste det fram et livsprogram; kampen mot rasisme og intoleranse. Den førte hun som mor og som lærer. Det ble hennes eksistensielle samfunns ansvar.
Den universelle menneskerettighets erklæringen understreker nettopp lærerens rolle. «All undervisning skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom nasjoner, raser og religioner.» I sin lange lærergjerning og i sitt personlige engasjement, ikke minst gjennom Benjamins Minnefond og i Antirasistisk Senter, viste Marit faglig forankring og personlig forpliktelse. Hun sa selv at rasisme hadde vært en del av den lille familiens hverdag. Da hennes eneste barn ble offer for nynazistisk vold, ble kampen et kall. 
Faglig og personlig har hun vist vei. Hun har mobilisert tusenvis av elever og lærer kolleger gjennom protestens pedagogikk.
Hennes livsfortelling fikk stor betydning også for meg personlig og for min tjeneste som biskop. Derfor tillater jeg meg å føye et personlig perspektiv til de mange faglige vitnesbyrd om Marits innsats. 
Vi sto ikke hverandre nær i hverdagen, men vi var på samme bølgelengde.
Troen på mennesket forente oss. Gjennom alle år ante jeg smerten i hennes liv, jeg merket en mors sårbarhet mellom minner om morgenen og håp i natten. En sorg som ikke søkte medlidenhet men helbredende handling.
For meg, og for mange landet rundet – og utenfor landets grenser – kanskje særlig i ungdomsmiljøet - ble drapet på Benjamin en vekker. Han ble selv en bauta. Et symbol i kampen mot diskriminering. En felles referanse for et bedre Norge, et folk preget av respekt og toleranse. 
Verken hun eller sønnen var knyttet til noe trossamfunn, men den gode kontakten mellom kirken og skolen gjorde det ikke vanskelig for Marit å be om a få bruke kirken til en privat seremoni.
I lokalsamfunnet i Holmlia var kirkebygget samfunnshus. Mange klasse kamerater var muslimer. Rasisme var en del av hverdagen. Men blant de unge var det også felleskap i mange farger. Det fylte kirkerommet til farvel.
Da jeg fikk beskjed om at Marit var gått bort var jeg i Afrika. I sorgens skjøre stillhet passerte alt dette revy.
Jeg så hennes død gjennom Benjamins liv, slik Marits liv ble formet av hans død. Det førte tankene til Biskop Tutus og Nelson Mandelas utleggelse av det afrikanske begrep «ubuntu»: jeg er fordi du er. En person er en person på grunn av andre personer. Det stemmer for mor og sønn. Det gjelder oss alle.
I dag, ved Marits båre takker vi for det som var. Og kjenner vemod ved tanke på det som kunne vært. 
Jeg ser for meg en ung mann, på 33 år, sønn av en afrikansk far og en norsk mor, her ved sin mors kiste.
Han kunne stått her oppreist, stolt og sterk, en ung mann med en varm og klok mor som hadde innprentet i ham alle mennesker like verd.
Han kunne stått her, kanskje sammen med barn med en rose til farmor.
Slik ble det ikke.
Vi er her i deres sted.
Men vi er også her for de mange som i dag bøyer hodet i ærbødighet og løfter hender i takk for Marit.
Kjenner vi ikke en symbolsk tyngde når vi i dag hedrer Marit i Holocaust senteret, på denne vår viktigste felles arena mot gammel og ny nazismes? Mot intoleranse og hat. Mot dumskap og trangsyn. Der kampen ennå står.
På Holmlia ble det reist en vakker skulptur med ungdommens varsomme trekk.
I kveld samles ungdom der for å takke Marit –for å feire henne som den levende bauta hun ble for dem.
Et frigjørings rop går gjennom verden: A luta continua. Kampen fortsetter.
Ved drapet på Benjamin ble vårt folk advart. Også kirken ble utfordret.
Vi gikk gjennom gatene, i et fakkeltog, større enn noensinne – til da. Vi gikk sammen og viste nynazister og rasister ryggen. 
Sterkest sto de unge.
Så ble også de unge rammet hardest da terroristen noen år senere slo til i et massedrap. Igjen fylte vi gatene med besluttsomhet, kristne og muslimer, jøder og humanister og ateister. Et blomsterhav ved domkirken gjorde inntrykk på en hel verden.  Men viktigere var en oppblomstring av toleransens forpliktelse i mange menneskers hjerter - og i store deler av vårt samfunn.  I de mange kloke ord som ble sagt, merket vi solidaritetens dypere strenger når den snakket nestekjærlighetens språk.
Da så vi at vårt fellesskap er sterkere enn solidaritet, dypere enn ideologi.
Kanskje best tolket ved kronprinsens ord foran rådhuset etter Utøya massakren: I dag er gatene fylt av kjærlighet.
I dag. I dag, når rasisme, antisemittisme og islam kryper fram i det politiske dagslyset i Europa, må vi finne sammen - alle mennesker av god vilje – sammen om menneskeverdet. Det er vårt ubuntu.
I dag ved Marits båre har takken mange uttrykk:
Takk for at du ikke lot deg knekke av sorgen.
Takk for at du ikke lot bitterhet lamme deg. 
Takk for at du ikke ga hatet rom.
Takk for håpet du holdt levende.
Takk for protestens pedagogikk.
I dag. 
Marit Hermansen, den gode viljes mor, samler oss, ikke til farvel men til forpliktelse. Derfor sier vi i ærbødighet: Det er det enkle menneskets verd som er ditt minne, Marit. Det betyr fred for oss alle.
 

