I farta: Elise Christensen

Hennes største interesse er norsk islam og muslimsk religiøs praksis i Norge i dag. I det daglige veileder hun skoleelever om temaer som rasisme, antisemittisme og Holocaust.

Aktuell som:

Elise er medredaktør i boken 16 år med Benjaminprisen som nylig ble lansert av HL-senteret i samarbeid med Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet. Boken beskriver 16 norske skolers erfaringer med systematisk antirasistisk arbeid og fagfolks perspektiver på rasisme og demokratibygging. Prisen ble opprettet etter det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen i 2001, en hendelse som rystet Norge og førte til et sterkt engasjement mot rasisme over hele landet. Benjaminprisen ble for første gang utdelt i 2002.
 

Hva har vært det mest givende for deg i arbeidet med Benjaminboken?

De spennende samtalene med skoleledelse, lærere og elever på de 16 forskjellige skolene som har vunnet Benjaminprisen! Deres perspektiver, fortellinger og engasjement har virkelig drevet arbeidet med publikasjonen fremover. Samtidig har det vært fruktbar uenighet om hva som er godt forebyggende arbeid. Særlig vil jeg trekke frem samarbeidet med to lærere fra Drammen, Mari Erstad og Stig Erlend Kvinge. Deres bidrag har vært spesielt givende da vi fikk i gang prosessen med å skape og teste ut undervisningsopplegg om hverdagsrasisme i Norge.
 

Beskriv hva du jobber med.

Jeg er formidler og Dembra-veileder. Som formidler på HL-senteret møter jeg skoleklasser hver uke, og jeg arbeider sammen med elevene for å utforske temaer som Holocaust, antisemittisme, rasisme, historiebevissthet og historiebruk. Mitt kompetansefelt er i utgangspunktet religion, og en sjelden gang kan undervisningen dreie seg om det jeg er mest interessert i: norsk islam og muslimsk religiøs praksis i Norge i dag. Da har jeg det ekstra bra på jobb.

Som Dembra-veileder er jeg så heldig at jeg får arbeide sammen med skoler om å videreutvikle deres forebyggende arbeid mot fordommer og gruppefiendtlighet. I år har vi møtt skoler som har satt søkelys på hvordan vi som underviser kan inkludere/ekskludere elevene våre gjennom egen språkføring. Dét har ført til mange gode og interessante samtaler!

I tillegg får jeg ofte arbeide med spennende prosjekter. For tiden driver jeg med et prosjekt som forsøker å utarbeide ny metodikk som skal forene fysiske gjenstander fra museers samlinger og digitale løsninger for å nå nye publikumsgrupper. Et eksempel her er hvordan man kan bruke digitale virkemidler for å få unge mennesker til å studere gjenstandene i utstillingene nøyere, som for eksempel en dagbokside, en propagandaplakat eller NSDAPs partiprogram.


Hva gjør HL-senteret til en interessant arbeidsplass?

Folk! Kollegaer, elever, studenter, lærere og andre samarbeidspartnere. HL-senteret er en arbeidsplass som består av mange ulike disipliner og funksjoner, og folkene som er her på senteret gir feltene mening og skaper engasjement.


Hva bør folk vite om HL-senteret som de kanskje ikke vet?

At det er lov å le i utstillingen om Holocaust hvis det skulle skje. Særlig når du er 14 år. Det er lov å ikke bli berørt også. Det er samtalene om de vanskelige temaene som står i sentrum, og vi trenger noen gode forsvarsmekanismer for å kunne utforske tung tematikk og for å stille spørsmål.
 

Nevn en hendelse eller en person som har gjort sterkt inntrykk på deg?

To skjellsettende personer: Edward Said og Simone de Beauvoir. Selvfølgelig.


Siste kulturopplevelse?

Steinsopp. Norsk rockeband med stoner-preg som spilte i Oslo for et par uker siden.

Emneord: intervju, i farta Av Tekst og foto: Peder Hellberg
Publisert 4. apr. 2019 11:05 - Sist endret 4. apr. 2019 11:05