Den romersk-katolske kirke er i Norge det eldste kristne trossamfunnet. Flere av sagakongene var kristne, som Olav Tryggvason og Olav den Hellige (Olav Haraldson), var kristne og forsøkte å få hele Norge til å bli samlet under dem og kristent. Den første kristne konge over norsk territorium var derimot den danske Harald Blåtann (930-986). Norges første kristne kirker er fra rundt år 1000. Norge ble egen kirkelig provins i 1153 da Nidaros (nå Trondheim) ble erkebiskopsete.
I 1537 forbød kong Christian III av Danmark (og Norge) Den romersk-katolske kirke. Danmark-Norge ble et protestantisk rike i tradisjonen etter Martin Luther. Alle klostre ble lagt ned, alt Den romersk-katolske kirke eide ble statlig eiendom og alle biskoper måtte gå av eller bli protestanter. Først i 1843 fikk romersk-katolsk kristne lov til å opprette en egen menighet, og i 1845 ble dissenterloven vedtatt som gjorde det mulig for nordmenn over 19 år å melde seg ut av statskirken og danne egne menigheter.
Ut over 1800-tallet hadde den romersk-katolske kirke i Norge en svak vekst. I 1865 kom den første klosterorden tilbake til Norge, St.Josephsøstrene. I 1980 var det rundt 13 000 romersk-katolsk kristne i Norge. I og med flyktninger fra Chile, Vietnam og innvandringen fra land som Polen og Filippinene har tallet økt til 46 308 medlemmer i 2004.
I dag er den romersk-katolske kirke i Norge delt inn i tre bispedømmer, hver med sin biskop og menigheter:
Alle disse bispedømmene har flere sogn og menigheter under seg. De aller fleste romersk-katolske menigheter i Norge har messe, som er den romersk-katolske betegnelsen på gudstjeneste, på andre språk enn norsk. St. Olavs kirke i Oslo har for eksempel messer på vietnamesisk, tagalog (det største språket på Filippinene), spansk, polsk, norsk, ungarsk, kroatisk, tamil, engelsk og latin.
