print logo

Harriet Levin

Harriet Levin ble født i 1930 av foreldrene Sigurd og Dora Ester Levin. Hun flyktet til Sverige sammen med moren og søsteren Ragnhild, og overlevde derfor Holocaust.

Harriet var bosatt i Gyldenløvesgate 26, men  bodde sammen med foreldrene og en onkel hos bestemoren i Sporveisgata i Oslo da kunngjøringen om at mannlige jøder skulle arresteres ble bekjentgjort i oktober 1942. Faren var arrestert allerede måneden før, med Harriet som tilskuer. Det var siste gang hun så sin far.

 

Onkelen ble også tatt, og en dag hun var alene hjemme i leiligheten ringte det på døren. En politimann sto utenfor og fortalte at han kjente faren til Harriet. Politimannen overbrakte en hilsen fra Sigurd Levin, hvor han understreket at det var viktig at familien nå måtte flykte fra Norge. Selv visste Sigurd at han ble deportert til Tyskland dagen etter.

 

Harriet flyktet med moren, søsteren og to jødiske menn den 25. november 1942. I en drosje kjørte de mot Kongsvinger, og Harriet var ekstremt bilsyk. Moren hadde forberedt seg på dette, og laget mange kremmerhus av aviser som Harriet kunne kaste opp i. De kom fram til grenseområdet, og overnattet i en liten tømmerhytte. Morgenen etter kom grenselosen Ola Rauken som skulle føre dem et stykke videre. Underveis fikk den ene mannlige jøden hjerteproblemer, men den andre var lege og kunne hjelpe ham. Dette skulle vise seg å redde livet deres, for da de kom fram til neste avtalte møtested hadde grensepolitiet akkurat hatt en stor razzia der, i jakten på flyktninger. Harriet fortalte etterpå om da de passerte grensen:

 

Hjertet banket hardt da jeg gikk over grensegata, den var snauhugget og bred. Jeg følte jeg var i et ingenmannsland. Så var vi over. … Vi var reddet, vi var i Sverige, i et land der tyskerne ikke kunne nå oss. Det er umulig å sette ord på den lettelsen jeg kjente på da jeg sto med føttene på svensk jord.

 

De ble bosatt i Norrköping, sammen med mormoren og morfaren. Senere gikk hun på skole i Stockholm, og da bodde hun hos en tante og onkel. Hun husker hvordan hun noen ganger våknet om nettene av mareritt i forbindelse med alle opplevelsene sine. Og samtidig som hun var lykkelig over å komme tilbake til Oslo og livet der når freden kom, gikk hun lenge og lette etter faren, som hun var så nært knyttet til. Men han ble drept i Auschwitz.

 

 

Kilde:
 

Irene Levin Berman, «Vi skal plukke poteter». Flukten fra Holocaust, Oslo 2008.

 

Birgit H. Rimstad, Unge tidsvitner. Jødiske barn og unge på flukt fra det norske Holocaust, Oslo 2016.

 

 

Skrevet av Vibeke Kieding Banik

Publisert 15. nov. 2017 11:05 - Sist endret 15. nov. 2017 11:06