Ordet "nazisme" er en kortform av navnet til partiet Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP), grunnlagt i München i årene 1919/20. NSDAP var til å begynne med bare én blant mange radikale nasjonalistiske organisasjoner som samlet opp i seg misnøyen med det tyske keiserrikets tap under første verdenskrig, med den tyske revolusjonen av november 1918, med den demokratiske Weimar-republikken og med de betingelsene Tyskland måtte akseptere ved krigens slutt under fredsforhandlingene i Versailles i 1919. Partiet hadde mye til felles med fascistiske bevegelser i andre land, særlig Italia. Felles for disse bevegelsene var at de var hierarkisk organisert, med en allmektig og allvitende "fører" på toppen; de hadde sine egne militært organiserte styrker som førte brutale og voldelige kampanjer mot politiske motstandere; og de dyrket en totalitær ideologi, som først og fremst var definert gjennom de fiendene av folket som måtte nedkjempes - kommunismen, arbeiderbevegelsen, demokratiet, liberalismen, jødene.

I Tyskland fantes ideologien i den radikale nasjonalismen fra tiåret før krigsutbruddet i 1914. Da appellerte blandingen av raseprogram, antisemittisme og ekspansjonskrav bare til et mindretall på den borgerlige høyresiden. Selv om ideologien vokste i styrke under krigen og munnet ut i den såkalte völkisch-bevegelsen, var det først under Weimar-republikken at tilstrømningen til den ekstreme høyresiden omskapte den til en massebevegelse og reell maktfaktor. NSDAP under sin karismatiske fører Adolf Hitler samlet i løpet av 1920-årene mange av dem som hadde tilhørt völkisch-bevegelsen.

Hvorfor gikk store deler av det øvre borgerskapet, den lavere middelklassen, bondestanden og selv deler av arbeiderklassen denne veien? Krigsnederlaget og Versaillesfreden opprørte millioner. Nederlaget såret nasjonalstoltheten. De politiske partiene eller bevegelsene som var klarest motstandere av fredsbetingelsene, ble raskt populære. Den rasistiske, völkisch nasjonalismen hadde en egen tolkning av årsaken til nederlaget: Dolkestøtslegenden, som hevdet at jøder og kommunister hadde dolket den tyske hæren i ryggen med november-revolusjonen av 1918, mens hæren sto "ubeseiret i felten". Weimar-republikken (og det "vestlige", demokratiske systemet den representerte) fikk skylden for nederlaget, og for de fredsbetingelsene den var blitt tvunget til å undertegne i juni 1919.

I tillegg til kampen mot Versailles og Weimar kunne nazismen tilby en fremtidsvisjon av et "folkefellesskap" som skulle beskytte det nasjonale næringslivet mot den internasjonale kapitalismen og tilby "folkekameratene" sosial og økonomisk sikkerhet, samtidig som den bekjempet marxismens oppløsende klassekamp. For å styrke det nasjonale samholdet måtte de "rasefremmede" elementene fjernes fra befolkningen - kommunister, sosialdemokrater og liberale. Fremfor alt, hevdet nazismen, var det jødene som undergravde den germanske rasen både biologisk (som "parasitt"-rase), politisk (gjennom marxismen) og økonomisk (gjennom den internasjonale finanskapitalen). Det var særlig da den verdensomspennende økonomiske krisen slo innover Tyskland i 1930, at millioner vendte seg til Hitler. Han ble redningsmannen etter "demokratiets nederlag", den som både ville frigjøre landet fra de utenrikspolitiske "lenkene", som angivelig hadde forårsaket den katastrofale økonomiske situasjonen, og som også ville reise et nytt "folkefellesskap".