print logo

Nazifisering – hva innebærer det egentlig å samarbeide med fienden?

Intervju med historiker Odd-Bjørn Fure i anledning DIMNO-prosjektets avslutning.

Historiker Odd-Bjørn Fure, HL-senterets første direktør.

Søndag 16. september kommer historiker og tidligere direktør for HL-senteret Odd-Bjørn Fure tilbake til sin gamle arbeidsplass for å holde foredrag. Her vil han trekke fram noen av hovedfunnene etter mer enn fire års arbeid i det omfattende forskningsprosjektet "Demokratiets institusjoner i et møte med nazistisk okkupasjonsmakt. Norge i et komparativt perspektiv" - DIMNO.

- Hvis du skal oppsummere: Hva har vært det mest interessante med DIMNO-prosjektet?

Det mest interessante med et slikt omfattende prosjekt er det å kunne arbeide integrert, å være med på at oppfatninger stadig brytes mot hverandre. Vi hadde jo en felles konseptuell ramme, men hva skjer egentlig når denne rammen møter den empiriske virkeligheten?

- Ja, hva skjer da?

- Ett av prosjektets hovedmål var å se på hvorfor og i hvilken grad ansatte i norske statsinstitusjoner bidro til undertrykkelsen av sine medborgere under andre verdenskrig, og hvorfor noen ønsket, og klarte, å gjøre motstand. Noe av det første som skjedde var at vi så at vi ikke hadde tenkt nok over selve begrepet nazifisering, og hvordan nazifiseringen virket inn på de ulike samfunnsområdene.

- Og nå har vi fått en tydeligere forståelse av nazifisering?

-Vi viser i hvert fall at nazifisering var så mangt, og at den fikk svært ulike følger fra samfunnsområde til samfunnsområde. De kanskje beste eksemplene på nazifisering som var totalt mislykket, er kirken og skolen.

- Er det mulig å peke på noen enkelthendelser som bidro til dette?

- Ja, det mener jeg at det er! Etter et fullstendig mislykket forsøk på å starte en nazifiseringsoffensiv mot skolen i november 1940, følte Quisling åpenbart behov for å vise styrke. I begynnelsen av 1941 slapp han  hirden løs i Oslos gater, og bestemte personer som hadde vist motstandsholdninger ble slått, mishandlet og bortført. Det vekket også sterke reaksjoner at NS-medlemmer ble begunstiget ved diverse ansettelser.  Under ledelse av den taktisk og retorisk briljante biskop Berggrav maktet kirken i denne flytende situasjonen å ta rollen som rettsstatens forsvarer. I Hyrdebrevet som ble sendt ut i januar/februar 1941 ble det konstatert at «rettsvesenet oppløses i sine grunnleggende faktorer». I denne prekære situasjonen «utøvde Kirken, uten selv å være angrepet, øvrighetsfunksjoner som i normale situasjoner ivaretas av statlige organer», for å sitere Torleiv Austad.

-  Og hvilken feil ble gjort overfor lærerne?

Deportasjonen av lærerne til Kirkenes, og ikke minst behandlingen de ble utsatt for ved arrestasjonene, under transporten  og i Kirkenes, var det vi i dag ville kalt en pr-messig katastrofe for nazistene. Her ble altså lærerne, vel ansette og med høy status i sine lokalsamfunn, først arrestert av norsk politi, for deretter å bli overlatt til tysk statspoliti. Den brutale og ekstremt voldelige behandlingen lærerne der ble utsatt for, av representanter for den nye nazistaten, gjorde det umulig for dem å vende tilbake til klasserommene som talsmenn for den samme nazistat. De ble rett og slett vaksinert mot nazisme!

- Dette er eksempler på norske borgere som tok et klart standpunkt mot nazismen. Hva med dem som på ulike nivåer valgte å samarbeide? Hvilke bilder fikk dere av denne gruppen?

