Formødrene våre og vi

I røttene sine ser fotokunstneren Katinka Goldberg ut til å finne noe vakkert og godt, men også noe skremmende. Hvordan skal man flette en historie om ødeleggelse og død inn i sin egen livshistorie?

Foto: Katinka Goldberg

Fotokunstneren Katinka Goldberg undersøker i prosjektet Shtumer Alef hva det vil si å være forbundet med sine formødre. Hva har hennes bestemor og oldemors erfaringer å si for henne, i dag?

Bildelegger tausheten

Goldbergs bestemor var en norsk jøde som bodde i Trondheim, og under andre verdenskrig flyktet hun til Sverige. Hennes mor, Rosa, fikk ikke muligheten til å flykte før hun ble arrestert, og hun ble derfor deportert til Auschwitz.

Shtumer Alef er navnet på prosjektet, men også på det symbolet i det jiddiske alfabetet som markerer taushet.  

Prosjektet vises nå denne høsten på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden, som en del av en større utstilling av norske dokumentarfotografiske arbeider. Goldbergs prosjekt er dokumentarisk både i den forstand at hun viser fram sin bestemors og oldemors historie, men også fordi hun dokumenterer sin egen reise fra Trondheim og over grensen til Sverige.

Sommeren 2018 gikk hun bestemorens fluktrute slik den er beskrevet i bestemorens dagbok fra denne tiden, en dagbok som også vises fram i utstillingen. 

Skaper dialog mellom ulike tider

Gjennom fotografiene skaper Goldberg en dialog mellom ulike tider. Det er ikke bare forholdet mellom fortid og nåtid hun undersøker når hun for eksempel stiller en dagbok fra 1940-tallet sammen med barndomsbilder av seg selv. Hun undersøker også de tidsperspektivene menneskelivet utspiller seg i.

I utstillingen ser vi blant annet en rekke fotografiske framstillinger av oldemoren. Fotografiet som vises er falmet, men vi ser konturene av et ungt menneske i en positur som er typisk for portrettfotografier fra tidlig 1900-tall. Selve ansiktet er klippet ut og fylt med ulike blomster, blant annet kløver.

I ett av bildene er det imidlertid en lavdekket stein der fjeset har vært. Vi ser oldemoren som ung, som et barn av sin tid og uten ansikt. Og vi vet at hun ble drept. Der ansiktet har vært, er det nå natur, og denne inneholder det spontane livet, det tilbakevendende livet, men også steinen som er varig, men som vi ikke betrakter som liv. Dette er både vakkert og uhyggelig. 

Postminnearbeid

Goldberg skriver i presentasjonen av prosjektet at Shtumer Alef er en studie i å lengte etter tilhørighet. I sine røtter ser hun ut til å finne noe vakkert og godt, men også noe skremmende. Prosjektet kan betraktes som det litteraturviteren Marianne Hirsch, selv barn av Holocaust-overlevende, har kalt postminnearbeid.

For generasjonene etter en traumatisk erfaring er spørsmålet: Hvordan skal man flette en historie om ødeleggelse og død inn i sin egen livshistorie? Hvilke oppbrudd er ens egen tilværelse en fortsettelse av? 

Foto: Katinka Goldberg

Goldberg stiller med andre ord spørsmål som også andre i barn- og barnebarngenerasjonen har stilt. Ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) pågår det nå et større forskningsprosjekt om jødisk identitet i Norge i dag. Som en del av dette prosjektet undersøker undertegnede hvordan nettopp barnebarn av jødiske tidsvitner forholder seg til Holocaust-erfaringene.

HL-senteret arrangerer denne høsten også det vi har kalt «metodebad» av skribenter fra barnebarngenerasjonen, det vil si forfatterbad med fokus på metode, med blant andre Marte Michelet og Torgeir E. Sæveraas. Temaet for samtalen er nettopp hvordan barnebarngenerasjonen oppfatter krigen og Holocaust.

Vi som ikke nødvendigvis har jødisk familiebakgrunn, forbinder kan hende likevel krigen med våre besteforeldre, oppvokst som vi er i en offentlighet der krigen og Holocaust er temaer for filmer, bøker og annen populærkultur. 
 

Av Marie Eberson Degnæs
Publisert 29. aug. 2019 14:17 - Sist endret 29. aug. 2019 14:56