Mørket midt på dagen. Taler fra Holocaustdagen

Holocaustdagen markerte i år også at det er 70 år siden frigjøringen og åpningen av leirene Auschwitz-Birkenau. "Og du skal fortelle dine barn" har jøder sagt til hverandre i noen tusen år. Her kan du lese appellene fra Det Mosaiske Trossamfund, de funksjonshemmede, rom, de politiske fangene, LLH, tatere og romanifolket, og Knut Olav Åmås' tale i Fanehallen etterpå, som han kalte "Mørke midt på dagen".

Barn fra den jødiske skoleklassen tenner lys under markeringen av Holocaustdagen.

 

Appell fra Det Mosaiske Trossamfund

Ved Edvard Aspelund

 

Vi står her og markerer at det er 70 år siden tropper frigjorde utryddelsesleieren Auschwitz. Dette betyr samtidig at det er 70 år siden ettervirkningene startet. 70 år siden en annen kamp begynte. En kamp om å forsøke å forstå det som skjedde, en kamp om hvordan ta vare på de pårørende og gjenlevende, og ikke minst, en kamp for forhindre at noe lignende kan skje igjen.

Det er også en kamp om hvordan vi ønsker at vårt samfunn skal være, og en kamp for å vise at vi har lært noe av den grusomme historien vi minnes her i dag.

Vi står her på plassen hvor nordmenn arresterte sine landsmenn, og sendte dem til Tyskland.  De jødiske nordmennene som ble sendt herfra kunne snakke norsk med sine landsmenn som fraktet dem hit og sørget for å sette dem på S/S Donau. Det var sikkert de av jødene som kunne fortelle sjåførene hva som var den beste ruten å kjøre. Dette var folk som Samuel Steinmann som hadde gått rundt i gatene her i hele sine liv.

Dagen i dag er nemlig ikke bare til minne om alle de millionene av menneskene vi mistet så alt for tidlig. I dag er også en dag for å minne oss om at denne andre kampen pågår for fullt. Det er en påminnelse om hva mennesker er kapable til.  Hva landsmenn gjorde mot landsmenn. Hva som skjedde i Norge og resten av Europa utført av mennesker mot mennesker. Morderne og ofrene hadde bodd i samme bygårder, gått i samme gater og parker, spist samme mat fra samme butikker og lyttet til de samme musikerne og sett de samme filmene. Noe gikk likevel galt. Menneskeheten feilet.

Vi leser i dag om jøder som blir mobbet, ordet jødet blir brukt som skjellsord på steder hvor det ikke er jøder i flere mils omkrets, og antisemittiske ytringer og kriminelle handlinger blir mer og mer vanlig i hele Europa. Vi leser også om hjemlige demonstrasjoner mot muslimske nordmenn, at de ikke er velkomne her og rop om at de må ”reise hjem”. Kun fordi de har en annen tro. Heldigvis er de få, og motdemonstrantene er i overtall.

Men igjen er det landsmenn mot landsmenn. Nordmenn demonstrer og fremmer hatefulle ytringer mot andre nordmenn. Og i helgene jubler de begge over at Norge tar gull i langrenn.

Vi vet at vi som samfunn må reagere. Og det gjør vi. Dessverre har den siste tiden vist at vi må reagere mye. Mye mer enn før. Og oftere enn før.

Jeg sier vi. Det er ikke jeg som jøde som kommer med en appell til andre nordmenn om hvordan samfunnet bør være. Det er jeg som nordmann og jøde som sier at vi alle kjemper denne kampen sammen. Vi kjemper for hvordan vi ønsker at det norske samfunnet skal være. Det er vi som skal skape et samfunn hvor vi kan være ulike og likevel trygge. Hvor vi kan ha ulik tro og bakgrunn, og likevel være del av det norske felleskapet.

Det skal ikke være slik at man må være modig for å være jøde i offentligheten. Det skal ikke være slik at man må tenke seg om to ganger før man sier til nye bekjentskaper at man skal i synagogen på lørdag. Det skal ikke være slik at en av de tingene jeg tenkte på da jeg begynte i ny jobb i høst var når og hvordan det ville bli da jeg fortalte om opphold i Israel og hvorfor jeg måtte ha fri til en nyttårsfeiring i oktober.

En del av kampen er å skape et samfunn hvor man ikke må tenke på slike ting.

