Antisemittismens omskiftelighet

På et fagseminar om antisemittisme ved Jødisk Museum i november forklarte forskere i prosjektet «Skiftende grenser - definisjoner, uttrykk og konsekvenser av antisemittisme i samtidens Norge» hvordan satire kan være antisemittisk.

Professorene Christhard Hoffmann og Claudia Lenz holdt engasjerende innlegg på et fagseminar om dagens antisemittisme i Oslo 13. november. Foto: Monica Bjermeland / HL-senteret

Fagseminaret, som foregikk ved Jødisk Museum i Oslo, viste at støtte til «klassisk» antisemittisme har gått ned i befolkningen, men at den stadig inntar nye, mer tidsriktige former. Målet er å underminere verdien, ikke bare til jødene, men til andre minoriteter i samfunnet. Anti-semittismen er altså også anti-demokratisk i sitt vesen.

Den krevende humoren 

Christhard Hoffmann, professor i historie ved Universitetet i Bergen (UiB) og seniorforsker ved HL-senteret, leder Skiftende grenser-prosjektet og er medredaktør i boken The Shiftiting Boundaries of Prejudice som prosjektdeltakerne utgir på nyåret (se faktaramme). 

I sitt innlegg fortalte han hvordan antisemittismen endret karakter etter andre verdenskrig. Åpne antisemittiske uttrykk ble fortrengt fra den offentlige sfæren etter Holocaust, antisemittismen gikk på et vis under jorden.

– Uttrykksformene ble mer skjult, kodet. De kommer nå i form av Israel-relatert kritikk, Holocaust-skepsis, anti-globaliseringsholdninger og som det vi forskere kaller «antisemittisme uten antisemitter». Kampen for ytringsfrihet kan for eksempel ha antisemittiske undertoner, særlig i retorikk om at ytringsfriheten undertrykkes på grunn av et feilaktig hensyn til jødenes følsomhet, sa Hoffmann.

Kampen for ytringsfrihet kan for eksempel ha antisemittiske undertoner.

Historieprofessoren er en av de som ser hvor krevende bruk av satire og humor kan være. Han viste blant annet til det politisk ukorrekte beltedyret Omforladels i UiBs studentavis Studvest (se bilde under), som han mener utfordrer grensen om hva som kan sies og som bevisst går over streken når det for eksempel anbefales en «endelig løsning» for den Israelsk-palestinske konflikten.    
 

Eksempler på det Christhard Hoffmann er å gå over streken. Foto: Monica Bjermeland / HL-senteret

– De som klager mest på at det ikke kan snakkes åpent om jøder, er akkurat de som viser mest antisemittiske holdninger, noe også undersøkelser viser, sa han. 

Resultater fra en holdningsundersøkelse i Tyskland i 1987 viser denne sammenhengen. Tjue prosent av respondentene svarte for eksempel at: «Når jeg snakker om jøder er jeg alltid veldig forsiktig, for det er lett å brenne seg på fingrene», men over 75 prosent av dem støtter likevel antisemittiske påstander og skårer høyt på antisemittisme-indeksen.

Et eksempel fra i høst, som ikke var tema på seminaret, men som også illustrerer utfordringen med humor, er komikeren Tore Sagens rollespill. Uken etter at Sagen ikledde seg rollene som klimaskeptiker og rasist i podcasten Radioresepsjonens såkalte flauhetskonkurranse, fikk han massiv motstand. Nå er innslaget tatt av luften og Sagen har lovd å aldri bruke n-ordet igjen.

– Jeg prøvde å være anti-rasist i god anti-rasist-ånd, men det fikk jeg ikke mulighet til, sa han i podcasten uka etter.

Om Tore Sagen og Radioresepsjonen faktisk handlet rasistisk, får vi kanskje analyser på etter hvert.

Satiriks-sketsjens pedagogiske potensial 

Claudia Lenz, nyslått professor i forebygging av rasisme og antisemittisme ved MF Vitenskapelige høgskole og seniorforsker ved HL-senteret, mener feilslått humor som NRKs Satiriks-sketsj fra i sommer, som både bruker ordet «jødesvin», men også har et problematisk fortellergrep, må brukes heller enn å ties ihjel. De må brukes til å kritisk reflektere rundt disse vanskelige temaene.

– I stedet for å slette slike uttrykk, bør vi studere dem for å teste hvor grensene går for hva som skal tåles og aksepteres, sa hun i sitt innlegg under seminaret.  

– Slik kan vi finne ut hvilke grenser som ikke skal krysses, og det er viktig, for det ligger en risiko i å sette klare grenser, sa Lenz, før hun – med tilhørernes tillatelse – viste og analyserte Satiriks-sketsjen. 

