Den fascistiske ideologien baseres på forestillingen om at staten er en autoritær, organisk enhet der staten og fellesskapet er alt, og individet finnes bare for staten og fellesskapets skyld. Fascismen avviser demokratiet og liberalismen, og har som ideal en stat hvor lederen har diktatorisk makt. Samtidig er den økonomiske styringen ett av de sentrale elementene, og fascismen gjør krav på å være en nasjonal sosialisme. I en utvidet form blir uttrykket fascismen også brukt for ulike regimer og ideologier i andre land. Det er ofte vanlig å karakterisere den tyske nasjonalsosialismen som en variant av fascismen.   

Under første verdenskrig dannet Benito Mussolini og hans tilhengere i Italia bevegelsen fasci di combattimento, et kampforbund som først stod klart til venstre, men etter hvert definerte kampen mot sosialistene som hovedmål. Fascistenes politiske midler talte gatekamper, politisk mord og vold, men også opptog og propagandamøter. I 1919 ble partiet Fasci Italiani di combattimento stiftet i Milano som vendte seg mot den svekkede liberale statsmakten. Etter den fascistiske maktdemonstrasjonen med den såkalte marsjen mot Roma i oktober 1922 ble Mussolini utnevnt som statsminister.

I de følgende årene utvidet han sin posisjon gjennom behendig manøvrering i regjeringen kombinert med terror. I 1924 vant han valget og året etter erklærte han Italia som diktatur. Fra 1925 ble en autoritær og ren fascistisk førerstat opprettet med Mussolini, Il Duce, i spissen. Fascistene gikk inn i den annen verdenskrig på tysk side i 1940, og tyske tropper ble stasjonert i Italia som gjorde landet til en tysk satellittstat. Men det mislykkede felttoget i Afrika og landgangen til de allierte i Sør-Italia førte til at Mussolini ble avsatt i 1943 og arrestert. Etter å ha blitt befridd av tyske tropper noe senere ledet han en fascistisk republikk i byen Salò. Kort tid før det tyske sammenbrudd prøvde han å flykte til Sveits, men ble tatt til fange og skutt av italienske partisaner den 28. april 1945.