Samuel Steinmann er død

Samuel Steinmann døde fredag kveld, 91 år gammel, etter kort tids sykdom. Han var den siste gjenlevende av de jødene som ble deportert fra Norge under andre verdenskrig.

Samuel Steinmann (1924-2015). Foto: Trygve Indrelid for HL-senteret.

Steinmann har vært en skattet foredragsholder. De siste syv årene har han vært den eneste gjenlevende overlevende fra «Donau», den største transporten fra Norge 26. november 1942, da 532 jøder ble deportert.

- Det er med sorg vi mottar budskapet om Samuel Steinmanns død, sier direktør Guri Hjeltnes ved HL-senteret. – Det er et stort tap for Norge å miste ham. Steinmann har vært en elsket formidler for voksne og unge. Steinmann har vært ansiktet utad og tidsvitnet som har formidlet historien fra det nazistiske tilintetgjøringsprosjektet, som siktet på å utrydde Europas jøder. Han var en varm venn av HL-senteret og levende opptatt av det vi holdt på med. Når Steinmann kom og snakket med skoleklasser hos oss, oppsto en magisk stemning, sier direktør Guri Hjeltnes.

Samuel Leon «Sammy» Steinmann var født i Oslo 24. august 1923, og vokste opp på Nordstrand i Oslo. Faren var forretningsmann og bygget opp sammen med en venn og kollega det populære veldrevne Dressmagasinet på Youngstorget i Oslo.

Samuel Steinmann var 19 år høsten 1942 og gledet seg til å bli russ til våren. Familiens villa på Nordstrand ble rekvirert av tyskerne, og Steinmann bodde hos en kamerat på Nordstrand gård da han 26. oktober 1942 ble hentet av statspolitimenn og reiste med dem til trikken ned til videre togtransport til Berg.  Dermed var unggutten ett av ofrene som ble virvlet inn i nazistenes forsøk på å utrydde de europeiske jødene under andre verdenskrig. Steinmann ble først internert i Berg leir utenfor Tønsberg, og 26. november 1942 deportert med slaveskipet DS Donau til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau, med 532 jøder om bord. Steinmanns bror, Harry, fikk en jernsville over foten, fikk ikke medisinsk hjelp og ble drept kort tid etter ankomst til leiren. I januar 1943 var det kun ti norske jøder igjen ved leiren. De andre var døde som følge av kulde, sult eller sykdom, eller de var likvidert. En av disse ti som fortsatt var i live var fange 79231, Samuel Steinmann. I likhet med andre fanger opplevde han nazismens grusomheter i leiren. Han sier selv at det var en god porsjon flaks som gjorde at han overlevde tortur og all umenneskelighet i leiren.

Steinmann fikk etter hvert arbeid ved leirens sykehus. Arbeid innendørs gjorde han mindre utsatt for kulde, og førte til at hans fysiske helse ikke ble så utsatt som de som hadde tungarbeid ute. Arbeidet ved sykehuset gav han også mulighet til å hjelpe de norske pasientene som kom til sykehuset.

Da den røde arme rykket inn i Polen i januar 1945, ble Auschwitz tvangsevakuert. 66 000 jødiske fanger ble sendt ut på en såkalt dødsmarsj, deriblant Steinmann. Svært mange døde, men Steinmann overlevde også denne påkjenningen. I mars kom de hvite bussene til Buchenwald for å hente skandinaviske fanger hjem. Steinmann og de øvrige fire norske jødene fikk ikke være med fordi nazistene ikke ville godkjenne jødene som nordmenn. De norske jødiske fangene ble først befridd av amerikanerne 11. april. Da hadde de overlevd ved å ta nummererte klær fra døde, ikke-jødiske fanger, og slik skjule sin jødiske identitet.

Sammen med fire andre norske jøder kom Steinmann tilbake til Oslo 30. mai 1945. I august samme år flyttet familien Steinmann tilbake til familiens hjem på Nordstrand.

Steinmann som tidsvitne

Etter krigen holdt Steinmann opplevelsene fra krigen lenge for seg selv. Da en svensk journalist i 1945 uttrykte tvil - om det virkelig var sanne historier som ble fortalt, bestemte Steinmann seg for å slutte å snakke, og å fokusere på å glemme. Ikke engang hans egen kone og barn fikk høre om opplevelsene hans under krigen. Tanken på at andre ikke skulle forstå, at de ville tolke opplevelsene hans på sin egen måte, gjorde at han ikke fortalte om hva han egentlig hadde opplevd. Det varte i 45–50 år. Men de siste årene har han fortalt. Ikke for at vi skal dømme, men for at vi skal prøve å forstå og lære, slik at det som skjedde under krigen aldri skal kunne skje igjen. For noen år siden sa Steinmann i et intervju at det på mange måter var en befrielse å få fortalt om opplevelsene i Auschwitz, selv om det var veldig krevende.

Steinmann har delt av opplevelsene sine, ikke bare det som skjedde i fangeleirer i Tyskland, men også om sitt eget liv etter at han kom tilbake til Norge etter krigen. Det var en stor overgang fra å være fange i en utryddelsesleir til å bli borger i et demokratisk samfunn. Den litt røffe framtoningen, som han selv har beskrevet at han hadde, ble etter hvert erstattet med en framferd i samsvar med det mennesket han er. I sine beretninger har Steinmann fokusert på viktigheten av toleranse fra omgivelsene i overgangsfasen mellom fangeliv og livet som fritt menneske. Han sier selv at han ble møtt med mye forståelse av familie og venner i den første tiden etter hjemkomst.

I de siste årene har Steinmann raust delt av sine erfaringer fra fangenskapet i Tyskland. Han har stilt opp på utallige arrangement blant annet ved HL-senteret. Han har bidratt til at tusenvis av voksne og skoleungdommer har fått førstehåndskunnskap om grusomhetene under andre verdenskrig. Som tidsvitne har Steinmann vært svært viktig for hele vår nasjon.

For få år siden sa Steinmann at det viktigste er å sette pris på livet, – å kunne hjelpe folk og å forsøke å vise kjærlighet til medmennesker.

I 2012 ble Steinmann tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.

Samuel Steinmann begraves tirsdag 5. mai fra Helsfyr gravlund.

Publisert 2. mai 2015 08:21 - Sist endret 25. okt. 2018 19:48