*****


Les direktør Guri Hjeltnes' minneord i bisettelsen mandag 3. juni

Marit Hermansens bortgang er et stort tap. Marit var viktig for mange. Marit ble viktigere, ettersom årene har gått. Marit var selvsagt viktig, ja verdens midtpunkt for Benjamin som mistet sin far Bobby da han var 4 år gammel. Benjamin og Marit var tospannet. Hjemmet deres var åpent, Marit tok imot Benjamims venner og hele guttegjengen. Marit var et midtpunkt på lærerværelset, Marit var en god, flott, sterk, tydelig og kul lærer for stadig nye elever. 
 
Marit Hermansen døde to måneder før hun ville fylt 64 år, etter kort tids sykeleie. En aggressiv kreft var ikke til å stoppe. Det var altfor tidlig, for læreren og samfunnsborgeren. Marit hadde så mye hun fortsatt ville gjøre, som hun fortsatt ville se bli gjort i det norske samfunnet. Dagen før hun døde, utkom en forskningsrapport med oppsiktsvekkende funn om nordmenn og rasisme. Den ville hun ha lest og diskutert engasjert og ment noe om. 
 
Marit opplevde alle foreldres mareritt: Å miste et barn. Hennes sønn Benjamin ble drept i januar 2001, 15 år gammel, på Holmlia i Oslo. Det var et rasistisk motivert knivdrap begått av nynazister fra Boot Boys. 
 
Dette drapet ble landskjent, «alle» kjenner Benjamin Hermansens navn. Ja, unggutten er hedret og minnet av en rekke artister, Briskeby og Nora Noor. Det er Karpe Diem, Nico og Vinz. Michael Jacksons album «Invincible» er dedikert "to Benjamin, Benny Hermansen". May we continue to remember not to judge man by the color of his skin, but the content of his character. (Benjamin.. we love you... may you rest in peace.) 
 
Men der og da, her og nå, Benjamin var Marit sønn, hennes midtpunkt i livet. Som hun mistet på den mest brutale måte. Og det sjokket og sorgen måtte hun gjennomgå, midt oppe i en voldsom reaksjon og mobilisering med store demonstrasjoner som fulgte. For Marit fulgte noen tøffe år med rettssaker, hun støttet Benjamins venner og nærmiljøet gjennom sorgen, åpnet fortsatt sitt hjem. 
 
Hun kom seg tilbake i yrkeslivet, til Lusetjern skole, hennes skole fra 1996. Ved HL-senteret har vi hatt gleden av å samarbeide med Marit helt fra senterets start. Hun har blitt nær venn og samtalepartner med mange av oss. For rett etter drapet ble det opprettet en egen pris til minne om Benjamin Hermansen. Benjaminprisen har hvert år siden 2002 vært tildelt en skole i Norge som arbeider godt mot rasisme og diskriminering, for likeverd og diskriminering.  
 