Hvor står vi så i denne kampen nå 70 år etter Holocaust. Vi har lært at fremmedfrykt, fiendebilder, hatefulle ytringer og passivitet i samfunnet kan få mennesker til å utføre grusomme handlinger.  Vi har lært at man har plikt til å si ifra mot den urett som ikke rammer en selv. Vi vet at menneskeheten har feilet før, og at vi kan feile igjen. Jeg tror og håper det betyr at vi som samfunn likevel står bedre rustet til å forhindre at det skjer igjen. Kampen har vart i 70 år, og denne gangen skal det gode vinne.

Er det nemlig en ting som ikke kan gjentas ofte nok på den dag som denne, så er det dette:

”Aldri igjen”.

 

Representanter for ulike offergrupper holder appell under markeringen av Holocaustdagen.

 

Appell for å hedre de politiske fangene

Av Rune Ottosen

De norske politiske fangene som ble rammet av nazismens brutalitet organiserte seg etter krigen i Foreningen av politiske fanger. Delvis for å forsvare egne rettigheter og beholde sine nettverk og kameratskap. Men også for å videreformidle sine smertefulle erfaringer til kommende generasjoner. Vi som er etterkommere må i dag stoppe opp og hedre deres minne.  Det som bandt dem sammen var at de uavhengig av  politisk syn, etnisk tilhørighet  og religiøs tro ikke tålte okkupantmaktens diktaturog deltok i organisert motstandsarbeide. I løpet av de fem årene okkupasjonen varte, ble ca. 43.000 nordmenn arrestert av det tyske Sikkerhetspolitiet og dets norske kolleger i Statspolitiet uten skrupler når det gjaldt forhørsmetoder. En del ble dømt av nazistiske domstoler, noen til døden, andre til fengsels- og tukthusstraffer. De fleste som ble arrestert kom imidlertid ikke for noen rett. De ble holdt innesperret og behandlet etter Sikkerhetspolitiets eget skjønn.

Hitler og hans håndtlangere tålte ikke motstandere og all opposisjon ble slått hardt ned på. Bare det å høre på illegal radiosendinger fra London og spre innholdet fra disse videre via illegal aviser kunne medføre dødsstraff.

I de tyske leirene  bar alle fanger kjennetegn på fangedrakten, som viste hvilken kategori de tilhørte. De politiske fangene bar rød trekant og de kriminelle grønn. Jøder bar en gul trekant, romfolk, homofile, Jehovas Vitner og  andre hadde alle sine kjennetegn ved siden av fangenumrene. De var med dette fratatt sin individualitet og menneskeverd. De var alle “untermenschen” eller ikke - mennesker fordi de ikke passerte nazismens ariske  nåløye.

Min far Kristian Ottosen, selv fange i norske fengsler og tyske leire, brukte sin pensjonisttilværelse til å skrive syv bøker der han dokumentert nazismens forbrytelser. Jeg har lyst å avslutte med å lese det aller siste avsnittet fra hans selvbiografiske bok “Motstand, fangenskap og frihet”: “Det er viktig at minnet om de tragiske begivenheter som den annen verdenskrig førte med seg blir holdt levende. Vi må gjøre vårt for at en slik krig aldri skal gjenta seg. Og vi må aldri slutte å slå ring om demokratiet og bekjempe diktaturet i alle dets former, Vår frihet er umistelig”.

 

Appell på vegne av tatere/romanifolket

Ved Knut Vollebæk

 

Jeg står her i stor respekt over minnet om ofrene for nazistenes masseutryddelsespolitikk. Den må aldri glemmes. Vår sorg og avsky over det som skjedde den gang, gjør at vi må motarbeide alle tendenser til diskriminering i vårt eget samfunn.

 

Også i dag opplever mennesker i Norge å bli utestengt fra samfunnslivet og arbeidslivet på grunn av hvem de er. Jeg står her i stedet for en som nylig ble nektet arbeid fordi hun tilhørte taterne/romanifolket. Diskriminering på grunn av etnisitet skjer i Norge i dag.

Taterne/romanifolket er en folkegruppe som har fått oppleve på kroppen hva det vil si å bli utsatt for en myndighetspolitikk som skulle utrydde folkets væremåte og kultur. Familier ble splittet, barn mistet sine foreldre. Myndighetene skapte frykt. Denne frykten har mange mennesker fortsatt. Den hindrer dem i å finne sin plass i samfunnet.

