Religionsfrihet er en subjektiv rettighet, det vil si at den er hvert enkelt menneskes eiendom, og staten må respektere individenes trosoppfatninger. Friheten gjelder både når folk er alene og når de er sammen med andre. Og den gjelder like mye for den som er passiv som den som er aktiv.

Ordet religion omfatter tro og overbevisning. Bestemmelsen verner alle kjente og nye trosretninger, om de er gudebasert eller ikke. Samtidig beskytter den retten til ikke å tro. Kristne, muslimer og human-etikere står dermed side om side.

En viktig del av religionsfriheten, er friheten fra tvang. Alle har full frihet til å skifte religion eller livssyn. Barn er underlagt foreldrenes bestemmelsesrett, men fra de er 15 år gamle, kan de fritt melde seg inn og ut av trossamfunn. Det norske KRL-faget er blitt kritisert av FN nettopp fordi det ikke respekterer foreldrenes oppdragelsesrett.

Norge og noen andre land har statskirke. Her gir myndighetene én religion en opphøyet plass i samfunnet. Statskirkeordningen er ikke forbudt i seg selv. Noe annet blir det om ordningen fører til forskjellsbehandling. Menneskerettslige problemer er én av mange årsaker til at mange nå ønsker et klarere skille mellom staten og Den norske kirke.

Religionsfriheten stiller krav om toleranse. Samtidig har myndighetene rett til å gjøre inngrep i religionsfriheten dersom det er ”nødvendig i et demokratisk samfunn”, for eksempel for å hindre kjønnslemlestelse eller tvangsekteskap. Myndighetene kan forby blasfemi, men har ingen plikt til å gjøre det. Religionsfriheten gir dermed ikke beskyttelse mot at noen sårer ens religiøse følelser. Dersom blasfemien blir så omfattende at det glir over i hets, vil myndighetene derimot måtte gripe inn.