HL-senteret anbefaler bøker og filmer

Ewa Mork, dokumentasjonsleder ved HL-senteret, har satt sammen en liste med bøker og filmer som kan passe godt som tidsfordriv på lange, late dager. 

Bøker

Taylor Kressmann: Adresse ukjent.

Den lille boken (bare 115 sider i lite format) var en internasjonal bestselger i begynnelsen av 2000-tallet. Da den kom ut for første gang i 1938 i USA ble den umiddelbart en litterær sensasjon. Og øyeblikkelig forbudt i Nazi-Tyskland. En fiktiv korrespondanse mellom to vellykkede, tidligere forretningspartnere. Den jødiske, bosatt i San Fransisco fortsetter å selge  kunstobjekter til de rike og forfengelige, mens  hans gode tyske venn  flytter  tilbake til München i 1933 og følger med på hvordan Hitlers makt vokser. Denne boken vil du ikke klare å legge fra deg og vil aldri glemme. Heldigvis leses den raskt på en kveld.

Tadeusz Borowski: This way to the gas, ladies and gentlemen.

Denne velkjente og mye leste første klassikeren i Holocaustlitteraturen er dessverre fortsatt ikke oversatt til norsk. Jeg anbefaler den engelske versjonen, men boken finnes på nær sagt «alle» språk. Forfatteren er en 21 år gammel polsk student og motstandsmann. I 1943 ble han tatt til fange og internert i dødsleiren Auschwitz og deretter i Dachau. Boken, som er en samling korte fortellinger, ble for første gang utgitt i München i 1947. Verken formen eller innholdet lar seg sammenligne med noe annen Holocaustlitteratur. Tittelfortellingen kan leses som en guidebok for dødsleiren. Den enkle, beskrivende dokumentaren bærer et universelt og alltid aktuelt budskap om mekanismer og konsekvenser av menneskelig fornedrelse.

Christian Jungersen: Unntaket. 

Handlingen er hentet fra det danske Institutt for Folkemord, som ikke eksisterer i dag. Spennende thriller fra et lite arbeidsmiljø som utsettes for sterkt press. Alle hovedpersonene er kvinner, de mobber og mobbes, og det er kanskje slik at det er den nyansatte bibliotekaren som er skurken?  Hovedpersonene skriver flere artikler om folkemord, og bare disse artiklene gjør boken verdt å lese. Men det er mer å hente! Og forventer vi at mennesker som arbeider i det godes tjeneste er bedre enn andre?

Wojciech Wilczyk: There’s no such thing as an innocent eye.   

Denne boken dokumenterer et kunstprosjekt av fotografen Wojciech Wilczyk. Ideen er enkel, fotografen tok bilder av hundrevis av gamle synagoger, eller, rettere sagt, det som er igjen etter dem i Polen.  Jødene er borte, bygningene er forfalt, ingen har møttes til bønn der på veldig lenge.  Noen av husene brukes som kulturhus eller verksteder, og det er ikke de mest «kreative» ideer. Fotografen gjennomfører en slags opptelling, han fotograferer stedene slik de ser ut i dag og snakker med tilfeldige forbipasserende.  Det viser seg at verden er full av eksperter på jødedom, de korte samtalene tar overraskende og interessante vendinger.  Selv om shtetlene og menneskene som levde der er borte fra landskapet, lever de fortsatt i den lokale underbevisstheten.

Simon Mawer:  Glassrommet.

Vi er ikke tilhengere av historiske romaner og denne hadde spesielt dårlige odds: forfatteren er britisk, zoolog av utdannelse, bor i Italia og tar for seg historiske begivenheter i Tsjekkoslovakia på 1930-tallet. Boken endte på shortlist til Man Booker Prize i 2009 og snart kommer filmen!  De arkitekturinteresserte har hørt om Villa Tugendhat i Brno, i romanen heter byen Mesto og det rike ekteparet Landauer ønsker seg en modernistisk bolig. De gir oppdraget til en verdenskjent arkitekt. Alle vet å nyte livet og velstanden, og bryr seg lite om hva som skjer i verden utenfor husets glassvegger. Nazismen og raseideologien kommer stadig nærmere, heldigvis klarer familien å flykte i siste øyeblikk. Her slutter ikke historien, både familien og huset lever videre. Makt og forfinet sanselighet, raseideologi og forbudt kjærlighet, optimisme og tragedie veves sammen i presise beskrivelser. 