I 2011 oppnevnte Regjeringen et utvalg som skal gå gjennom og hente frem denne folkegruppens historie fra 1900 og frem til i dag. Hva skjedde med dem? Hva er situasjonen i dag? Hvordan kan myndigheter og storsamfunn gjøre opp for den uretten som er begått? Hvordan kan vi forhindre at slike overgrep skjer igjen – for denne folkegruppen og for alle andre? Dette forsøker utvalget å svare på. Statsråd Sanner skal få vår gjennomgang og våre forslag 1. juni i år.

Fortsatt i dag er det liten kunnskap om taterne/romanifolket i skole og samfunn. Kunnskap er ikke nok, men kunnskap er en forutsetning for å forstå og akseptere. Et godt samfunn er et inkluderende samfunn. Bare hvis vi blir forstått og akseptert, kan vi også oppleve oss inkludert.

Vi må aldri glemme Holocaust. Men vi må aldri tro at det som førte til holocaust bare er historie og ikke kan skje igjen. Derfor er det viktig at den diskrimineringen som skjer i dag, også mot taterne/romanifolket, blir tatt på alvor.

 

Fra venstre: Statsrådene Vidar Helgesen og Jan Tore Sanner, Samuel Steinmann, HKH Kronprinsesse Mette Marit og HL-senterets styreleder Annelise Høgh

 

Appell på vegne av de funksjonshemmede

Ved Marte Goksøyr

 

Ordet mangfold dukker stadig opp. Norge ønsker å bli verdens mest inkluderende samfunn. Et samfunn med mangfold, hvor det er plass til alle! Under annen verdenskrig ønsket Nazi-Tyskland å rendyrke sitt befolkningsgrunnlag. Alle som ikke passet inn skulle fjernes, utryddes. Barn med funksjonshemning var de første som ble fjernet, senere også voksne. Minoriteter som jøder, sigøynere, homofile, sinnslidende ble fjernet. De ble drept, utryddet! De var ikke ønsket i landet!

Dette er ufattelig, grusom historie! Hva kan vi lære?

Er den rasehygieniske tanken om det perfekte menneske fremdeles levende i vårt samfunn?

I vår nære historie er Tatere blitt forfulgt med tanke på utryddelse i Norge. Barn ble tatt fra foreldre, kvinner ble sterilisert og noen ble sperret inne på asyl.

I vårt samfunn i dag prøver vi å utrydde mennesker med Downs syndrom. Nå har vi teknologi til å oppdage at barnet har Downs syndrom før det blir født. Det resulterer i at nærmere 90% av norske kvinner som får påvist Downs syndrom hos fosteret tar abort. Hører vi ikke til, er vi ikke ønsket?

Norge i dag aksepterer ikke Nazi-Tysklands tanker om å rendyrke sitt befolkningsgrunnlag. Men er vårt ønske om å hindre at barn med Downs syndrom eller en annen funksjonshemning blir født, ved å ta livet av dem så sent som i uke 20, 22 av svangerskapet noe av det samme? I uke 23 blir fosteret regnet som levedyktig. Er det noen mennesker som er mer ønsket og verdifulle en andre?  Vil vi ha et sorteringssamfunn hvor vi dyrker det perfekte, hva nå det er, og fjerner de vi mener er uønskede? Et slikt samfunn ønsker ikke jeg! Alle mennesker skal bli inkludert. Alle mennesker skal bli trodd på, at de kan. Alle mennesker er forskjellige, og alle mennesker har like stor verdi.

Vi har opplevd 22 juli og vi reagerer med rose-tog og forsikring om at vi vil ha et mangfoldig og inkluderende samfunn. Samtidig blir det foreslått en lov som ønsker å fjerne fostre med Downs syndrom. Mennesker med Downs syndrom blir sett på som et problem.

Hvor ligger egentlig problemet? Dersom problemet først og fremst er samfunnets og enkeltmenneskers fordommer, fjerner man da problemet ved å ta livet av fostre med Downs syndrom, eller bør man løse det såkalte problemet med et samfunn som setter verdier som solidaritet og likeverd i sentrum. Et samfunn for alle!

Jeg er selv en kvinne med Downs syndrom. Jeg er ikke syk, jeg har ikke en kromosomfeil, jeg har et ekstra kromosom, og jeg har sagt det før: Jeg vil leve!

Igjen, er den rasehygieniske tanken om det perfekte mennesket fremdeles levende i vårt samfunn?

