Hva er rasisme, og hva kan skolen gjøre?

Rasisme finner sted på svært mange ulike arenaer i samfunnet, også i skolen, skriver eksperter ved HL-senteret. I denne artikkelen drøfter de hva rasisme er og hva skolen kan gjøre for å motvirke slike holdninger og handlinger.

Våren 2018 lanserte Hennes & Mauritz nye hettegensere. Reklameplakaten viste en svart gutt med påskriften The Coolest Monkey in the Jungle på gensermagen, og ved siden av ham stod en hvit gutt med påskriften Survival Expert. Beskyldninger om rasisme kom raskt, og H&M trakk produktet fra markedet. 

I en undervisningstime der plakatene ble vist frem for unge studenter, oppstod det en diskusjon om hvorvidt reklamen var rasistisk. At rasismen her var uintendert fra reklamemakerne, var de fleste enige om, men klassen var delt mellom dem som opplevde et ekko fra kolonihistoriens rasistiske stereotypier og dem som stilte seg uforstående til problematikken.

Sistnevnte gruppering ble møtt med følgende uttalelse fra en medstudent: «Ikke bare er dere historisk uinformerte, men dere er visst ikke i stand til å tenke dere hvordan denne plakaten ble oppfattet i Sør-Afrika!» Noe som er rasistisk i ett land, må også være det i et annet, påstod hun. Som motsvar kom argumentet om at så lenge ingen skjønner at noe er rasistisk, kan det heller ikke være det. Blant studentene satt også en ung mann som fortalte at han flere ganger har opplevd rasisme, men at det sjelden har blitt gjenkjent som rasisme når han har fortalt om det til mennesker med hvit hudfarge, og at han derfor nesten aldri gjør det lenger. 

Nordmenn går rundt grøten

I 2015 fikk norske politikere en påpekning fra en av FN-ekspertene i Rasediskrimineringskomiteen i Genève: «Det er mye rasisme i Norge, men dere kaller det noe annet. Hvorfor går dere rundt grøten? Hvorfor bruker dere ikke ‘rasisme’-ordet?»

Eksperten har helt rett. I Norge er ord som hatytringer, intoleranse, hets og etnisk diskriminering i bruk, men sjelden «rasisme».

Det kan muligens forklares med alvoret som ligger i begrepet; det er vanskelig å bruke et ord som har vært utgangspunkt for de verste overgrepene i moderne historie. Men rasisme kan også fremstå som hverdagsfenomen. Det vil si at det forekommer uten å være del av en politisk bevegelse.

Når vi snakker om rasisme, kan det derfor være en hjelp å tydeliggjøre hvilken grad av rasisme man snakker om: Er det rasisme satt i system som del av samfunnets strukturer (som for eksempel apartheidsystemet), er det holdninger i bestemte organisasjoner eller hverdagsrasisme, slik den er opplevd (Wieviorka 1995)? 

Strukturell diskriminering

En form for rasisme finnes også i det som kalles strukturell diskriminering. Det betegner en form for systematisk forskjellsbehandling som inntreffer når mennesker som jobber innenfor en institusjon, bevisst eller ubevisst gjør valg/gir rettigheter/privilegier på bakgrunn av et individs gruppetilhørighet.

Et eksempel kan være når politiet har en tilbøyelighet til å stoppe og ransake individer med minoritetsbakgrunn mer enn andre borgere (Sollund 2007).

I USA defineres gjerne rasisme nettopp som et system som opprettholder sosial urettferdighet. Dermed er rasisme noe som ligger bevart i samfunnets strukturer, og som kan virke uavhengig av holdninger hos enkeltindivider (Wellman 1993). 

Mennesket er før hun handler

Uavhengig av rasismens ulike alvorlighetsgrader og former er det noen fellestrekk ved det vi kan kalle rasisme. Felles for de fleste definisjoner på rasisme er at de vektlegger at mennesker deles inn i grupper, og at disse på et mer eller mindre vilkårlig grunnlag plasseres på en skala der noen anses som bedre enn andre. 

