Livssynspolitikk: - Dialog og gulrot mest effektivt

Tirsdag 21. mars arrangerte HL-senteret fagseminar om livssynspolitikk. -Seminarets hovedkonklusjon var at dialog og gulrot er mer effektive virkemidler enn pisk, men noen ganger er det nødvendig med et «ris bak speilet, oppsummerte Ingvill Plesner, forsker ved HL-senteret.

Panelet under diskusjonen om "Livssynspolitikkens effekter for livssynsminoriteter ...". Fra venstre Berit Thorbjørnsrud (IKOS/UiO), ordstyrer Inger Furseth (KIFO) og Marta Erdal (PRIO).

Hovedtema for seminaret, som samlet fagpersoner fra ulike disipliner og representanter fra tros- og livssynssamfunn, var hvordan dagens offentlige støtteordninger til religiøse trossamfunn fungerer, og mulige konsekvenser hvis de endres. Bakgrunnen for seminaret var den pågående utredningen om alternative finansieringsordninger og eventuelle nye krav som skal følge støtten. Forslagene skal legges fram i ny felles lov om trossamfunn, som skal på offentlig høring i år. Også representanter for Kulturdepartementet som utreder dette var til stede på seminaret.

Kilde til inkludering

Representanter for flere minoriteter fortalte hvordan de opplevde at dagens støtteordning bidrar til en følelse av å være inkludert og anerkjent av samfunnet. - Den symbolske betydningen av støtten vi får som trossamfunn er stor, fortalte Havrir Kaur, som representerte unge sikher. - I tillegg gir økonomisk støtte oss mulighet til å tilby mange viktige tjenester til våre medlemmer, men også til skoleklasser og andre på besøk, fortalte Arshad Jamil, styreleder i Islamic Cultural Center.

Også forskere viste til at trossamfunn i praksis fungerer som en arena som åpner for kontakt med storsamfunnet for mange minoriteter. Religionsviter Berit Thorbjørnsrud (UiO) ga eksempler på dette fra sin forskning på ortodokse menigheter i Norge. Antropolog Marta Erdal (PRIO) ga lignende eksempler fra muslimske og katolske menigheter.

Endringer uten sanksjoner

Deltakere viste til mange tiltak som kan støtte slike prosesser internt uten at det innføres sanksjoner for å presse dem fram. Fagsjef i Human-Etisk forbund, Bente Sandvik, nevnte som eksempler ekstra støtte til kvinnenettverk, ungdomsorganisasjoner og prosjekter innad i trossamfunn for å støtte bestemte grupper og tiltak internt. Hun mente at dette bør komme i tillegg til grunnstøtten, som hun argumenterte for at bør videreføres omtrent som i dag.

Støtte betinget av kvinnelig representasjon

Det var ulike syn blant deltakerne på hvorvidt en betingelse for å få støtte bør være at kvinner er representert i trossamfunnenes styrer og råd. Sylo Taraku fra Tankesmien Agenda mente det burde settes et mål om 40% kvinner – som i statlige styrer - som trossamfunnene så får noen år på å oppnå.

Anne Sender, tidligere forstander i Det Mosaiske Trossamfund, viste til at kvinner innad i en rekke minoritetssamfunn allerede har fått en representasjon i styrer og råd som del av en intern prosess. Selv om dette skjer i et samspill og med påvirkning fra storsamfunnet, er det skjedd uten press fra myndighetene. 

Barns rettsvern

I tillegg til kvinners representasjon, rettet seminaret søkelyset mot barns rettsvern. Julie Köhler-Olsen (HiOA) pekte på at FNs barnerettskomite anbefaler dialog som det mest egnede virkemiddel i kontakten med foreldrene om barnets beste. Det samme gjelder trolig for å oppnå endringer av normer og praksiser innad i trossamfunn, mente Köhler-Olsen. Hun understreket likevel at hvis religiøse eller livssynsbaserte normer blir forstått som vold eller helseskadelig, eller svekker barnets tilgang til kvalitativt god utdanning, er det legitimt å stille betingelser om at normene ikke må følges.

Publisert 23. mars 2017 16:48 - Sist endret 25. okt. 2018 09:44