 

Appell på vegne av LLH (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner)

Ved Bård Nylund

 

Tusen takk til Holocaustsenteret for i år igjen få lov til å være en del av dette viktige arrangementet. Det kjennes godt å være en del av det fellesskapet som oppstår her på Akershuskaia hvert år. Å stå skulder ved skulder for å minne oss selv og andre på det vanvittige, det grusomme, det utrolige, det umenneskelige som skjedde i Europa for 70 år siden. 
Det er viktig å huske det grufulle.
Det er nyttig å minnes på historien. Og det er nødvendig å ha kunnskap for å forstå hva som skjedde og ikke minst hvordan det kunne skje. I dag er det fortsatt slik at det lever mennesker som opplevde annen verdenskrig, vi er flere som har og har hatt foreldre og besteforeldre som kan fortelle levende historier. Det bidrar til at for mange av oss er historien nær. Men om kort tid vil det komme nye generasjoner som aldri vil få oppleve å møte noen av dem som hadde krigens brutalitet tett på kroppen. Vi har alle et ansvar for at disse nye generasjonene vet hva som skjedde, at de skal kunne forstå hvordan det kunne skje. 

Mange var de fangene med den rosa trekanten som i etterkrigstidens Europa opplevde et liv etter konsentrasjonsleirene uten oppreising, da de helt enkelt levde sine liv i nasjoner som fremdeles kriminaliserte homoseksualitet og med myndigheter som begikk overgrep mot seksuelle minoriteter i flere tiår etter krigens slutt. Som gikk i graven med skammen over egen minoritetsstatus, utstøtt av sin nærmeste familie og bortvalgt av sine tidligere venner. 

Heldigvis har utviklingen i store deler av Europa bidratt til anstendige samfunn som anerkjenner sine minoriteter og tilkjenner oss de samme rettighetene som majoritetsbefolkningen. Et stort antall nasjoner har innsett at det å behandle folk ordentlig, uavhengig av bakgrunn, er med på å skape bedre samfunn for menneskene å leve i. 

Ingenting kan sammenlignes med Holocaust. La meg slå det ettertrykkelig fast. Allikevel. Det vi ser tydelig i Russland og en del østeuropeiske land, og gryende i andre land i området, kan ikke ses på som noe annet enn en dehumanisering av seksuelle og andre minoriteter. Lover som kriminaliserer, innskrenker ytringsfrihet og andre fundamentale menneskerettigheter bidrar til at enkelte grupper er fritt vilt. De blir utsatt for vilkårlige arrestasjoner av politiet. De blir utsatt for vold og grove overgrep av sine medborgere. De kan ikke påberope seg myndighetsbeskyttelse. Det skjer. Det skjer i 2015. Det skjer i våre naboland. 

Igjen – takk for at vi er et fellesskap som står sammen mot angrep på menneskerettighetene og menneskeverdet. Også her hjemme ser vi i hverdagen vår hvordan hatet blomster og minoritetsgrupper settes opp mot hverandre. Dette nye året har vist oss viktigheten av å stå opp for hverandre når hatet kommer til overflaten. La oss som er her og våre venner vise at det er mer kraft i oss som er samlet her 27.januar hvert år enn de som samler seg ved Rådhuset hver mandag. La oss påta oss ansvaret med å fortelle de viktige historiene videre. La oss anerkjenne hverandres historier. La oss oppfordre folk til å søke kunnskap for å forstå.

 

HL-senterets direktør Guri Hjeltnes ledet markeingen på Akershuskaia.

 

Appell på vegn av rom

Ved Gjovani Flamros

Jag är svensk-norsk-slovakisk rom. Jag vill först tacka er för att jag får säga några ord angående min romska folkgrupp i norge och resten av verlden. Det har nu varit 70 år sen Auschwitz blev frigort. Det har tatt lång tid at vi skal få komma in i det norske samhället och i Europa. Romerna vill anpasse sig efter att vi har blivit så diskriminerade av folk och myndigheter i hela verden i så många år. Vi måste få möjligheten att anpassa oss, og det ska vi få vi gjennom  våra rettigheter i internasjonale avtaler for minoriteter. Vi lever i 2015 men det känns som vi lever fortfarande i 1934 før oss romer i dagens læge.
I 1934 blev 68 norska romer stoppade på tysk-danska gränsen. Men norska myndigheter nekade dom at komma tilbake til Norge, även om dom var norske statsborgare. Senn blev dom skickade til konsentrasjonslägrer. Många norska romer hammnade senare i Auschwitz.

