Begrepet "Det tredje riket" stammer opprinnelig fra Arthur Moeller van den Bruck (1876 - 1925), og hans bok med samme navn utgitt i 1923. Moeller van den Bruck var en av de  völkisch intellektuelle under keiserriket som avviste den nye demokratiske Weimarrepublikken. Hos Moeller van den Bruck var Det tredje riket et tusenårig rike før den endelige dommens dag. Dette riket skulle ledes av en autoritær leder, og være bygget på  völkisch/rasistiske prinsipper. For Moeller van den Bruck hadde det første riket vært romerriket (ca 500 f.v.t. - 5000 e.v.t.) og det andre riket vært Det tysk-romerske riket (843 - 1806). Tanken om historien som delt opp i tre tidsaldre var hentet fra mystikeren Joachim av Fiore. Selv om nazistene aldri anerkjente Moeller van den Bruck, brukte de begrepet som en sentral del av ideologien fram til 1945.

Antisemittisme ble raskt en svært viktig del av ideologien. For at et nytt Tyskland skulle stige opp fra ruinene av det gamle, kunne det ikke være andre enn tyskere i riket, og dermed fantes det ingen plass til andre grupper. Disse gruppene, og frem for alt jødene, ble demonisert og gjort til en ytre fiende av Det tredje riket. Allerede tidlig på tjuetallet programfestet nazistene at man måtte bekjempe "hvert undergravende og utyske individ, enten de kommer fra jødiske eller andre kretser". Dette ble senere utdypet av Hitler i Mein Kampf.

For de gruppene det gjaldt, ble konsekvensene av disse ordene anda mer alvorlige fordi Det tredje riket ikke var begrenset til den tyske statens grenser. Ideen om Det rredje riket var ekspansiv, og omfattet også erobringer av store deler av Europa. Rasisme var selve fundamentet for ideologien.

Det tredje riket hadde som målsetting å opprette et "Folkefellesskap" (tysk: Volksgemeinschaft). Kongstanken var at det tyske folkefellesskapet bare skulle dannes av rasemessig ønskede, ariske innbyggere.