I Dresden: Anton Weiss-Wendt

Torsdag 5. desember åpnet HL-senterets vandreutstilling «Gulag: Det farfar ikke fortalte» i Dresden, Tyskland, en utstilling kuratert av Anton Weiss-Wendt, forsker I her ved senteret.

Fra utstillingsåpningen av «Gulag: Was Grossvater nicht erzählte» ved Militärhistorisches Muesum (MHM) i Dresden. Foto: Andrea Ulke / MHM

Aktuell som

I 2015 sporet Anton Weiss-Wendt, forsker I ved HL-senteret, opp farfarens historie i Stalins fangeleire, noe som resulterte i utstillingen «Gulag: Det farfar ikke fortalte» året etter - og nå nylig «Gulag: Was Grossvater nicht erzählte» ved Militärhistorisches Muesum der Bundeswehr (MHM) i Dresden. Det var i russiske arkiver at Anton gransket farfarens etterlatte papirer og private bilder. Senere samarbeidet han med HL-senterets utstillingsdeisgner Hanne Steien om å gjøre en utstilling ut av materialet. Utstillingen tar publikum med på en særegen og personlig reise til Gulag og til hvordan de tidligere fangene og det russiske samfunnet i ettertid har forholdt seg til Stalintidens brutalitet. Under åpningen talte både oberst Armin Wagner, direktøren ved MHM, og Clemens Vollnhals, stedfortredende direktør ved Hannah Arendt-instituttet. Anton fortalte om bakgrunnen for utstillingen.

Hva betyr det å få ta utstillingen til Tyskland, Anton?

Veldig mye! Tyskland er et svært viktig publikum for denne typen tematikk. Og så er det viktig å gjøre forskningen min, som utstillingen er basert på, tilgjengelig for enda flere. Som historikere flest er også jeg glad i lange tekster på PC-en, så det var en utfordring å skulle kutte på lengden og spisse budskapet slik jeg måtte under kurateringen av utstillingen. Men jeg ser hvor mye bedre og bredere det formidler! I tillegg betyr det mye for HL-senteret å vise fram arbeid som springer ut herfra.

Fra utstillingsåpningen av «Gulag: Was Grossvater nicht erzählte» ved Militärhistorisches Museum der Bundeswehr (MHM) i Dresden. Foto: Andrea Ulke / MHM

Hva jobber du med på senteret?

Jeg var en av de første forskerne som ble ansatt, i 2005, og begynte å jobbe her i 2006. Først jobbet jeg som generell Holocaust-historiker og studerte nazistenes politikk, raseteori, overgrepene mot romafolket og mer. I senere år har jeg arbeidet med politisk historie og blant annet sett på utviklingen av FNs folkemordkonvensjon og historiepolitikken i Russland.

Hva gjør HL-senteret til en interessant arbeidsplass?

For meg er dette drømmejobben! Jeg kan drive med forskning mesteparten av tiden og også formidle forskningen svært bredt – gjennom museale aktiviteter eller mer klassisk forskningsformidling. Kollegene er fenomenale og direktøren veldig energisk – til sammen får vi stadig i gang spennende og viktige prosjekter. Jeg kan virkelig si at jeg gleder meg til hver dag i denne jobben.

Hva bør folk vite om senteret som de kanskje ikke vet?

HL-senteret er en helt unik institusjon, ikke bare i norsk eller nordisk sammenheng, men globalt. It has its fingers in many pies, om du vil. Vi driver med forskning. Vi formidler til flere titals tusen barn, unge og voksne hvert år, både gjennom undervisningsavdelingen, men også programmet for allmennheten. Vi har et godt og spesialisert bibliotek. Og vi har en fast utstilling om Holocaust. Denne bredden finner du ikke mange like av i verden! Senteret er dessuten en viktig samfunnsaktør i Norge, særlig nå i polariseringens nye tid, noe både politikerne og mediene ser ut til å sette pris på.

Nevn en person som har gjort sterkt inntrykk på deg

Antony Polonsky, veilederen min i stipendiatperioden min ved Brandeis University i USA. Ekspert i polsk-jødisk historie, med encyklopedisk kunnskap! En engasjert akademiker med like mange anekdoter som mengde varme. Jeg har ennå ikke gitt opp drømmen om å få ham over hit på en fagkonferanse.

Siste kulturopplevelse?

Festningen i Königstein. Jeg tok toget dit etter utstillingsåpningen i Dresden, det ligger bare en halvtime unna. Foreldrene mine tok meg dit da jeg var 10 år, min aller første utenlandsopplevelse, så det var stort å komme tilbake. Særlig stemningsfullt var det nå, rett før jul. Tyske slott og Tyskland generelt må være i særklasse når det gjelder jul!

Fra utstillingsåpningen av «Gulag: Was Grossvater nicht erzählte» ved Militärhistorisches Museum (MHM) der Bundeswehr i Dresden. Foto: Andrea Ulke / MHM

 

Emneord: i trappa, intervjuet Av Monica Bjermeland
Publisert 11. des. 2019 16:43 - Sist endret 12. des. 2019 11:50