print logo

Forespørsel om dødsattest for Ernst Savosnick

Robert Savosnick var en av de 34 deporterte norske jødene som overlevde Holocaust. Savosnick mistet imidlertid sin far, Ernst, i Auschwitz. Da Robert vendte hjem til Norge fikk han tilsendt en forespørsel om å fremskaffe dødsattest for å få utbetalt farens livsforsikring. Liknende forespørsler og krav om dødsattester fra forsikringsselskaper illustrerer ett av de tunge aspektene ved livet til jødene som vendte hjem etter krigen.

Forespørsel fra "Norske Folk" om dødsattest etter Ernst Savosnick. Dokumentet finnes i HL-senterets arkiv.

Robert Savosnick ble født i Trondheim i 1915. Han ble arrestert den 26. oktober 1942, og ble deportert med Donau den 26. november. På dette tidspunktet var faren allerede deportert, mens broren Michael hadde flyktet til Sverige. Også Savosnicks mor kom seg over grensen, og både hun og broren overlevde på denne måten. Robert traff aldri faren i Auschwitz, men han ble sannsynligvis drept i løpet av 1943. Etter den tyske kapitulasjonen skrev Robert i et brev fra Tyskland til broren og moren: «Dessverre er vi bare 5-6 norske jøder i live. De andre er alle døde [...] Det er en merkelig følelse igjen å være fri efter nesten 3 års helvede.»

Vissheten om de mange som ikke overlevde, preget hele det lille norske jødiske samfunnet i etterkrigsårene: Det fantes ikke et menneske som var uberørt, alle hadde venner, bekjente eller familiemedlemmer som aldri kom tilbake. Krav og forespørsler om uoppnåelige dødsattester umiddelbart etter hjemkomsten minnet ikke bare de overlevende om deres tapte kjære, men gjorde det for mange også vanskelig å få utbetalt forsikringer og erstatninger.

Etterkrigstidens norske myndigheter tok dessuten lenge i liten grad noe oppgjør med det økonomiske aspektet av forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene. I forbindelse med arrestasjonene og deportasjonene av de norske jødene høsten 1942, begynte også en systematisk registrering og plyndring av jødisk eiendom – en plyndring den norske stat var sterkt delaktig i. Som Bjørn Westlie påpeker var den fysiske og økonomiske likvidasjonen av jødene to sider av samme sak – «en dobbelt likvidasjon».

Først i kjølvannet av en reportasje i Dagens Næringsliv i mai 1995 om den økonomiske likvidasjonen, og etter aktivt press fra World Jewish Congress, ble det nedsatt et granskingsutvalg med Oluf Skarpnes som leder. Stortinget fattet sin endelige beslutning 4. mars 1999, etter at Skarpnes-utvalgets mindretallsinnstilling ble fulgt av Kjell Magne Bondeviks regjering. Mindretallet, ved Berit Reisel og Bjarte Bruland, hadde gått inn for en betraktelig høyere erstatningssum enn flertallet. I alt ble det bevilget 200 millioner til et individuelt oppgjør, og 250 millioner til kollektive tiltak. 40 millioner ble øremerket for opprettelsen av det som i dag er HL-senteret.

 

Tekst: Jan A.S. Brustad

 

Litteratur

Robert Savosnick, Jeg ville ikke dø, 1986

Bjørn Westlie, «Oppgjøret med kontorbødlene», i Bernt Hagtvet (red.) Folkemordenes svarte bok, 2008

NOU 1997: 22. Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig

 

Tidligere "Månedens gjenstand"

Publisert 1. aug. 2013 00:00 - Sist endret 29. aug. 2013 13:25