Film

Europa Europa, regi Agnieszka Holland.

Denne tysk-polske filmen er basert på Solomon Perels selvbiografi fra 1989. Solomons bar mitzvah finner sted 10. november 1938. Den dagen blir hans søster drept, mens han selv blir reddet ved at noen kaster en skinnjakke med svastika på armen hans. Familien bestemmer seg for å flytte til Łódź i Polen. Etter krigens utbrudd følger Solomon farens råd og flykter østover.  Det viser seg imidlertid at krigen kommer østfra også. Solomons eneste mål blir nå å overleve. Han tilpasser seg rollene både som en Hitlerjugendaktivist og et ideelt Komsomolmedlem. Rollespillet både fanger og redder ham. Historien kan virke usannsynlig, men faktisk var forholdene så kompliserte i det okkuperte Europa. Blant mange filmer om de tragiske jødiske skjebnene under krigen skiller denne seg ut som en spesielt universell historie fortalt med et ekstraordinært engasjement.

Train de vie, regi Radu Mihailranu.

Dette er en franskspråklig Holocaust-roadmovie fra 1990-tallet. Denne tragikomedien er en samproduksjon mellom Frankrike, Belgia, Nederland, Israel og Romania. Handlingen bygger rundt en djerv plan klekket ut av innbyggerne i en shtetl  for å unnslippe Holocaust. Toget, ja toget, ruller mellom de østeuropeiske jordene og treffer både på kommunistiske partisaner og en gruppe rom som også har en plan. Like ved den tysk-russiske grensen blir toget stoppet av tyske soldater. Det er kreativitet og livsvilje, kjærlighet og musikk. Vi tror lenge at det kan gå bra.  

Divided we fall, regi Jan Hrebejk.

Persongalleriet I den lille tsjekkiske byen består av et barnløst ektepar, Josef og Maria, David, sønnen av den jødiske fabrikkeieren og den tyske sjåføren Horst, med kallenavn «pølsa» . Da er året 1937, få år før den tyske okkupasjonen av Tsjekkoslovakia. I 1943 i den samme byen, er Maria en vakker kvinne som sammen med sin Josef gjemmer unge David som har rømt fra konsentrasjonsleir. Horst er en funksjonær i nazistisk administrasjon.  Horst er interessert i Maria. Det er farlig, men også en sjanse for David.  Josef har også fordeler av Horst’s romantiske tilbøyeligheter, men ryktene går.  I 1945 er byen fri, Horst skal straffes for kollaborasjon og trenger hjelp fra Josef og David for å renvaske seg.  Disse menneskene gjør så godt de kan, de har klart å overleve krigen sammen, nå må de overleve freden.  Se gjerne filmen som et bidrag til høstens «hva viste hjemmefronten»-debatten.

Schnee von gestern, regi Yael Reuveny.

Denne filmen kan ikke strømmes på nettet, men er vel verdt anstrengelsen med å få tak i!  Yael Reuveny har laget en prisbelønnet dokumentar om søken etter sin grandonkel Feivke. Han og hans søster, regissørens bestemor, er de eneste overlevende i den jødiske familien Schwarz fra Vilnius. Hun drar til Israel og stifter familie der. Han endrer navnet sitt, bosetter seg i Tyskland, like ved der han var fanget i en tvangsarbeidsleir, og stifter familie der. Mens den spennende historien rulles opp, kommer flere og flere spørsmål: Kan man snakke om erindring uten å ha bevitnet hendelsene? Hvilken betydning har grusomhetene fra Holocaust for nye generasjoner – jøder og ikke-jøder? Skal tomme sider i en biografi fylles – og hva betyr det for andre biografier? Filmen har engelsk, tysk og hebraisk utgave.

Av Ewa Mork
Publisert 28. nov. 2018 12:11 - Sist endret 13. des. 2018 13:42