Rasisme er å tillegge mennesker negative karaktertrekk på bakgrunn av deres opphav (kulturelt, religiøst, etnisk), rangere dem som mindreverdige og la dette legitimere underordning/diskriminering av dem (Bangstad og Døving 2015). 

Grunnlaget for rangering av menneskeheten, det vil si begrunnelsen som ligger bak rasistisk ideologi, kan variere (forestillinger om at negative egenskaper er knyttet til hudfarge, religion og kultur er det vanligste), men mekanismene er de samme: «Mennesket er før hun handler, ingenting hun gjør kan forandre hva hun er, og dette er i store drag rasismens vesen», skriver sosiologen Zygmunt Bauman (2005: 96).

Det Bauman peker på, er en form for essensialisering av individer – de er et eller annet negativt uansett hva de gjør, og de er forhåndsdømt i kraft av forestillingen om nedarvede trekk som følger med det å bli definert inn i en gruppe/ kategori.

Sagt enda enklere: Dersom en person i kraft av sitt utseende eller i kraft av å hete Muhammad eller Aisha anses som underordnet, og at det dermed er greit å ekskludere han eller henne, snakker vi om rasisme. 

Plakaten fra H&M sier ingenting om diskriminering, og sett i historiens lys kan det være et fremskritt å ha en svart person som modell. Like fullt er reklameplakaten en videreføring av forestillinger fra en tid da det var helt legitimt å underordne svarte mennesker hvite. Den gang the survival expert kunne ta for seg i den afrikanske jungelen med den begrunnelsen at de svarte var nærmere apene enn menneskeheten. Og at de hvites maktposisjon gav rett til utnyttelse. Når dette budskapet videreføres som noe kult på en hettegenser, og dermed fritas fra de alvorlige konsekvensene rasismens historie fortsatt har, er det rimelig å se plakaten som nettopp rasistisk. 

Rasistiske ideologier 

Våre utdanningsinstitusjoner har i lang tid koblet rasisme direkte til forestillinger om biologiske «raser». Men det er bare unntaksvis, og da særlig i det vi kan karakterisere som den vitenskapelige rasismens epoke (ca. 1860–1945), at vi med noen grad av berettigelse kan hevde at rasismen dreier seg om «raser» i biologisk forstand.

Selv i den biologiske «vitenskapelige» rasismens storhetstid var «de andres» underlegenhet målt med referanse til kulturelle og religiøse komponenter i selvsagt forening med det antatt «farlige eller skadelige arvematerialet» (Bangstad og Døving 2015: 13–15).

Ideer om rase har alltid vært sammensatte, og derfor blir den utbredte forestillingen om en rettlinjet utvikling fra rasisme forankret i ideer om biologi, til rasisme forankret i kultur eller religion feilaktig. Dagens rasisme bygger på overlappende forestillinger knyttet til både hudfarge, religion og kultur. Rasistiske verdenssyn/ideologier er i dag stort sett basert på forestillinger om uforenlige kulturer og religioner, samtidig er det slik at ofre for rasistiske hendelser mener de er utsatt fordi de har mørk hudfarge.

Lite norsk forskning

I Norge har det vært lite forskning på rasisme, men etter at Oslo politidistrikt begynte å kategorisere ulike former for hatkriminalitet, vet vi at rasisme finner sted på svært mange ulike arenaer i samfunnet. Også i skolen. 

Antirasistisk senter ga i 2017 ut en rapport om opplevd rasisme i skolen (Wasvik et al.). Av de 500 som deltok i undersøkelsen, oppga i overkant av 10 % at de har opplevd forskjellsbehandling ukentlig på skolen på grunn av etnisitet, hudfarge, religion eller livssyn. Elever med innvandrerbakgrunn har opplevd mer rasisme og diskriminering enn andre elever. 