I dag vil fortfarande inte många ha med romer att gjöra. Dom tror att vi är brottslingar. Vi har fått en stempel på oss at vi stjäler och bedragar. Det finns internationella konventioner som ger oss rätt att leva med vår kultur. Men tills idag  blir vi diskriminerade. Bara för én rom gör ett fel, så kan man inte dömma en hel folkgrupp. Det er min rättighet som människa och rom att jag ses for den JAG är som person, inte som medlem av en kriminell grupp. Till eksempel: Det er svårt att få tag i lokaler för att hålla våra møten i den kristna menigheten vår. Det har med vårt stempel att gjöra. Even om vi betalar for oss, så vill dom inte ha med oss å gjöre. På grunn av vår stempel.
Våra romska organisationer har bett om ett erkännande av dom faktiska händelser i Norge för, under och efter krigen. Nu har HL-senteret gjort en utredning och samlat mycket information från flera länder i Europa. Utredningen dokumenterer at romer blev jagade från land til land på den tiden. Kanskje kan en større del av historien blir känd för både regjeringen og folket. I konsentrationslägrana ble norska romer expremintera på, torterade till døds ock gassad.

Vi hoppas självklart at denna utredningen vil få norska regjeringen til å ge oss den offisiella ursäkten vi har bedt om. En offisiell ursäkt vil ge respekt för dom som mistat sitt liv i Holocaust och dom som lever kvar med ett arr i hjärtat.

 

Mørket midt på dagen

Av Knut Olav Åmås, direktør i Stiftelsen Fritt Ord


Tale i Fanehallen etter minneseremonien på Akershuskaia

Den italienske kjemikeren og forfatteren Primo Levi utga i 1947 boken "Hvis dette er et menneske" om sitt år i Auschwitz. Et sted skriver han:

"Monstre eksisterer, men de er for få i antall til å være virkelig farlige. Farligere er de vanlige menneskene, funksjonærene som er rede til å tro på noe og å handle uten å stille spørsmål."

I soloterrorismens tid er det en tvilsom antagelse at enkeltmennesker som er monstre ikke er virkelig farlige. 22. juli 2011 er én av mange påminnelser om det. Massakren i kosherbutikken i Paris denne måneden en annen. Men Primo Levis poeng er ellers godt.

Det er altså 70 år siden frigjøringen og åpningen av Auschwitz i dag. Og i vår er det 70 år siden annen verdenskrigs slutt.

"Og du skal fortelle dine barn" har jøder sagt til hverandre i noen tusen år. Aldri har det vært mer nødvendig enn de siste syv tiår.

Jeg er glad for at den internasjonale Holocaustdagen slik den markeres her i Oslo så tydelig er blitt en felles minnedag for alle de grupper som ble spesielle mål for den totalitære nazismen. Minoriteters stilling og situasjon er alltid en presis temperaturmåler, et urovekkende pålitelig diagnoseinstrument, for strømninger og tendenser i et samfunn. Fordi de er mest utsatt, blir først blinket ut. Derfor er ingen mer verdt å høre på enn minoriteter som forteller om sin intuitive frykt. Den er sjelden en innbilning.

Vi kjenner så godt nå faktaene om den sterkt økende forfølgelsen av etniske, religiøse og sosiale grupper i og utenfor Europa. Men i mange av de land og samfunn som er helt eller nesten uten ytringsfrihet og andre liberale friheter, skal det ofte enda mindre til – kanskje bare et lite meningsavvik eller et irriterende dissens-standpunkt. Slik sett er vi alle potensielt utsatt, det kommer bare an på hvor vi tilfeldigvis har adresse. Du trenger ikke være karikaturtegner, ikke avisredaktør heller.

Derfor er det så nødvendig å tenke helt generelt om rettigheter og diskriminering - resonnere universelt. Nettopp derfor trenger Norge en felles diskrimineringslov, slik at absolutt alle diskrimineringsgrunnlag blir behandlet likt, som like alvorlige. Slik er det ennå ikke.