- Jeg tror nøkkelordet her er «mangefasettert». Vi har altså studert politi, embetsverk og skole, og det er åpenbart at vi ikke fullt ut kan forstå valgene som ble tatt uten å ta innover oss de harde realitetene mennesker i det tyskokkuperte Norge sto ovenfor. All form for opposisjon kunne føre til skarpe reaksjoner fra de nye makthaverne, uten at man nøyaktig visste hvilke.  Åpent å nekte å utføre en ordre man ikke likte innebar i beste fall å miste jobben, i verste fall konsentrasjonsleir eller til og med henrettelse. Det er åpenbart at dette passiviserte og skremte mange.

- Er det dette møtet med virkeligheten som synliggjorde behovet for en gjennomgang og klargjøring av begrepsbruken?

- Det kan du gjerne si. Et godt eksempel på dette er begrepet «kollaborasjon», som tidligere ble brukt som et sekkebegrep for samarbeid med okkupasjonsmakten. Vi har nå splittet dette opp i flere kategorier som tydeliggjør de store forskjellene innad i denne gruppen, og i de funksjoner de ulike kollaborasjonsformene hadde. Vi har for eksempel tatt i bruk «pragmatisk ikke-ideologisk kollaborasjon», der blant annet folk som holdt på jobben sin for å unngå at den ble gitt til en dedikert nazist inngår samt de tilfellene der det var elementer av felles interesser mellom okkupant og okkupert. Og vi har «ideologisk kollaborasjon», der de overbeviste nazistene hører hjemme. Videre har vi «interessemaksimerende kollaborasjon». Det er åpenbart at det gir liten mening å se disse under ett.

En av de største gevinstene ved denne begrepsdifferensiering er at den bidrar til å kaste nytt lys over den tette og virksomme forbindelse som det var mellom «pragmatisk, ikke-ideologisk kollaborasjon» og den sivile motstand. Det er grunnlag for å hevde at denne konstellasjon var et av de mest karakteristiske og vesentlige trekk ved norsk okkupasjonshistorie.

- Det er snart 75 år siden krigen sluttet.  Noen vil kanskje si at vi nå snart bør si oss ferdige med den. Som historiker, hva tenker du om dette – hvor står vi egentlig? 

- Det er mye som gjenstår! Vi må erkjenne at norsk krigshistorie har lidd under et massivt teoretisk underskudd. Den norske krigshistorien er rik på fortellinger og fattigere på analyse og  begreper med ulike abstraksjonsnivå. Det vi må gjøre framover er blant annet å differensiere begrepene, slik vi gjorde med «kollaborasjon», og å prøve å formulere mer omfattende teorier om forholdet mellom okkupant og okkuperte.

I mer omfattende forstand kan, eller bør vi, aldri bli ferdig med okkupasjonstiden. Den nazistiske stat, med dens okkupasjonsregimer representerte en sivilisasjonskrise av nesten ufattelig omfang. Den prøvde overalt å reversere langvarige demokratiseringsprosesser, utvikling av rettsstatlig praksis, individuell frihet og generelt siviliserte relasjoner mellom mennesker. Med idrettsbevegelsen, lærerne, foreldrene og kirken som kjernetropper, med støtte fra mange andre, holdt både det norske samfunn og de andre vest-europeiske samfunnene  i stor grad stand mot det totalitære barbari.

- Hvis du avslutningsvis skulle peke på et felt innen okkupasjonshistorien som fortjener mer oppmerksomhet, hva skulle det være?

Et meget interessant spørsmål å se nærmere på, er NS’ betydning for sentrale utviklingstrekk ved norsk okkupasjonshistorie. Hvilken betydning hadde partiet og «NS-regjeringen» for den tyske okkupasjonsmaktens disposisjoner – ikke  minst for dens vanskeligheter, og hvilken innvirkning hadde de ideologiske kollaboratører på motstandsaktiviteten – dens form, intensitet og karakter? En foreløpig hypotese er at de i mange tilfeller sto i veien for og forkludret planer og opplegg for tyskerne og at de ga en mektig oppdrift for motstandsarbeidet. Endelig representerte spenningsforholdet mellom den tyske og norske gren av  okkupasjonsmakten et handlingsrom som motstandsbevegelsen visste å utnytte, avslutter historiker Odd-Bjørn Fure.

 

Av Stein Bjørnbekk
Publisert 14. sep. 2018 13:45 - Sist endret 14. sep. 2018 18:20