Rapporten viser også at elever på noen skoler opererer med et skille mellom elever med minoritetsbakgrunn og andre elever. En jente fra Oslo skriver: 

«På barneskolen var det et stort skille mellom etnisk og ikke-etnisk norske. På ungdomsskolen er det mye skjellsord og fordommer. For det meste kødd, men det blir fort litt mye eller sannhet, på en måte,» (Wasvik et al.: 17) 

Rapporten fra Antirasistisk senter viser videre hvordan lærere ubevisst kan bidra til diskriminering, særlig på to måter: gjennom lavere terskel for å slå ned på uro fra elever med minoritetsbakgrunn, og å ha lavere forventninger til skoleprestasjonene deres. En 15 år gammel jente beskrev det slik: 

«Noen lærere tror – virker det som – at etnisk norske er bedre på
skolen uansett fag, og at de er mer rolige i timene enn de 
ikke-etnisk norske. Noen lærere slår hardt ned på brudd på regler (for eksempel mobilbruk og snakking i timene) når vi ikke-etnisk norske gjør det, men ignorerer etnisk norske som gjør akkurat det samme.» (Wasvik et al.: 29) 

"Fargeblindhet"

Langt fra alle skoler opplever at elevene grupperer seg i utlendinger og norske – noen skoler opplever tvert imot elevene nærmest som fargeblinde. Elever kan også være delvis fargeblinde, på den måten at hudfargen til kompisene ikke synes å spille noen rolle.

Et eksempel på dette er den lille gutten i USA som ville klippe håret sitt for å bli lik bestekompisen, mens de hadde helt forskjellig hudfarge. Han tenkte likhet handlet om hårklipp, mens den voksne leser syns fortellingen er sjarmerende fordi hun eller han tenker at likhet handler om hudfarge.

På et plan avslører fortellingen den voksnes vektlegging av etnisitet og hudfarge. Men samtidig er ikke denne vektleggingen helt usann – de to barna vokser opp i et samfunn der hudfarge er et skille mellom mennesker som får større betydning enn hårklipp.

Fortellingen peker på kompleksiteten i håndtering av hudfarge i skolen: På den ene siden må læreren ha åpenhet for at hudfarge betyr noe annet for elevene enn for læreren selv. Samtidig må læreren også finne de riktige tidspunktene for å ta opp til behandling forestillinger om ulikhet med bakgrunn i etnisitet eller hudfarge som finnes i samfunnet – som barna i større eller mindre grad også en gang vil møte. 

Menneskeverd, likeverd og demokrati

Skolens arbeid mot rasisme er både forankret i formålsparagrafens verdier om menneskeverd, likeverd og demokrati, og i forpliktelsen til å sørge for godt skolemiljø for alle elever slik det er formulert i opplæringsloven §9a. Arbeid mot rasisme er ikke bare aktuelt på skoler med stort synlig mangfold, eller skoler der det forekommer rasisme og diskriminering. Det er aktuelt for alle skoler så lenge rasisme og diskriminering foregår i samfunnet der elevene skal bli, ja er borgere. 

Mange skoler har et godt arbeid med inkludering, også inkludering av nye elever fra andre land, med gode tiltak rettet særlig mot denne gruppen. Tiltak for en gruppe som faller utenfor, er likevel ikke det samme som arbeid mot de strukturene og holdningene som produserer dette utenforskapet.

Arbeid mot rasisme og diskriminering må rettes mot holdninger i hele elevgruppen, ikke minst hos majoriteten. Arbeidet handler om kunnskapsheving, men like mye om bevisstgjøring og refleksjon rundt egne holdninger og deres konsekvenser. Fordommer og ekskludering finner sted på tvers av ulike gruppetilhørigheter i skolen. 

Majoriteten er heller aldri en homogen gruppe som kan skilles med klare linjer fra én eller flere minoriteter på skolen. Vi har sett at elevene ofte opererer med begreper som deler dem i to: «utlendingene» og «de norske».

