Fremmedlovgivningen var den mest omfattende inngripen fra den norske staten siden 1600-tallet når det gjaldt hvem som hadde adgang til riket, og dermed også for hvem som var en del av – og utenfor – det nasjonale fellesskapet.
De umiddelbare konsekvensene av den nye fremmedloven skulle bli mest dramatiske for norske rom, men også for andre minoritetsgrupper innledet de nye fremmedlovene tiår med mistenkeliggjøring og ekskludering.