Jeg tilhører selv forsåvidt en minoritetsgruppe, som homofil. Det nevner jeg bare av én grunn, og det er at ganske mange av oss gjør dét, har svakere eller sterkere tilknytning til en minoritet. Selv om det ikke alltid ligger oppe i dagen - fordi vi som mennesker er så sammensatte og mangfoldige. Enhver av oss er mer enn du ser. Og uansett hvordan du er stilt, ser verden litt annerledes ut når du på et eller annet vis betrakter den fra et outsiderperspektiv, fra et eller annet mindretalls side - selv om du ellers tilhører majoritetsbefolkningen og er på toppen av kransekaken når det gjelder hvor privilegert du er. Det burde gjøre det mulig for ganske mange av oss å identifisere oss med andre grupper og miljøer enn dem vi selv tilhører.

 

Jeg skrev en kommentar fra New York i 2004, etter å ha blitt kjent med mange av byens jøder, og etter å ha blitt slått av de strenge sikkerhetstiltakene som er nødvendige hver gang et jødisk arrangement finner sted på Manhattan - eller hvor som helst i verden. Jeg skrev:

"Albert Einstein sa en gang at han var lei for at han var født som jøde, for da var han avskåret fra å kunne velge å være det. Jeg kan si det motsatte: Jeg er glad for at jeg ikke er født som jøde, for da er jeg ikke avskåret fra å kunne velge å være det. Jeg mener, som en dyp kulturell identifikasjon. Jeg er jødisk."

Mange grupper i samfunnet - men ikke alle - har lovvern mot hatytringer. Hatkriminalitet blir bedre fulgt opp av norsk politi. Men mye er ugjort.

Det er imidlertid ingen løsning å innskrenke ytringsfriheten for å verne minoriteter sterkere. De trenger den vidtgående ytringsfriheten mer enn noen andre - som instrument for å kritisere makt og bekjempe maktmisbruk. Ytringsfriheten er fundamentet for samtlige andre liberale friheter - tankefriheten, trosfriheten, friheten til ikke å tro, politisk frihet, økonomisk frihet. At ytringsfriheten er fundamental, betyr ikke at den er absolutt. Det er en vanlig feilslutning, også nå i karikaturstriden. Den har aldri vært absolutt. Den er begrenset av lover og internasjonale konvensjoner. I praksis av skjønn og dømmekraft, av alle som utøver den til daglig. Begrensningene må være så få som overhodet mulig. Et åpent og fritt samfunn løser de fleste av sine problemer nettopp i den offentlige sfære, ikke i rettssalene.

Det er heller ikke misbruk av ytringsfriheten som er det største problem knyttet til denne friheten i vår verden i dag. Nei, det er at nærmere halvparten av verdens befolkning lever i land og samfunn helt eller nesten helt uten ytringsfrihet. Det er nok å minne om de avskyelige, autoritære regimene i Russland, Kina, Iran og Saudi-Arabia. I det østlige Europa er situasjonen i ferd med å bli prekær i en rekke land - jeg har brukt det meste av dagen til å høre historiene om journalisters og redaktørers situasjon i dette området. Det er svært få helt frie stemmer tilbake.

Ytringsfriheten er det fremste kjennemerke på et sivilisert samfunn. Det er det overraskende mange som ikke har sett, også det siste tiåret med karikaturstrid, fordi de har tatt den som en selvfølge. Den er ikke det. Den er et historisk unntak som det bare er opp til oss selv å gjøre til regelen. Ytringer er det medium vi former vår fremtid i, vi slåss med ord i stedet for med macheter. La bare ikke ordene bli slik at de dreper eller legger direkte til rette for drap. For ytringsfrihet er også en risikabel frihet - den trenger en sterk ytringskultur der det finnes kontinuerlig og hard motstand mot de farligste av ord.

Winston Churchill skrev en gang om vår verdensdel Europa:

“We hope to see a Europe where men of every country will think of being a European as of belonging to their native land, and...wherever they go in this wide domain...will truly feel, ‘Here I am at home.”

Dette er Europa i dag for de mest privilegerte av oss. Svært mange kan ikke bevege seg fritt - enten fordi de ikke har råd eller fordi de ikke får lov. Europa er ett, men også dypt delt. Ideologisk og økonomisk.

Vi ser fascisme og andre autoritære ideologier i klar vekst. Og dette i en situasjon der halvparten av ungdommen i enkelte land er uten arbeid. Jøder, muslimer, rom, romani, funksjonshemmede og homofile trakasseres og angripes.

Historien er ingen rett linje. Utviklingen går ikke entydig i én løfterik retning, slik noen til tider har innbilt seg.