HL-senteret har hatt sekretariatet for juryen. Undervisningsavdelingen vår har holdt i arbeidet, og selv har jeg i noen år nå vært juryleder, en jury med representanter fra Antirasistisk senter, Elevorganisasjonen, Fagrådet for grunnopplæringen, Likestillings og diskrimineringsombudet, Sametinget, Utdanningsforbundet.  Mange, mange har samarbeidet med henne.  
 
Og Marit har deltatt i juryen, helt fra starten. Hun har dermed vært med på å dele ut Benjaminprisen til 17 skoler. Hun la alltid stor vekt på at hennes personlige erfaring OG lærererfaring har vært av betydning i juryarbeidet Marit har i sin vurdering av skolene lagt stor vekt på hvordan skolene jobber i praksis (i klasserommet) forebyggende mot rasisme.  Jurymedlem som gjorde hjemmeleksen. Hun var alltid interessert i konkret undervisningsmateriell og innsikt i pedagogiske tilnærminger og didaktisk metode. Hun har også vært opptatt av at barne- ungdoms- og videregående skoler kan arbeide på veldig ulike måter. 
 
Ved utdelingene ønsket hun alltid at fokuset skulle være på skolene og deres arbeid, ikke på henne som person og Benjamins historie. Hun begrunnet dette med at hun ville bidra med å løfte frem det gode arbeidet skolene gjør for å forebygge rasisme. 
 
Prisutdelingene ved vinnerskolen har alltid vært store dager for Marit. Både fordi det var tunge dager for henne personlig men også fordi hun gledet seg veldig til å møte elever og ansatte ved skolen. Spesielt møter med elever på de ulike vinnerskolene har vært noe hun har hatt stort glede av. 
 
Det imponerte alle som møtte henne i arbeidet med Benjaminprisen og annetsteds, over hvordan Marit maktet å snu en personlig tragedie til noe positivt og hvor mye energi og besluttsomhet hun viste i sitt ønske om å bidra til at rasisme kommer på dagsorden og at godt forebygging blir synliggjort. 
 
Det har vært sjeldent sterkt å oppleve en mor som - etter tapet av sønnen -  utrettelig både i sin daglige gjerning og med Benjaminprisen viser hvordan vi 
kan arbeide for å få det bedre sammen. Det er brutale ugjerninger vi snakker om, som ofte blir etterfulgt av store ord og løfter, men hennes streben etter å se og bidra til å utvikle et metodisk arbeid mot rasisme og ekstreme handlinger er imponerende.  
 
Pågangsmotet, tålmodigheten, omsorgen, hvileløsheten som preget henne gjorde et stort inntrykk. Vi vet også, for eksempel av dagens arbeid med å sette sammen en handlingsplan mot etnisk og religiøs diskriminering, at det er svært krevende å mobilisere krefter for både kortidsvirkende og langtidsvirkende tiltak, men det er det som virker. 
 
Med Benjaminprisen har det metodiske arbeidet slått rot over hele landet og har innvirkning på mange store og små lokalsamfunn. Det bør ikke være vanskelig å si rett ut at mennesker, unge som eldre, er blitt hjulpet av innsatsen som kommer som et konsekvens av prisen.
 
Den 1. februar i år ble Marit Hermansen tildelt Kongens fortjenestemedalje for sin arbeidsinnsats mot rasisme og diskriminering, for en livsinnsats som kan stå som eksempel for andre.  
 
Så er vi her ved kisten og løfter henne fram som menneske og aktør i det norske samfunnet. Så må vi altså huske, at til grunn for hele hennes lov og virke siden 2001 lå å miste sin sønn.  
Men – det er jo ikke bare Marit som nå er borte. Hele den lille familien er  borte. Bobby, Benjamin, Marit. Her på senteret – har vi en Holocaustutstilling sentralt i vårt virke. I jødisk tradisjon sier man at et menneske ikke er borte før navnet ditt sies for siste gang. Du dør to ganger, den ene gangen når hjertet ditt slutter å slå, den andre gangen når noen sier navnet ditt for siste gang. 
 
Benjamin er ikke glemt. Marit vil ikke bli glemt. 
 
Takk, Marit. 
 

Av Gunnar Stålsett og Guri Hjeltnes, Foto: Monica Bjermeland / HL-senteret
Publisert 3. juni 2019 10:12 - Sist endret 4. juni 2019 09:30