En slik gruppedannelse er interessant for lærere og ledelse, men det er viktig at skolen ikke organiseres rundt en tilsvarende inndeling. Tvert imot bør skolens aktiviteter i størst mulig grad skape ulike gruppeinndelinger, veksle og variere slik at elever blandes, og kategorier som oppfattes som forskjeller dem imellom, stadig blir satt på prøve. I klasserommet kan dette gjøres ved bevissthet rundt gruppeinndelinger og bruk av læringspartnere. 

Er likhetsidealet godt nok?

I Norge har vi et ideal om likebehandling. Men det er viktig å være klar over at det å behandle elevene likt, ikke nødvendigvis er å gi dem like muligheter. Et åpenbart eksempel på dette er spørsmålet om tilgjengelighet for elever med nedsatt funksjonsevne. Et skolebygg er likt for alle som ferdes der, men tilgjengeligheten kan likevel være helt ulik for en som sitter i rullestol. 

Det norske likhetsidealet kan være problematisk for elever med minoritetsbakgrunn, fordi de oppleves som annerledes på en måte som ikke passer med forestillingen om likhet. For arbeid mot rasisme kan et fokus på alle elevenes for- skjellighet være et bedre utgangspunkt enn fokuset på likhet. Flere av skolene som har vunnet Benjaminprisen, peker på dette som en strategi: De har jobbet for at mangfold skal bli oppfattet som det normale, ikke unntaket. 

De aller, aller fleste lærere har en klar antirasistisk holdning; de vil elever vel og ønsker ikke å diskriminere. De fleste kjenner også igjen rasisme når den er rettet mot gutter som Benjamin Hermansen, og utført av uttalte nynazister. Mange kjenner den også igjen i uttalelser om å fordrive muslimer fra landet vårt.

Dokumentasjon fra skolehverdagen viser like fullt at en del elever opplever å bli avfeid med sine erfaringer med rasisme ved at læreren sier at de overdriver. Det kan være fordi det er vanskelig å gjenkjenne situasjonsbestemte hendelser som rasisme, som for eksempel når det er historiske stereotypier som levendegjøres. 

Positive holdninger er dessuten ikke en garanti mot at man ubevisst tar del i diskriminerende strukturer. Vi vet for eksempel at en del lærere ofte er mer positive til tospråklige elever når språket de snakker i tillegg til norsk, er et annet europeisk språk enn når det er språk som urdu, punjabi, arabisk eller kinesisk. Eller som vist til ovenfor, at noen lærere oppleves å forskjellsbehandle elever utfra bakgrunn. 

Lytt til elevene!

Opplæringsloven forplikter læreren til å ta eleven på alvor og aldri avvise signaler om dårlig skolemiljø. Dette gjelder også dersom eleven mener seg selv eller andre utsatt for rasisme. Mange lærere opplever at det er utfordrende når de selv eller deres elever blir anklaget av en medelev for rasisme.

Med skolen som ramme er det å ta tak i elevens opplevelse av utenforskap det viktigste, og ikke om denne opplevelsen samsvarer med en bestemt rasismedefinisjon. Læreren behøver altså ikke være redd for anklager om rasisme.

Én innfallsvinkel er å lytte til elevenes opplevelse eller tanker om rasisme, forsøke å få fram nyanser og refleksjon, og også være åpen for muligheten for endring av egen atferd eller sette i gang tiltak på skolenivå. 

Dersom lærere skal motiveres til innsats mot rasisme og diskriminering, må inkludering også gjelde personalrommet. Skolens arbeid mot rasisme må gjelde på alle nivåer, fra klasserom og undervisning til kollegiefellesskapet og skolens ledelse. Det er viktig at ledelsen legger til rette for at lærerne opplever trygghet nok til å ta opp forskjellsbehandling, og gir rom for samtalene om det komplekse landskapet rundt rasisme som fenomen.

Av Cora Alexa Døving (forsker) og Peder Nustad (formidler)
Publisert 4. feb. 2019 10:35 - Sist endret 5. feb. 2019 11:33