Statsviteren Kenneth Minogue har skrevet:

“Europeans have sometimes been beguiled by a despotism that comes concealed in the seductive form of an ideal – as it did in the cases of Hitler and Stalin. This fact may remind us that the possibility of despotism is remote neither in space nor in time.” 

Som ung filosofistudent leste jeg Karl Popper, den jødiske, østerriksk-britiske filosofen. Hans krigsinnsats var tobindsverket "The open society and its enemies". Få tenkere har påvirket etterkrigstidens liberale Europa dypere enn han. Verket handler om det åpne samfunn og dets kontrast, de totalitære tenkesettene som er gjennomsyret av det motsatte av frihet - forestillingen om historiske nødvendigheter der mennesker, gjerne millioner av dem, bare er midler og materiale.

Popper satte opp kontrasten mellom de som er overbevist om at de har svarene - og de som er i stand til å se verdien av spørsmålene og tvilen. En av Poppers elever ved London School of Economics var forresten ungareren George Soros. Hans Open Society Foundations har ikke bare navnet, men hele sin innholdsmessige profil, fra Poppers tankegods.

Popper formulerte en gang det han kalte "toleransens paradoks", som det er verdt å minne om i dagens situasjon, noen uker etter den ekstremistiske og fascistiske terroren mot magasinet Charlie Hebdo og kosherbutikken i Paris:

“Unlimited tolerance must lead to the disappearance of tolerance. If we extend unlimited tolerance even to those who are intolerant, if we are not prepared to defend a tolerant society against the onslaught of the intolerant, then the tolerant will be destroyed, and tolerance with them."

Kampen om ideologiene og hva slags samfunn vi skal forme fremover, er ikke bare en kamp om det normative, om hva som "bør" være. Det er også en kamp om hva som faktisk "er". Det er kampen om sannheten. Kampen om fakta. Konspirasjonsteorier blomstrer som aldri før i vår over-informerte og høyt utdannede tid. De finnes i rikt monn både i politiske og religiøse miljøer.

"Og du skal fortelle dine barn". Det er ikke mange tidsvitner igjen fra holocaust, 70 år etter. Om noen år vil de siste som opplevde annen verdenskrig være helt borte. Konspirasjonsteoriene vil ikke bli færre. Da må vi alle være tidsvitner slik hver av oss kan. Og handle deretter.

Dette er også budskapet i en av de fineste ideologiske kampsanger jeg kjenner til, Peggy Seegers "The choice song", oversatt til svensk av Mikael Wiehe med tittelen "Valet", og fremført på hver eneste konsert han alene, og Wiehe og Bjørn Afzelius sammen, holdt siden 1986. Jeg husker jeg hørte Wiehe fremføre den i Grieghallen noen måneder etter plateutgivelsen, jeg intervjuet ham som ung journalist. Jeg husker ingenting av hva vi snakket om, men jeg husker hvert ord av sangen.

Mikael Wiehe fremførte den også på Utøya 22. juli 2012, på ettårsdagen for de høyreekstreme terrorangrepene som skapte det dypeste mørket midt på dagen. For å bruke Wiehes uttrykk: "I det mørker som vi blundar". Eller for å minne om en filmtittel: "Eyes wide shut".

 

La meg avslutte med teksten til "Valet":

 

Fröna växer sakta under ytan.

Dom trivs där det är fuktigt, mörkt och kallt.

Först när bladen börjar synas

kan man se att det är ogräs överallt.

 

Men om man tittar bort,

inget hör, inget ser

hur vet man då?

För hör man inget, finns väl ingenting.

Och det man inte ser finns säkert inte till.

 

 

I dag tar rasisterna en.

Imorgon så tar dom kanske två.

Frankrike tog dom med storm.

Vem vet när det är dej, dom ger sej på.

 

Varje dag föds nya hot mot våra liv.

Varje morgon står missilerna klara.

I det mörker som vi blundar där rustar dom för krig.

Hur kan vi slåss ifall vi inte inser faran?

 

Ogräset växer och frodas.

Så slipa och vässa din kniv.

Om du låter det spridas med vinden över världen

får du plikta för din tvekan med ditt liv.

 

Vakna upp!

Börja se dej omkring!

Fatta mod!

Så du kan säg' till dina ungar när dom frågar dej,

att du var en av dom som stod emot. 

 

Og du skal fortelle dine barn.

 

 

 

Publisert 10. mars 2015 13:11 - Sist endret 25. okt. 2018 09:44