print logo

Einar Nathan

Einar Nathan ble født den 23. desember og døde i januar 1943 (dato ukjent). Han var barn av John og Matilde Nathan (f. Berendsen). Einar giftet seg i København med svenske Selma Victoria Nathan den 18. november 1919 og paret fikk to barn, Rolf Nachmann Nathan og Dag Nathan. Einar var høyesterettsadvokat og arbeidet blant annet med å hjelpe papirløse jøder i Norge som ble truet med utvising fra landet. Siste bostedsadresse før deportasjonen var Solheimsgate 3a, Oslo.

Einar Nathans familie var blant de første jødene som innvandret til Norge på andre halvdel av 1800-tallet. Den første som kom til Norge var hans bestefar, Nathan Nachman. Nathan Nachmann var født i Rendsburg, en tysk by ikke langt fra grensen til Danmark. I 1859 flyttet han til Norge, nærmere bestemt Drammen, hvor Einars far, John Nathan, vokste opp. Nathan Nachmann slo seg opp som handelsmann og drev Norges første konfesjonsfabrikk. Etter den store brannen i Drammen i 1866, flyttet familien til Christiania (Oslo) og åpnet en klesbutikk, kjent som «Nathan på Jernbanetorvet».[i] I tillegg til forretningene hjalp han nødlidende jøder som kom til Norge for å forsøke å bygge seg en fremtid, en arv Einar skulle ta opp, ikke uten konsekvenser.

I fangeleksikonet over innsatte på Grini under den andre verdenskrig står det at Einar ble deportert og «Skutt for å ha sagt sin mening».[ii] Å ha sine meningers mot var betegnende for Einars liv og karriere – på godt og vondt. Der hvor det jødiske miljøet i Norge var opptatt av en lavprofilert integrering i redsel for å skape antisemittiske stemninger,[iii] var ikke Einar redd for å si i fra, verken i offentlig eller privat sammenheng. Særlig i Aftenposten ytret han sterke meninger, det være seg om musikk, religion eller antisemittiske uttalelser som kom til utrykk i avisen.[iv] Kanskje aller mest upopulær gjorde Einar seg i kraft av sin advokatgjerning, der han ofte kom i klammeri med Oppdagelsespolitiet (overvåkningspolitiet) gjennom hans arbeid med å hjelpe papirløse, nødlidende jøder i Norge som ble truet med utvisning etter første verdenskrig. I følge sjefen for Oppdagelsespolitiet, Johannes Søhr, opptrådte Einar «pågående, ubehersket og fornærmelig».[v] Sannheten var at Søhr ved gjentatte anledninger hadde kommet med antisemittiske uttalelser i avisene, noe som taler for at han opplevde jøder på denne måten generelt.[vi]

I årene frem mot okkupasjonen av Norge i 1940 arbeidet Einar i flere jødiske organisasjoner knyttet til Det Mosaiske trossamfunn og skrev en rekke artikler i det jødiske månedsbladet Hatikwoh. Etter den tyske okkupasjonen av Norge ble han i mai 1942 fratatt sitt advokatløyve, arrestert og ble innsatt på Grini fra oktober til november samme år.[vii] Under det korte oppholdet på Grini ble Einar overfalt og brutalt mishandlet av to berusede SS-vakter.[viii] Den 20. oktober ble Einar deportert med fangeskipet «Monte Rosa», hvor han ble skutt i tysk fangenskap i januar 1943.[ix]

 

[i] Hatikwoh, nr. 10, 1930.

 

[ii] Børre R. Giertsen (red.), Norsk fangeleksikon, Grinifangene, J.W. Cappelens forlag, Oslo 1946.

 

[iii] Lars Lien, «… men den norske pressen kan kun skrive ondt om jøderne»? Jøden som kulturell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905-1925, Avhandling for ph.d-graden i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo 2014.

 

[iv] Aftenposten, 16. oktober 1919, 30. desember 1921 og 8. mai og Tidens Tegn, 14. august 1924.

[v] Dagbladet, 15. mai 1926.

 

[vi] Aftenposten, 17. desember 1915. For flere uttalelser av Søhr, se Aftenposten og Bergen Aftenblad 7. juli 1924.. Søhr satte innvandrere i sammenheng med alle former for kriminalitet og spionfare. Brandal, Brazier & Teige, Den mislykkede spionen, 2010, s. 112-113.

 

[vii] Advokatnytt, mai 1942 og Børre R. Giertsen (red.), Norsk fangeleksikon, Grinifangene, J.W. Cappelens forlag, Oslo 1946.

 

[viii] Aftenposten, 13. desember 1946.

 

[ix] Våre falne, 1939-1945, bind 3, Utgitt av den norske stat, Oslo 1950.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Lars Lien
Publisert 1. juli 2016 13:34