Kritikken av sketsjen festet seg på ordet «jødesvin» som er hentet fra det groveste antisemittiske repertoar.

– Ordet er koplet til de verste antisemittiske forestillinger og retorikk, og her kom også de sterkeste reaksjonene, sa Lenz. 

NRK fikk over 300 klager. Resultatet ble avpublisering. I sin beklagelse sa NRK, slik Tore Sagen sa det nå i november, at intensjonen var å vise at man ikke skal bruke slike ord, intensjon var folkeopplysning. Statskanalen mente å bidra til grensesetting.

– Men beklagelsen handler om jødenes følelser. Problemet privatiseres dermed, og man unngår å se på antisemittismen som et samfunnsproblem, sa seniorforsker Terje Emberland ved HL-senteret, som deltok på fagseminaret.  

Beklagelsen til NRK handler om jødenes følelser. Problemet privatiseres dermed, og man unngår å se på antisemittismen som et samfunnsproblem.

– Beklagelsen er morsommere enn sketsjen. NRK skriver at de brukte et stygt ord for å forklare at man ikke skal bruke det ordet, men først i ettertid innså de at de ikke burde brukt det ordet, for de skjønte at det ordet skal man ikke bruke. En total selvmotsigelse, kom det fra publikummer Gunnar Haaland, førsteamanuensis ved OsloMet.

– Sketsjen er på mange vis en lærebok i antisemittisme, medgir forsker Øivind Kopperud ved HL-senteret.

Dyp-antisemittismen vanskeligst å se

Men hvorfor var sketsjen så feilslått? Ett svar er at fokuset på ordet «jødesvin» tok all oppmerksomhet, ifølge Claudia Lenz. 

– Dermed gikk vi glipp av det dypere antisemittiske ved sketsjen, de dypere lag av antisemittiske holdninger, sa Lenz i sitt innlegg der hun ga publikum en nærlesning av filmens virkemidler.

Lenz tok blant annet for seg representasjon. Filmen viser to scrabble-spillere som er helt forskjellige: en vanlig fyr det er lett å identifisere seg med (den som er i ferd med å tape spillet og som sitter på ordet «jødesvin» som kan gi ham en seier) og en ortodoks jøde det er lett å ta avstand fra, en som virker fremmedgjørende (den som leder spillet til nå). 

Videre får seeren det hegemoniske blikket: Underveis i sketsjen inntar vi posisjonen til den vanlige fyren, noe som ytterligere øker identifikasjonen med den unge mannen og avstanden til den hovmodige, manipulative jøden.

– Sketsjen blir dermed en null-sum-spill-fortelling. Bare én kan vinne. Den unge mannen taper uansett, ser vi. Han taper, moralsk, om han legger ordet og vinner spillet, og han taper spillet i seg selv om han velger å ta hensyn til jøden og ikke legger ordet, sa Lenz.

Og her er vi ved poenget: 

–  Samme forestilling reproduseres i diskusjonen om sketsjen. Debatten om sketsjen reproduserer med andre ord oss-dem-narrativet som foregår i sketsjen, forklarte hun. 

Jøden vant kanskje spillet i sketsjen, men minoriteten tapte i realiteten. 

Den underliggende fortellingen i sketsjen – at majoriteten taper når den tar hensyn til at minoriteten ikke skal krenkes, reproduseres i debatten om sketsjen.

– I sum får vi et antisemittisk tolkningsmønster. Den hovmodige jøden utnytter nasjonens «snillhet»; minoriteten tar seg til rette og bruker vår moralitet uten selv å være moralsk, sa hun.

Så også i debatten etterpå. Vi som tilhører majoriteten i samfunnet så og anerkjente den åpenbare grensen, ordet «jødesvin», og dette regulerte vi bort.

Men funket reaksjonen for å øke bevisstheten om antisemittisme? Nei, mener Lenz.

– Fokuset på ordet, som ikke skal normaliseres, gjorde at minoritets-majoritets-relasjonen gikk under radaren og dermed bidro til normalisering av det andre som foregikk i sketsjen.

– Jøden vant kanskje spillet i sketsjen, men minoriteten tapte i realiteten, konkluderte hun.

Fullt hus i Jødisk Museum da forskere presenterte noen av sine funn, midtveis i forskningsprosjektet Shifting Boundaries, eller på norsk Skiftende Grenser. Her ønsker direktør Guri Hjeltnes velkommen. Foto: Monica Bjermeland / HL-senteret

 

Av Monica Bjermeland
Publisert 15. nov. 2019 13:27 - Sist endret 28. nov. 2019 15:59